fbpx Avmakt, tidspress og ensomhet Hopp til hovedinnhold

Avmakt, tidspress og ensomhet

Else Panagiotaki, opprinnelig fra Helgeland, jobbet som hjemmesykepleier på Frogner i Oslo etter hun kom flyttende fra Kreta. I boken «Adjø Felicia» forteller hun fra innsiden av norsk eldreomsorg. Sykepleien bringer her et utdrag fra første kapittel av boken.  

Jeg har bodd på Kreta i mange år, helt siden jeg som ung pakket sammen en koffert og reiste rett inn i en omfavnelse av ungdommelig entusiasme og forelskelse, som endte i ekteskap med den gresk-ortodokse kirkens velsignelse, men etter at vi snudde ryggen til kirkedøren ble livet gradvis forandret. Fra å være en uforpliktende lek ble det nå overfylt av plikter og forsakelser som langsomt tvang gleden i senk. Med tre unger opplevdes livet som en evig kamp for å betale regninger og undervisningstimer.

Men det som plaget meg mest i løpet av disse årene, var frustrasjonen over å bo i et samfunn der vanlige borgere blir usynliggjort, og der veien til staten er så lang at man aldri når fram. Når man kommer fra trygge omgivelser i et land som resten av Europa kaller den sosiale stat, er det vanskelig å forsone seg med tanken på at pengenes makt er størst av alt.

Kan hende er pengenes makt størst i Norge og, men der har man iallfall noen fellesordninger som holder den enkelte over vannskorpa når nøden banker på døren. Slik er det ikke i mange andre land. Det var en stor overgang å komme tilbake til det landet jeg hadde forlatt for mange år siden, og i lengre tid hadde jeg følelsen av å dingle i luften et sted mellom Nord- og Sør- Europa. Jeg kom tilbake til fedrelandet som en fattig økonomisk flyktning. Mitt eneste håp var å finne en jobb og tjene penger.

De første månedene fikk jeg bo på en sofa i stua hos en venninne med kofferten ved siden av meg, og levde et slags nomadeliv uten rettigheter. Jobbsøknader ble skrevet og sendt, men det gikk lang tid med venting på svar, for ansettelsesprosedyrer tar sin tid. Etter seks ukers venting begynte jeg i hjemmesykepleien ved bydel Frogner.

Ved Solli plass går jeg av bussen og følger strømmen av kommuneansatte inn i bydel Frogners administrasjons bygning. Jeg smiler og hilser på damen i resepsjonen, skrår inn til høyre og inn i hjemmesykepleiens lokaler.

Første gang jeg kom inn her var til jobbintervju. Da forvirret lokalene meg fordi de ligner mer på en avisredaksjon enn lokaler for helsearbeidere. Men det var så mye som forvirret meg i begynnelsen. Ikke bare omgivelsene, men alt var forskjellig fra hva jeg var vant til. Tanken får meg til å trekke på smilebåndet. For jeg har virkelig prøvd å innrette meg etter omgivelsene og deres forventninger om å være dyktig, men et sted på veien har det stoppet opp. Og der står jeg nå, vaklende mellom etatens forventninger og egne verdier.

«God morgen,» hilser jeg blidt idet jeg går inn i glassburet der mitt lag allerede har innfunnet seg, sammenpresset rundt et bord som opptar hele rommet. Noen mumler et «hei», andre ser ikke opp fra listene sine engang. Det hersker alltid en kaotisk stemning om morgenen. Dessuten har jeg oppdaget at det å si «god morgen» er helt ute. Nå sier alle et lett «hei» enten det er morgen eller kveld, om man snakker til direktøren eller vaskehjelpen. Så nå er vi tilsynelatende en homogen masse, der de rike og de fattige har smeltet sammen til en stor middelklasse.

