Store ambisjoner, men få ressurser

Helse- og omsorgsministeren (HOD) opprettet nylig 19 undervisningshjemmetjenester, én i hvert fylke. Disse skal være «kompetansemiljø for læring, fagutvikling og praksisnær forskning i de kommunale hjemmetjenestene.» I pressemeldingen understrekes det at «å omdanne konkret erfaring til kunnskap» er en viktig oppgave for de kommunale tjenestene. Med andre ord skal de nye kompetansemiljøene gjennomføre empiriske studier for å utvikle ny kunnskap. Men klinisk forskning er kompleks. For å sikre kvaliteten trengs kompetente forskere. Hvordan står det egentlig til med bemanningen i hjemmetjenestene? Er de klare til å ta imot de nye oppgavene?

Ifølge Stortingsmelding nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening, ble det utført bortimot 55 000 årsverk i hjemmetjenestene i 2005. Tilsvarende tall fra 2008, fra Personaladministrativt Informasjonssystem i kommunesektoren, er mye lavere, 24 700. $Her oppgis det videre at kun 687 årsverk ble utført av spesialsykepleiere og av 4.374 med treårig sykepleierutdanning. Behovet for kompetansehevning er stort innen hjemmetjenestene. Den lave andelen helsearbeidere med spesialutdannelse understreker dette. Regjeringens satsning vil trolig øke både kvaliteten og effektiviteten på tjenestene. Høyere prestisje vil også kunne bidra til å styrke rekrutteringen. For å lykkes med forskningen, er det imidlertid viktig at det stilles samme krav til forskerne i undervisningshjemmetjenestene som til andre som driver klinisk forskning, for eksempel på sykehusene. Da vil det trengs helsearbeidere med kompetanse på mastergrads-, doktorgrads, og professornivå. Det vil trolig bli krevende å rekruttere forskere med denne kompetansen til hele 19 sentra. Begrensede ressurser vil måtte spres tynt utover. Foreløpig er også bevilgningene sparsomme. Som eksempel kan nevnes at Kristiansand kommune er tildelt 500.000 kroner i året fra HOD frem til 2011, til å utvikle undervisningshjemmetjeneste i Vest-Agder. For at ikke undervisningshjemmetjenestene skal bli et B-lag innen fagutvikling og forskning, trengs en betydelig større vilje til å satse økonomisk og til å rekruttere helsearbeidere med nødvendig kompetanse.