fbpx Pårørende - ikke behandler Hopp til hovedinnhold

Pårørende - ikke behandler

Det er viktig at pårørende til førstegangsinnlagte i akuttpsykiatrien får den nødvendige informasjon, men hensynet til pasientens rettsvern vil alltid veie tyngst.

Mitt inntrykk er at de fleste funn i forhold til pårørendeinformasjon i studiet er kjente problemstillinger for oss som har jobbet med akutt syke pasienter og deres pårørende. At pårørende er usikre på hva de skal spørre om er forståelig. De er pårørende/familie ofte uten helsefaglig bakgrunn og kunnskap om sykdommer. Jeg er av den oppfatning at informasjon og veiledning av pårørende må differensieres slik at vanskelig fagkunnskap blir formidlet på et nivå hvor mottageren er tilgjengelig for å bearbeide og forstå det som sies. I innleggelsesfasen er det avgjørende at pårørende får støtte på at de har handlet riktig ved å ta kontakt med det psykiatriske hjelpeapparatet. Min erfaring er at mange pårørende er svært usikre på om de har gjort det rette ved å ta initiativ til for eksempel en tvangsinnleggelse. Helsepersonell vet at pårørende ofte har stått i en belastende situasjon, er redde og slitne og stimulerer dem til å lufte sine bekymringer og frustrasjoner. Pårørende får kort og lettfattet informasjon av mottagende sykepleier og vakthavende lege. Ofte vil vakthavende lege og sykepleier støtte pårørende i at de nå kan «ta vare på seg selv», hente seg inn, sove og slappe av. Når pårørende opplever at sykehuset fritar dem fra et tyngende ansvar, er det lettere å få nødvendig overskudd og oversikt. De blir beroliget med at pasientens sikkerhet, helse og velvær er sykehusets ansvar, og får tilbud om å kontakte avdelingen dagen etter for samtale med ansvarlig behandler som er psykiater. Det er et absolutt krav at det er innhentet samtykke fra pasienten for at videre informasjonen og direkte kontakt med pårørende fortsetter. Pårørende er en ressurs, men pasientens rettsvern veier tyngst. Det er ansvarlig behandler som til en hver tid skal kvalitetssikre at pårørende får nødvendig og riktig informasjon om diagnose, forløp og behandlingstiltak. I det videre forløpet etablerer vi kontakt mellom pårørende og Landsforeningen for pårørende innen psykiatri. Her vil de kunne dra nytte av medlemmer med felles erfaringer, kurs/undervisning, veiledning og rådgivningstjeneste. Internt på sykehuset arrangeres pårørendegrupper ledet av helsepersonell, hvor pårørende har mulighet til å utveksle erfaringer og kunnskap. Til slutt vil jeg si: Pårørende er ikke behandlere, de er nærmeste familie, de har lov til å bli frustrerte, redde, ville hjelpe, men ikke få dette til. Ved å gi pasienter helsehjelp til riktig tid og på riktig omsorgsnivå, blir ikke pårørende presset til å bevege seg inn i ukjent farvann, med skarpe skjær på alle kanter. Behandling og oppfølging av alvorlig psykisk lidelse er et spesialistansvar, det er uverdig og uforsvarlig at pårørende blir presset til å påta seg dette ansvaret.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.