«Tove og Birgit har ringt og sagt de er syke i dag,» roper områdeleder. Det blir brått stille. «Vi må raskt gå igjennom dagens beskjeder.» Stemmen er myndig og bestemt, «gruppe 1 må ta begge listene, dere er egentlig en for mye i dag.» Hun vifter med to arbeidslister og nikker mot et nytt ansikt jeg aldri før har sett. «Dette er ...» Hun stopper opp. «Ja, hva var nå navnet ditt igjen?» «Rania,» svarer den nye forsiktig og ser seg prøvende rundt, som om hun leter etter en fast grunn uten å finne den. «Rania kommer fra vikarbyrået, hun skal være her i dag,» fortsetter områdeleder uanfektet. «Hvorfor kommer det hver dag en ny person fra dette vikarbyrået, hvorfor kan vi ikke ha en viss kontinuitet? Det ville være til stor hjelp både for brukerne og oss,» innvender jeg. I et øyeblikks stillhet snur alle seg og stirrer overrasket på meg. «Det er ikke tid for diskusjoner.» Områdelederen ser bestemt utover forsamlingen. «De som jobber i vikarbyrå, er innstilte på å steppe inn overalt.» «Enn brukerne da, er de innstilte på denne gjennomtrekken?»

Jeg venter ikke noe svar, men enkelte ganger føler jeg en sterk trang til å protestere selv om det er nytteløst. «Vi har en ny bruker fra i dag av,» fortsetter områdeleder uanfektet. «Det er en dame som bor i Sophus Lies gate.» Effektivt samler hun sammen noen papirer. «Du må ta dette oppdraget Else, det er et komplisert sårstell.» Å beklage seg i slike situasjoner er nytteløst, isteden trekker jeg pusten dypt. «Jeg har allerede femten oppdrag,» protesterer jeg nølende og hører selv hvor tafatt det lyder, for i dette øyeblikk verner alle og enhver om sin liste med sitt navn på, som om den er en privat borg de må forsvare. Det eneste som teller akkurat nå, er å bli fort ferdig med beskjedene slik at vi raskest mulig kan komme oss av gårde.

Jeg tar motstrebende imot papirene og leser hurtig igjennom epikrisen fra Ullevål sykehus. Enslig dame, enke, født i 1931, brystkreft med metastaser i skjelettet, leggsår. Jeg kaster et blikk på sårprosedyren og stønner. Min Gud, tenker jeg, det kommer til å ta minst en halv time. Og det i dag da jeg hadde tenkt å gå hjem til normal tid.

I et sideblikk legger jeg merke til at Anna har satt seg ned ved siden av Rania, mellom seg har de lagt et kart over området, og Anna streker opp for henne hvor hun skal gå og i hvilken rekkefølge. Anna er fra Portugal, men har bodd i Norge i 15 år. Hun er en høy, slank kvinne med langt ansikt og svart hår og minner veldig om et av Modiglianis kvinneportretter. Hun er en av de få som kjenner etaten ut og inn, som fnyser av omorganiseringer og ironiserer over byråkratene. Hun kan fortelle om hvordan det hadde vært før den første store omorganiseringen, den gang da bydelen var mindre og de hadde andre kontorer og mindre forhold. Men det viktigste er at hun hever blikket over listekanten med sine tidsbestemte oppdrag og ser menneskene bak. Hun har den samme holdning jeg ofte har møtt i Sør-Europa, der man automatisk går ut fra at mennesket også har en sjel som skal pleies. Jeg ser på de to kvinnene foran meg, og føler et lite stikk av dårlig samvittighet.

Den nye trekker nervøst i hodetørkleet og skjuler enda mer av sin vintermatte ansiktshud. Hun ser hjelpeløs opp fra kartet. «Er du ikke kjent i området?» Jeg prøver å skjule irritasjonen og legger stemmen i et vennlig leie, men lykkes ikke. Den andre rister på hodet. «Jeg har aldri vært her før,» uttaler hun med sterk aksent, stemmen er tynn og hun sender meg et hjelpeløst blikk. Anna stirrer oppgitt på henne. «Vi skal ringe deg når vi blir ferdige, så kan vi hjelpe deg,» sier hun resolutt, «men nå må vi skynde oss, ellers blir det ingenting av.»

Vi utveksler blikk over den andres hode, for vi vet begge at det vil vi ikke få tid til. Denne nykomlingen får klare seg selv så godt hun kan, vi har rett og slett ikke tid til å forklare og lære opp nye ekstravakter hver eneste dag. Det glimter et lite håp i den andres øyne, panikken kommer under kontroll, og hun smiler unnskyldende. Jeg tar henne høflig i hånden og presenterer meg, vel vitende om at vi sannsynligvis aldri treffes igjen mer. Og jeg prøver virkelig å vise en viss vennlighet, men jeg er klar over at hele holdningen min utstråler resignasjon. Jeg er så trøtt av alle disse nye ansiktene, de er som en stadig strøm som kommer og går. Ferievikarer, ekstravakter, korttidsansatte, ingen av dem blir lenge. De fleste er ufaglærte som blir satt på en ukes praktisk opplæring og et medisinkurs, deretter blir de sendt ut til brukerne med egne arbeidslister og under eget ansvar. Og når de får seg en annen jobb, klarer de sjelden å styre sin glede. Noen har en yrkesutdanning som er irrelevant for hjemmesykepleien, de blir også lønnet som ufaglærte og får ikke fast ansettelse. Det er få med fagkompetanse på min gruppe, og av dem er det alltid noen som er sykemeldte.

