Publisering av forskning: Populær publisering og omtale

Med populær publisering og omtale mener vi en skriftlig eller muntlig publisering der fremstillingsmåte, språk og kanal gjenspeiler at det allmenne publikum er målgruppa. Populær publisering kan ha flere formål:

• Opplysning: Ny kunnskap bidrar til folkeopplysningen. I noen tilfeller kan kunnskapen også ha betydning for folks atferd med tanke på å forebygge sykdom.
• Oppmerksomhet: Omtalen kan bidra til å bygge omdømmet og tilliten til forskningsmiljøet og forskeren selv. Dette kan øke muligheten for å få flere forskningsoppdrag og forskningsmidler senere.
• Innflytelse: Omtalen bidrar til å sette temaet på dagsorden og kanskje påvirke beslutningstakere.
• Tillit: Omtalen i massemediene kan gi publikum økt tillit til selve forskningsprosessen.

Aviser og kringkasting er de vanlige kanalene for populær publisering. Det kan være egne innlegg i avisene, gjerne i form av litt lengre kronikker, eller det kan være intervjuer for avis eller kringkasting. I tillegg har mange sykehus og forskningsinstitutter egne populærvitenskapelige magasiner.

Forskere flest er dessverre tilbakeholdne med slik forskningsformidling. Noen er redde for å bli misbrukt av massemediene, andre er redde for hva kollegene vil si, og noen mener de ikke har tid. Det er synd, for massemediene og publikum er jo interessert i forskningsstoff, særlig om helse, og formålene over er viktige. Mange sykehus og forskningsinstitutter har kommunikasjonsrådgivere som kan bistå forskerne. Husk bare et par viktige poenger:

• Varsomhet: I populær publisering må formen, språk og innhold tilpasses målgruppa, som er «folk flest». Det betyr vanligvis en betydelig forenkling både av språket og budskapet. Journalisten tenker primært på sine lesere og vil derfor gjerne ha budskapet så enkelt og oppsiktsvekkende som mulig. Det oppstår derfor lett en konflikt med forskeren som gjerne er opplært til å uttrykke seg forsiktig og ta forbehold. Det kan noen ganger være fristende å gi etter for journalistene og overdrive sine egne funn. Det kan man tape troverdighet på i lengden. Forenkling er bra, men overdrivelser er farlig.
• Rekkefølge: De fleste vitenskapelige tidsskrifter krever nå at forskeren ikke skal publisere kronikker eller intervjuer om forskningen før den vitenskapelige artikkelen er publisert. Det er to grunner til dette. For det første er også tidsskriftene nyhetsmedier som konkurrerer med hverandre. De vil gjerne selv bringe nye forskningsresultater først. For det andre må de interesserte leserne kunne gå til kilden for avisoppslaget, nemlig den vitenskapelige artikkelen, for å lære mer og for å studere forskningen kritisk. Også for forskeren selv er denne rekkefølgen fornuftig. Det kan jo være at den vitenskapelige artikkelen blir endret i prosessen frem mot publisering. Da er det fint at man ikke har gitt et annet og for optimistisk budskap i massemediene allerede.
• Oppsummert: Forskeren skal publisere sin forskning vitenskapelig. Populær publisering er også fint, men først etterpå den vitenskapelige publiseringen. I begge sammenhenger må man være varsom og ikke overdrive konklusjonene.