Et 20-års jubileum

I år er det tyve år siden sykepleieren Karen Zander skrev pionérartikler om pasientforløp, pasientresultater og koordinering av innsats (1). Hennes utgangspunkt var tidsklemmen som helsepersonell stod overfor ved innføring av DRG-finansiering: Hvordan forene kortere liggetider i sykehus med kvalitet i pasientbehandlingen?

Samme år beskrev legen Paul Ellwood visjonen om Outcomes management – resultatstyrte helsetjenester. Evalueringen omfatter både pasienterfaringer og faglige og økonomiske kriterier for kvalitet. Et mål er å gjøre disse resultatene tilgjengelige for alle; pasienter, helsepersonell, skattebetalere og politikere (2). I løpet av de årene som har gått, har datateknologien revolusjonert kunnskapsformidling, tallbearbeiding og interaktiv kommunikasjon. Utviklingen gjør oss både i stand til å realisere visjonen om resultatstyrte helsetjenester og aktualiserer noen valg for veien videre. I 2008 arbeider våre regionale helseforetak for å oppnå helhetlige pasientforløp og god samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenestene. Et verktøy i prosessen er utarbeiding av behandlingslinjer, det vil si forventet pasientforløp for spesifikke diagnosegrupper, forankret i faglig evidens og koplet til effektiv ressursutnyttelse og målbare resultater (3). Mitt poeng er å peke på en fantastisk mulighet og to utfordringer i arbeidet med behandlingslinjer. Innføringen av helhetlige pasientforløp gjør at sykepleiere kan samarbeide om pasientbehandlingen på tvers av avdelinger, institusjoner, og første- og andrelinjetjenesten. Det betyr for eksempel at veiledning til pasienter med koronar hjertesykdom om kosthold, mosjon og røyking kan skje gradvis, koordinert og målrettet. Uansett om pasienten er i utredningsfase, i tiden rundt hjerteoperasjon, eller i hjerterehabilitering. Systematisk veiledning gjennom hele behandlingslinjen øker sannsynligheten for en bedring – effektstørrelse – som er så stor at den kan måles og dermed oppfattes som verdiskapning. Men mulighetene følges av nye utfordringer. Den første er å velge tidspunktet for når man skal avslutte en behandlingslinje. Når er målet for rehabilitering nådd? En rød tråd i pasientbehandlingen må være like tydelig for hjertepasienter som kontinuiteten en mor opplever fra svangerskap, føde/ barsel og til helsestasjonen. Lengre behandlingslinjer vil stimulere til samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi ønsker en virksomhet som i sin essens er helsefremmende i tillegg til å behandle diagnoser. Den andre utfordringen handler om å definere resultatmål. Det vi setter som resultatmål styrer hva behandlingslinjen skal bestå av. Her er det viktig å sikre at pasientopplevd, faglig, og økonomisk kvalitet integreres i pasientforløpene. Sykepleiere bør bidra til at pasientens opplevelse av sin sykdom og behandlingen av den settes på kartet. Noe som igjen vil være styrende for kompetansekrav i framtidens behandlingslinjer. Sykepleiere, klinikere og forskere, vil oppleve at arbeidet med behandlingslinjer får sterk innflytelse på hva som ansees som relevant og hva som blir finansiert innen forskning – kanskje i de neste tyve år.

Referanser 1. Zander K. Nursing case management. Resolving the DRG paradox. Nurs Clin North Am 1988;23:503. [Pubmed]

2. Ellwood PM. Shattuck lecture-- outcomes management. A technology of patient experience. N Engl J Med 1988;318:1549. [Pubmed]

3. http://www.helse-sorost.no/modules/module_123/proxy.asp?C=89&I=1032&D=2&mids=a24a160a [Fulltekst]