Hurtig samler jeg sammen alle nøklene, det blir et tungt nøkkelknippe. «Du ser ut som en fengselsbetjent.» Anna stiller seg opp ved siden av meg. «Du, arbeidssituasjonen vår er uholdbar, hva skal vi gjøre?» Jeg stirrer spørrende på henne. «Vi kunne jo kontakte Arbeidstilsynet,» fortsetter hun nølende, «men jeg vet ikke om det har noen hensikt.» «Men vi må gjøre noe før vi blir sykmeldt alle som en, dette går ikke lenger.» Jeg kan høre opphisselsen i stemmen hennes, «og jeg liker tross alt jobben min,» legger hun tankefullt til, «jeg vil helst forbli her.» Jeg stirrer oppgitt på henne. «Jeg er redd ingen bryr seg om hvor du eller jeg vil være,» svarer jeg kort. «Men Else da, ikke vær så negativ, det må da finnes noe vi kan gjøre.»

Anna ser spøkefullt på meg, «og du som var så full av pågangsmot da du begynte her, du kom som et friskt vindpust fra fjernere himmelstrøk.» Jeg stirrer overrasket på henne, og lurer på om hun virkelig mener det. På vei ut går jeg innom tjenesterådgivers seksjon i det åpne kontorlandskapet, hun snakker med en av konsulentene fra søknadskontoret, stemmen er en tone for høy og høres på lang avstand. «Men dette går ikke lenger, dere kan bare ikke laste på oss enda flere oppdrag med den bemanningssituasjonen vi har ...» «Selvfølgelig kan vi det. Oppdragene står i kø for å bli behandlet, og vi er pålagt å behandle hvert enkelt tilfelle. Vet du hvor mange klager vi får fordi vi er nødt til å sette noen på venteliste?» Han venter ikke på svar, men fortsetter. «Er det så vanskelig, får dere ansette fl ere folk.» Tjenesterådgiver stønner høyt. «Trykket er for høyt og midlene for få,» svarer hun kort. «Da får dere ta opp egen praksis til revurdering.» Med et kort nikk blir han borte. Jeg kremter diskret. «Det er noe jeg vil vise deg ...» «Ta opp egen praksis til revurdering. Det er vel ikke vi som bestemmer budsjettene. Hvor tåpelig går det an å uttale seg ...»

Tydelig irritert begynner hun å bla i haugen med papirer som ligger foran henne. Telefonen ringer. Stemmen blir plutselig profesjonell vennlig. «Ja da, fru Hauge, jeg skal si ifra at noen kommer til deg før klokken tolv. Kom det ingen i går? Det må bero på en misforståelse. Ja, du kan stole på meg, jeg skal nok ordne det.» Så legger hun på telefonrøret.

«Hvem skal til Hauge i dag?» Hun henvender seg brått mot meg. «Rania, den nye fra vikarbyrået tror jeg.» «Men hun kan da ikke gå dit!» Jeg trekker på skuldrene. «Kan ikke du overta det oppdraget?» «Nei, det gjør jeg ikke. Nå må dere bremse litt, jeg har allerede nok.» Blikket hun sender meg er ikke til å ta feil av. Raskt tar jeg fram arbeidslista og peker på det tredje oppdraget. «Synes dere ikke det er sløsing med ressursene å sette meg på dette?» «Noen må jo ta det ...» sier hun nølende mens blikket søker underskriften. «Men forstår du ikke hva jeg sikter til?» Jeg stirrer hardt på henne. «Dette oppdraget kan alle ta, det behøves ingen sykepleier der, det vet du godt. Daglig får jeg full liste, pluss ekstraoppdrag som ingen ufaglærte kan ta. Resultatet blir at jeg aldri er à jour.» «Det er bortkastet å sette meg på dette, man behøver ikke sykepleierutdanning for å vri opp vaskekluter.»

