Mens vi venter på Stoltenberg

President Obama er over oss. I disse dagene vil han innta Norge for å motta Nobelmedaljen i Oslo Rådhus og vinke fra balkongen på Grand Hotel. Om han vil se på prisen som en ære eller heller som enda en tung forventning på sine skuldre, er jeg litt usikker på. Kanskje begge deler. Men én ting er sikkert: Ingen i vår tid har vakt større optimisme hos oss som mener at verden skriker etter nye løsninger.

Som de fleste vil også jeg kjenne et stikk av samtidshistorisk fascinasjon under Obamas besøk, selv om jeg muligens ikke blir å finne blant dem som vil skare seg under Grand-balkongen. Fascinasjonen har noe med Kennedy å gjøre, tror jeg. Kennedy represeneterte noe stort, men det glapp da han ble skutt i Dallas. Nå vil jeg oppleve Obama mens han ennå er her. Jeg er nysgjerrig etter mannens enestående utstråling. Hva er det som gjør at hele verden går av hengslene av å høre på ham?  

I Kina, der folkearmeen troppet opp i full styrke da presidenten nylig kom på besøk, selges det nå t-skjorter med påskriften "Oba Mao". Han er ikke bare en amerikansk markedsføringssuksess for oss fra Westen. Han er til og med kinesernes helt! Det forteller kanskje mer enn noe annet at håp er en universal medisin. Vi svelger den gladelig. 

Håpet som Obama representerer, er selvfølgelig ikke nok i seg selv. Fortsatt kan alt havne i grøfta. Før vi vet det, kan jorda være 4 grader varmere. Guantanamo står i fare for ikke å bli avviklet. Afghanistan og Irak kan bli det marerittet de ser ut som. Og den amerikanske helsereformen kan gå fullstendig dass.

 Men det ekstraordinære med Obama er at han klarer å overbevise oss at han virkelig tror på det han sier. Det samme kan ikke sies om Brown, Merkel, Berlusconi eller vår egen "kjedelige" Stoltenberg. Men til Obama lytter vi, som tørste barn foran et Coca Cola-utsalg. Når han uttaler håp for oss, føler vi at han tar oss på alvor.

I høst skjedde det noe spektakulært. Som kjent sliter Obama med å overbevise de folkevalgte om velsignelsene med den store amerikanske helsereformen. Ettersom tiden går og kompromissene blir flere, blir reformen kanskje mindre stor enn Obama hadde håpet på. Midt i denne striden besøkte han landsmøtet til det amerikanske sykepleierforbundet. Her utropte han sykepleierne til en viktig alliert for å få reformen på plass. Presidenten holdt et langt og varmt innlegg om betydningen av sykepleiernes innsats i det amerikanske helsevesenet. De gjør en uvurderlig innsats, mente han.

I motsetning til det mange tror, er det amerikanske helsevesen av ypperste kvalitet. Sykehusene har de beste legene og de beste sykepleierne. Sykehusene har satset mye for å få bedre resultater og for å høyne standarden på sykepleiertjenestene, slik at det skal være attraktivt å jobbe der. Problemet over Atlanteren er ikke at helsetjenesten har for dårlig kvalitet, men at svært mange ikke har råd til den.

Amerikanske sykepleiere har gjennomgående høy bevissthet rundt sine faglige mål. Der i gården mangler det ikke på ambisjoner. Likevel ga Obamas tale et voldsomt løft i en verden der legene ofte står fremst når ros skal deles ut. Presidentens ord ga anerkjennelse, men også håp om at sykepleiernes kompetanse endelig skal bli sett på som en nøkkelfaktor for arbeidet med pasientsikkerhet.

Her hjemme venter vi fortsatt på statsministeren. Sosialøkonomen Stoltenberg ser ut til å være mer opptatt av at utgiftene skal løpe løpsk enn av yrkesgruppene som skal sørge for at pengene brukes best mulig. Mens Obama "feirer" en hel yrkesgruppe fordi han ser at de gjør en forskjell , ser det ut som Stoltenberg skyr sykepleierne fordi de fort kan bli dyre. Kanskje han er redd for å måtte punge ut i likelønnsoppgjøret hvis han er for mye på Dagsrevyen sammen med Lisbeth Normann?

Vi kan jo håpe at Obama visker ham noen ord i øret når de står og nyter utsikten på toppen av regjeringsbygget. Yes, Stoltenberg. You can!