Hjemmesykepleierne i denne studien opplever organisatorisk skjevfordeling av makt. 

Praksisveilederne ser på akademisering av spesialutdanningene som en naturlig følge av samfunnsutviklingen.

Normaliseringsprosessteori kan brukes til å vurdere betingelsene for at en ny intervensjon kan være mulig å etablere som ny praksis.

Sykepleiere beskriver at sykepleie til døende i sykehjem krever «mer av alt», og de føler seg «alene om alt». Situasjonen må tas på alvor både organisatorisk og fagpolitisk.

Etter samhandlingsreforma har det vore ein auke i komplekse, pasientretta oppgåver for sjukepleiarar i kommunehelsetenesta. Behovet for kompetanseheving er stort, men det manglar ein overordna strategi.

Operasjonsavdelinger og utdanningsinstitusjoner mangler en organisatorisk struktur og kultur som støtter opp om kunnskapsbasert praksis. Det kan påvirke pasientsikkerheten.

Beboere på sykehjem er misfornøyde med å sitte passivt inne og er mer sosiale når de er ute. Likevel har de lite kontakt med naturen og utemiljøet.

Farsrollen har endret seg, og fedrene har blitt mer aktive i barneomsorgen. Likevel kan de føle seg ekskludert under graviditeten, fødselen og oppfølgingen på helsestasjonen.

De observerer blikkontakt, trøsting og atferd basert på erfaring uten å bruke anerkjente metoder. Også muligheten for fagutvikling, mange arbeidsoppgaver og tverrfaglig samarbeid påvirker vurderingene.