Jeg gjør en liten pause. «Dere må passe bedre på oss fast ansatte, og fordele ressursene på en annen måte, ellers kjører vi oss fast i en blindvei.» «Du får si det til henne som har personalansvaret.» Jeg ser lenge på henne. «Jeg vet ikke hvem jeg skal henvende meg til lenger,» svarer jeg oppgitt og går.

En blek morgensol stiger fram mellom hustakene, og skyene letter. Jeg rekker trikken akkurat idet den skal kjøre ut fra holdeplassen, heldigvis, for det er ti minutter til neste avgang. Sakte snegler den seg oppover Niels Juels gate mot Majorstuen, ved Frogner plass går jeg av.

Første besøk er hos Gabel/Wiig, et ektepar i 80-årene der mannen har diabetes og kona er dement. De klarer seg bra med hjelp fra hjemmesykepleien tre ganger pr. dag. Idet jeg setter nøkkelen i låsen ringer jeg samtidig på dørklokken for å anmelde min ankomst, det er slik de vil ha det. «God morgen,» hilser jeg blidt. «Det er fra hjemmesykepleien.» Raskt går jeg inn i entreen og tar på skotrekk som ligger i en haug under en skohylle. De fleste er skitne og hullete, dem kaster jeg i den overfylte søppelkassen på kjøkkenet.

Ekteparet Gabel/Wiig tilhører en generasjon som helst vil holde på formalitetene, blant annet vil de ikke tilkalles ved fornavn. Hans Gabel holder konsekvent på De-formen, mange overser hans formaliteter og henvender seg til ham med en sjargong som er ham ukjent. Han irettesetter dem ikke, men et oppgitt drag legger seg over ansiktet. Det forteller at han har tapt slaget, for nå er vi alle liksomlike. Men Elisabeth Wiig blir stadig mer dement og er for lengst dus med alle. Han som en gang stod på verdens terskel, må nå finne seg i å bli behandlet som en hvilken som helst bruker av den offentlige hjemmetjeneste. Ekteparet er barnløst. De lever isolert og bare i selskap med hverandre.

Elisabeth kommer tassende i møte med meg iført en slitt morgenkåpe og tøfler med rosa fjærpynt. Håret er skittent og ligger klistret inn til hodebunnen, og hun lukter sterkt av gammel urin. «Å, er det deg,» sier hun mildt. «Har jeg sett deg før?» Hun høres tvilende ut. «Ja, du har sett meg mange ganger før. Jeg heter Else og jobber i hjemmesykepleien, og nå skal jeg hjelpe deg inn på badet. Der pleier du å begynne med morgenstellet mens jeg måler blodsukkeret på Gabel og gir ham insulin, og så spiser dere frokost på kjøkkenet etterpå.»

Elisabeth Wiig har aldri hatt noe eget yrke, men har vært en respektabel førstedame og fulgt med ektefellens karriere. På veggene i oppholdsrommet henger det bilder som viser elegant antrukne mennesker i galla og smoking, på banketter og presentasjoner. «Men si meg, er det lenge siden du har badet og vasket håret?» Jeg smiler vennlig. Den gamle ser forvirret opp på meg. «Ja, jeg tror det er noen uker siden, men du vet, tiden bare går og jeg klarer ikke følge med den lenger.» Uten et ord åpner jeg kontaktpermen hennes, det er den skriftlige forbindelsen mellom oss og brukerne. Raskt sjekker jeg datoene. Akkurat, badedagen i forrige uke var avlyst.

Vennlig geleider jeg den engstelige lille damen inn på badet og frigjør meg varsomt fra hennes faste grep, så lar jeg vannet renne i servanten og gir henne en vaskeklut. «Resten klarer du selv,» sier jeg bestemt og går inn på soverommet der Gabel sitter ferdig påkledd på sengekanten og venter. Han er en mann i midten av 80-årene som engang har hatt en høy stilling i utenrikstjenesten. I mange år var han stasjonert i asiatiske land, og er derfor vant til diskré tjenere.

