fbpx Praktisk veiledning for herskere Hopp til hovedinnhold

Praktisk veiledning for herskere

"Det finst to måtar å føre strid på", mente Machiavelli allerede for 500 siden. "Den eine måten er med hjelp av lova, den andre med styrke. Men fordi den første metoden mange gonger ikkje strekk til, må ein gripe til den sistnemnde". Foto: Sykepleien

«Fyrsten» er en politisk kokebok av det mer utilslørte slaget. Den kan hjelpe oss til å forstå mer av dagens politiske maktkamper.

Uvisst av hvilken grunn fikk jeg i fjor boka «Fyrsten» av Niccolo Machiavelli i gave. Den har ligget på nattbordet mitt en god stund, utkonkurrert av mer gøyale nåtidsforfattere. Men etter sommeren fikk jeg plutselig ånden over meg. Da forsto jeg med en gang mer av våre dagers politiske kamper.

Machiavelli skrev «Fyrsten» i 1513 som en praktisk veiledning for datidens makthavere. Den beskriver hvordan de skulle HOLDE seg ved makten. Machiavelli kaller en spade for en spade. Han mener riktignok at ledere skal ha høye personlige idealer. Men for å oppnå sine politiske mål, skal en sterk leder helst være uten skrupler. Målet helliger midlene.

«Kor rosverdig det er at ein fyrste steller seg slik at ein kan tru på han (...), det innser alle. Og likevel veit ein av røynsle at dei fyrstane i vår tid som har gjort storverk, det er dei som ikkje har halde så hardt på truskapen. I staden har dei vore så listige og lure at dei har forstått å føre folk bak lyset, og til slutt har dei fått overtaket på dei som hadde sett si litt til ærlegdommen», skriver Machiavelli. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenkte straks på Fagforbundets Jan Davidsen.

Machiavelli kom til nytte da jeg forsøkte å oppsummere hvilken lobbyorganisasjon som bør utropes som årets vinner i rotteracet om innflytelse på den politiske agendaen i Norge. Mange interesseorganisasjoner har med list brukt valgkampen for å få sine hjertesaker gjort om til valgløfter. For eksempel vil asfalteringsbedrifter nå kunne gni seg i hendene. Vei er inn - uansett hvem som havner i Regjeringsbygget. Oljeindustrien lever usikkert ettersom oljeboringen i Nord henger i en tynn tråd. Miljøorganisasjonene taper. Det samme gjør bønder, og kristne som kjemper mot ekteskap mellom homofile.

Også Sykepleierforbundet ser ut til å være en vinner. Eldreomsorgen ble igjen et sentralt tema i debatten. Her trykket NSF på alle de riktige knappene. Riktignok var Legeforeningen en smule framme da Frp ennå mente at de ville kjempe for aktiv dødshjelp. Etterpå var det sykepleierne som dominerte. Budskapet om at bare økt kompetanse kan redde eldreomsorgen i framtiden, «solgte» godt i mediene.

Uten NSF ville også kampen om likelønn lidt en stille død. Her var presset enda større. Hvert parti ble grillet heftig og måtte stå til rette. Fy det partiet som ikke programfestet likelønnspotten for neste periode. NSF holdt saken varm under hele valgkampen og avsluttet med en frisk bartekampanje i sluttfasen i håp om å skåre det avgjørende poenget.

Men makt handler som kjent ikke bare om markering. Nå som valgkampen er over, har jeg en følelse av at spillet var bra, men resultatene usikre. Politikerne har invadert sykehjemmene og skrytt av sykepleiernes innsats. Det vil bli bevilget mange nye milliarder til sykehjemsplasser i årene framover. Men kompetansespørsmålet henger like fullt i en tynn tråd.

Likelønnspotten, som så mange partiledere bekjente seg til før valget, ser uansett ut til å krasje mot muren av Arbeiderpartiet og LO. De vil gjerne gjøre noe for de lavtlønte, men ikke noe for sykepleierne spesielt.

Mens sykepleierne har kjørt tunge kampanjer, med bred folkelig oppslutning, er den hittil eneste profesjonsgruppe som har fått et lite tilsagn om kollektivt lønnsløft, nettopp legene. Det ga landets helseminister da han presenterte samordningsreformen før sommeren. Fastlegene skulle ikke behøve å bekymre seg økonomisk for reformen, sa han raust!

Og da Siri Hatlen, nytilsatt direktør i landets største sykehus, skulle legge kabalen og finne toppfolkene i sin stab, fant hun ut at hun ikke hadde behov for en som kunne ivareta sykepleiertjenesten. Hun bedyret at ikke alle profesjonene kunne gjøre krav på å bli representert ved maktens bord. Slik virker det ikke, mener hun i et intervju med Sykepleien.

Pussig nok fant hun bare leger som var kompetente.
For mange kjennes dette litt tragisk. Sykepleierne fortjener bedre.

Men kanskje har legene lest sin Machiavelli nøyere enn andre?

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.