Intelligens på boks - er det smart?

Det låter som i en science fiction-roman. Bare at denne gangen er det ikke fiction. En ny generasjon medisiner inntar nå apotekhyllene. Virkningen sies å være like potent for intellektet som Viagra er for mannekroppen. Med andre ord: tabletter som kan gjør deg både 10 og 20 prosent smartere enn det du er i dag. I et arbeidsliv som byr på stadig mer komplekse oppgaver, kan det være fristende å ty til såkalte "cogs", eller kognitive boosters, for noen hver.

Elitesoldater i krigsområder har en lenge brukt slike medisiner, ifølge det prestisjetunge vitenskapstidsskriftet Nature. Like ens er de utprøvd på skiftarbeidere i USA for å se om de kan kompensere for noe av det oppmerksomhetstapet og den trøttheten som skiftarbeidere er utsatt for.

I Norge selges medisinen i dag under produktnavnet Modiodal, der virkestoffet heter modafinil. Her hjemme er det markedsført først og fremst som en medisin mot narkolepsi (en endogen sovesyke). Men også her hjemme har mange blitt klar over at medisinen har et anvendelsesområde langt utover dette, for eksempel før eksamener eller i den lokale sjakkturneringen.

Også idrettsfolk har anvendt stoffet for å øke konsentrasjonen og til å prestere mer. Det står imidlertid på dopinglisten til WADA. Det amerikanske sprinttalentet Kelly White testet for eksempel positivt på dette stoffet under friidretts-VM i Paris i 2003. Hun hevdet at hun lider av en arvelig sykdom og derfor benytter medikamentet. Hun ble likevel fratatt VM-medaljene sine.

En britisk tenketank tror ifølge Daily Telegraph at slike kognitive boosters eller enhancers om få år kan bli like vanlig i bruk som kaffe for å hjelpe brukerne til å tenke raskere, slappe av og sove mer effektivt. Spørsmålet er hvor langt vi skal gå for å imøtekomme dagliglivets utfordringer? Er det riktig å medisinere friske mennesker til å klare oppgaver som de ellers ikke ville ha klart? For så vidt er vi allerede godt i gang på den galeien. Barn og unge som ikke følger med like godt på skolen som såkalte "normale" barn, får Ritalin og andre stoffer som øker oppmerksomheten deres i ly av den omdiskuterte diagnosen ADHD. Kanskje vi heller burde forandre skolehverdagen for barn?

Dersom en forstår helsevesenet som binært kodet, kan en si at uhelse frem til i dag har betydd innelukking, mens helse har betydd utelukking. Men etter hvert som medisinen brer seg utover og koloniserer stadig mer av vårt hverdagsliv, kan det i dag stilles spørsmål ved om dette ikke et stykke på vei er blitt snudd på hodet. I dag bruker friske og raske mennesker stadig større andel av blåreseptmidler og offentlige legeårsverk for å yte mer på jobb og i fritid, eller for å forebygge en eller annen sykdom som rent teoretisk kan inntreffe i fremtiden. Men siden det offentlige helsevesenet ikke er noen Sareptas krukke, innebærer likevel denne utviklingen at de virkelig syke trenges til side. Hvordan har det kunnet bli slik?

Det er etter hvert blitt en semantisk kjensgjerning at det betyr mer hvordan ting begrepsfestes enn hva de faktisk er. Men dersom noe fremstår som noe det egentlig ikke er, må det være noen som har   villetdet slik. For å kunne selge medisiner i høykostland med stor offentlig velferd og god helse, kan ikke legemiddelindustrien bare orientere seg mot de virkelig syke.

Columbiegget heter risikofaktorer. I tidsskriftet Social Science and Medicine viser John-Arne Skolbekken hvordan begrepet "risiko" har inflatert i vitenskapelige publikasjoner de siste tiårene. På folkelig latin heter risiko resucu, som hentyder til fare, klippe og risiko til sjøs. Like ens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Begrepet assosierer til Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet.

Med andre ord beror begrepet risiko på en forståelse av et samfunn eller individ som beveger seg bort fra tradisjonelle måter å gjøre tingene på, og som åpner seg selv for en problematisk fremtid. Mennesker som ikke mosjonerer, er overvektige eller røyker er i dagens optikk bærere av en risiko for sykdommer i en ukjent fremtid. Men de er ikke bare det. I en tidsalder som dyrker det lyteløse individ, er overvektige mennesker eller røykere med hvite tennissokker og grilldress like nedklasset som svarte var i Amerika før borgerrettighetskampene på 1960-tallet. Idealet blir det slanke og sosialt vellykkede mennesket som har lav sannsynlighet for sykdom i fremtiden. I legemiddelreklame er dette også et godt menneske i moralsk forstand.

Mot en slik bakgrunn er det ikke merkelig at det moderne mennesket suger til seg fortellinger om genetisk terapi, liposkulpturering og smarte medisiner. Det britiske Akademiet for vitenskap (AMS) har i en rapport fra i fjor pekt på at denne utviklingen gjør at legemiddelindustrien skifter fokus fra medisiner til hjelp for syke til det å øke yteevnen til friske. Samtidig undergraver denne medikaliseringen av vårt samfunn innbyggernes naturgitte evne til å håndtere sykdom og nederlag på, slik også Jorid Anderssen viste i sin doktoravhandling ved Universitetet i Tromsø. Å gi smarte medisiner til friske mennesker er derfor ikke nødvendigvis smart. Et bærekraftig arbeidsliv må holde seg innenfor grensene for menneskets naturgitte yteevne dersom begrepet velferdsstat skal ha noe mening.