Men nå er den magre kroppen gammel og utslitt av alderdom. En forstørret prostata plager ham døgnet rundt, spesielt om natten. Den gjennomsiktige urinflasken ligger i nattbordet og må tømmes hver morgen. Men øynene er kvikke, der kan man ennå skimte en livsgnist. Fordi han er en meget omhyggelig mann som passet på dietten og aldri lar seg friste av smådjevler, som han selv sier, er sukkersyken under kontroll. Jeg trekker på meg hansker. «God morgen, hvordan står det til i dag?» Jeg drar ut nattbordsskuffen og tar fram måleapparatet. «Jo takk, bare bra, og med Dem?» Jeg smiler. «Takk, bare bra.» Han rekker fram en finger. «Vi tar denne i dag.» På nattbordet ligger en biografi om Henrik Ibsen. «Jeg ser De leser Ibsen,» kommenterer jeg, displayet viser 5,6. Jeg holder opp apparatet slik at han skal få se resultatet med egne øyne. «Det er bra, De skal jo spise frokost snart.» Så innstiller jeg insulinpennen på den angitte enheten, setter sprøyten i magen hans og injiserer sakte.

«Jeg leser ikke Ibsen, jeg leser om hans liv.» Stemmen er mildt irettesettende. «Store personligheters liv er ofte likeså interessante som deres verker, men han var ingen lykkelig mann, fordi han hadde satt seg selv i et fengsel av sosiale normer og egen jernvilje.» Jeg ser spørrende på ham. «Mener De at han ikke tillot seg selv å leve?» Han stirrer overrasket opp på meg. «Han tillot seg verken å leve eller å dø.» Nå er det jeg som stirrer overrasket på ham. «Men han døde da visselig i sin egen leilighet.» «Lille deg, døden er en likeså stor selvfølge som livet. Jeg, for eksempel, er blitt 86 år fordi jeg ikke har dødd før. Nei, jeg mener hvordan man går døden i møte. Er man beredt eller ikke beredt. Går man døden i møte, eller kjemper man imot fordi der er så mange uoppgjorte ting som ligger bak en?»

Jeg kaster på skråblikk på klokken. Å, dette har jeg ikke tid til. «Nå går jeg på badet og ser hvordan det går med fru Wiig, og så lager vi frokost etterpå,» sier jeg fort, tar opp den fulle urinflasken og forlater ham. Den gamle mannen ser etter meg, jeg kan høre han sukker dypt før han sakte begynner å kle på seg.

«Jeg tror jeg skal hjelpe deg litt.» Jeg bøyer meg ned og tar opp den klissvåte bleien som ligger på golvet, stikker den raskt ned i en søppelpose og prøver å overse stanken som river meg i nesen. Kvinnen foran meg står naken midt på badegolvet og stirrer forvirret rundt seg. Jeg tar henne vennlig i armen og leier henne bort til vasken. «Jeg finner ikke klærne mine,» stemmen er urolig og engstelig. «Kjære fru Wiig,» jeg stryker henne varsomt over kinnet, «klærne dine ligger oppe på skittentøykurven, men først må du vaske deg.»

Den gamle klamrer seg til meg. Hendene er senete og mørke av pigmentflekker, blodårene svulmer opp under den tynne huden og får den til å virke gjennomsiktig. Så setter hun neglene i armen min og klemmer til. Jeg legger merke til at de lange neglene er ustelte og skitne. Varsomt frigjør jeg meg fra det faste grepet. «Du behøver ikke være engstelig,» sier jeg inntrengende og møter blikket hennes. «Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal ikke gå fra deg.» Taket slipper. «Det er så bra du er her, jeg er så glad det var du som kom.» Blikket er flakkende og angstfullt. «Men vet du hvem jeg er da?» Jeg ser spøkefullt på henne. «Selvfølgelig vet jeg hvem du er, du er Else fra hjemme sykepleien,» svarer hun tørt og retter seg opp.

Når vi kommer ut på kjøkkenet, har Gabel satt seg til rette ved vinduet og venter på oss. «God morgen, min elskede ektemann,» kvitrer hun ved synet av ham. Et øyeblikk ser han brydd ut, men så folder ansiktet seg ut i et stort smil. «God morgen min rose,» hilser han.

...du får ikke presset gamle mennesker inn i denne formen, de klamrer seg til deg og stritter i mot, eller ser misfornøyd etter deg og gir deg konstant dårlig samvittighet. Vi ligger alltid på etterskudd. Som bydelens lille hær iført gode sko og ryggsekk, haster vi av gårde med en forestilling om å utføre omsorg … (fra boken)

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.