fbpx Fri oss fra «forskningsformidling »! Hopp til hovedinnhold

Fri oss fra «forskningsformidling »!

Foto: Tore Brækhus
Og etter å ha skissert prosjektet, utviklet ideen, skrevet «paperet» og fått publisert artikkelen i et vitenskapelig tidsskrift, må vi for all del ikke glemme forskningsformidlingen. Det er nå vi skal «forenkle», «tilrettelegge kunnskapen for offentligheten», «tilføre samfunnet forskningsresultatene gjennom media».
Slik lyder et refreng som går på stadig tyngre rotasjon i diverse strategiske dokumenter i forskningsinstitusjoner, i takt med en stigende erkjennelse av den finansielle betydningen av å være synlig på en offentlig scene. Men er slik tale egnet til å inspirere forskere til å bli flinkere til å kommunisere i en større offentlighet? Jeg tror mange i likhet med meg snarere blir irriterte av klisjéfylte omkved. Stivnede uttrykksmåter får oss i alle fall ikke til å se på egen praksis med friske øyne. Mest sløvende er selve termen for forskeres aktiviteter i en bredere offentlighet: «Forskningsformidling ». Begrepet opprettholder et tradisjonelt syn på popularisering som en enveisrettet forenklingsprosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin ende av «formidlingsbanen ». I den ene enden utvikler forskere «ekte» kunnskap før formidlere som journalister eller informasjonsfolk (eller forskere i rollen som popularisatorer) sprer forenklede utgaver av kunnskapen til en allmennhet som utelukkende oppfattes som mottakere av informasjonen. Et slikt perspektiv skiller altfor skarpt mellom forskningen og dens popularisering. Forskere lærer om andre forskningsfelt enn deres egne gjennom populære fremstillinger i mediene, og disse former deres syn på innhold og aktivitet i vitenskap. Slik virker popularisert kunnskap tilbake på forskningsprosessen. Forenkling er dessuten viktig i vitenskapelig arbeid, både i laboratoriet og i kommunikasjon med studenter og spesialister i tilgrensende fagområder. Popularisering er altså noe som også foregår «internt». Samtidig kan vitenskapelig kunnskap skapes «eksternt»: Medieoffentligheten tilbyr forskere en annen arena enn den faginterne til å forme sine tanker og utøve vitenskapelig arbeid, enten dette skjer i kronikker, debattinnlegg eller kommentarer i nyhetsoppslag. Betraktet på denne måten blir kommunikasjon av forskning noe mer enn transport av resultater til publikum fra noen som står utenfor offentligheten (forskere). Det mer dynamiske perspektivet gjenspeiler hvordan vitenskapen i realiteten utvikler seg i en dialog med det større samfunnet som den er en del av. Men en god dialog fordrer også at samtalepartneren betraktes på en annen måte enn det tradisjonelle formidlingsperspektivet innbyr til: et passivt lekfolk blottet for kreativitet i forhold til forskning. Det er grunn til å minne om at såkalte lekfolk kan mobilisere betydelig innsats omkring bestemte problemer og få innflytelse på forskningen. Ett eksempel var da AIDS-pasienter på 1980-tallet ervervet seg kunnskaper som gjorde dem i stand til å forme forsøksprosedyrer med medisinen AZT og få fortgang i autorisasjonen av denne. I det hele tatt: «Folk» er ikke dumme. Snarere har de ofte en annen tilnærming til kunnskap og måte å forstå problemer på enn vitenskaplige eksperter. For eksempel gir ikke-eksperter gjerne en bredere og mer etisk vurdering av risikoer enn mange forskereksperter, som er mer opptatt av å kalkulere risikoer nøyaktig ved bruk av statistiske modeller. God kommunikasjon om forskning i mediene ser publikum som kunnskapsrike deltakere i den offentlige samtalen om vitenskap. Det gjør ikke vitenskapssamfunnets begrep om forskningsformidling. Hva med å erstatte «formidling» med «kommunikasjon » en gang for alle? Kommunikasjon handler ikke bare om å spre kunnskap, men om å utveksle kunnskap. Og å lytte. Det handler om å se på den andre parten som noe annet enn en vitenskapelig analfabet. Både for forskere, informasjonsfolk og journalister er det å ta et oppgjør med formidlingsbegrepet et skritt på veien mot å løfte forskningen ut av sin egen autonome fiksjon og inn i en større virkelighet. Der den hører hjemme.