Astrid ligger i senga og leser bok

Den uekte pasienten: Et døgn på Lesja sykehjem

Nyheter 0 kommentarer

Jeg er 31 år og står klar med baggen i hånda for å gå inn på Lesja sjukeheim. Jeg skal prøve hvordan det er å være pasient på et sykehjem.

Da jeg var lita bodde bestefaren min flere år på Lesja­ ­sjukeheim. Det var alltid stas å reise på sjukeheimen for å besøke ham. Det var mye folk overalt, det var alltid noen å prate­ med, store ganger å løpe i og masse oppmerksomhet å få.

Jeg husker stua som et sted der det alltid satt mange mennesker, og for en liten­ oppmerksomhetssjuk jente fra Lesjaskog var det en fryd å kunne gå fra bord til bord for å snakke med de gamle. Kanskje leste vi eller spilte kort. Noen lekte­ jeg gjemsel med, eller så lette vi etter sau i stua.

Damer rundt middagsbord

Det var stas å tenke på at de fikk bo så mange på samme sted, og skranglingen av middagstralla var alltid et høydepunkt. Jeg begynte den gangen å glede meg til å bo på sjukeheimen.Tenk å bo på et sted der du kan sitte sammen med alle vennene­ dine­ hele dagen! Og få så mye rød saft du bare orker!


Bestefar døde­ i 1993. Siden den gang har jeg ikke vært mye på Lesja sjukeheim. 

Bilde av avisoppslag som ligger på stuebordet
KOS: Avislesning på stua.

Men det er ikke noe problem å føle seg hjemme, for det er fint lite som har forandret seg siden jeg sluttet å frekventere gangene.­ Et malingsstrøk på stua, og en ny skjerma avdeling. Også er Harraudstugu blitt røykerom. De som bor der er også nye, gamle fjes. Ellers er det helt likt som den gangen.

Jeg forbinder også det å komme på sjukeheimen med noe endelig. Et siste stoppested. Et sted du ikke kommer fra for egen maskin. Men kanskje er det ikke slik man tenker når man kommer dit? Kanskje er du sliten, syk og glad for hjelp. Kanskje har du familie rundt deg som har brukt alle sine krefter for å stelle deg, som nå må tenke på seg selv. Kanskje er det trygghet du trenger?


En pose kamfer og sjokkolade
Godteri på Lesja sjukeheim.
For noen er det et stopp på tur hjem fra en operasjon eller for å komme seg etter sjukdom. Litt mat, få rette medisiner, komme seg litt før du kommer hjem. Kanskje kan et par avlastningsopphold gjøre at den som du bor sammen med får nok tid til å summe seg, slik at adresseendringen ikke blir permanent. Det er det en positiv­ tanke.  Du kan like gjerne være 50 år eller 60 år for den del. Eller­ 31 år, som jeg er. Hadde jeg blitt alvorlig skadet måtte jeg ha bodd på sjukeheimen, jeg kunne ikke ha greid meg hjemme. Jeg hadde måttet ha hjelp til alle gjøremål. 

De fleste i dag har gjort noe med huset sitt siden det sto nybygd i 1979. Kanskje har kjøkken og bad fått en fornying. Eller i det minste har man kjøpt ny seng og fått et nytt malingsstrøk på soverommet. Slik er det ikke i dette hjemmet. Det er årevis siden det første gang var prat om å bygge nytt sjukeheim i Lesja kommune. Dermed står det meste stille mens det ventes på en avgjørelse.

En dugnad blant de ansatte ga stua et løft. Det grønne gulvbelegget er verken falma eller slitt, det må være av beste kvalitet. Stolene ved spisebordene har heller ikke slark etter mange års hard bruk. Det føles likevel som en reise tilbake i tid.


Fengsler har krav til luftetid. Kyr har krav til hvor mye de må være ute i løpet av et år. Tilsvarende krav finnes ikke for pasienter på sjukeheimer. I løpet av et år kan du bo på sjukeheimen uten å være utenfor døra. Det er ikke fordi de som jobber der ikke vil. Men det er ikke tilrettelagt, og tiden strekker ikke til. Det er vanskelig å slippe folk ut på egenhånd, uten trygge omgivelser. Og det frister ikke å gå ut når alt som er rundt huset er parkeringsplass. 


Leder for Lesja sjukeheim, Hilde Lislien, møter meg ved ankomst søndag, og tar meg med til rommet som skal være­ mitt hjem for et døgn. På døra henger det allerede et skilt med navnet­ mitt på. Det er koselig, og jeg føler meg velkommen.­ Samtidig er det rart og ekkelt. Jeg skal da ikke ha et slikt skilt på mange år enda, jeg er tilsynelatende frisk og passelig rask. Hilde­ forteller at de alltid har en samtale når en ny person flytter­ inn. Da klarlegger de hvilke behov pasienten har og hva som er målet med oppholdet. 

Hvert rom har et skap, ei seng, en eller to stoler, ei hylle og et bord. Skal man tolke utfra fargen er det tydelig kjøpt på slutten av 70-tallet. Og det skal de ha, møbelprodusentene på 70-tallet:­ Dette er kvalitet. Om det er umoderne, så ser det ikke slitt ut etter så mange år. 

Klokka 13.00 er det middag. Ved et bord sitter det fire­ damer. De småprater rundt bordet mens de venter på skinkesteiken, som er dagens middag. Det gir restaurantstemning. Ved andre bord er det stille. Noen må mates, andre får mosa mat og noen igjen spiser helt selv. Jeg blir plassert sammen med to trivelige karer. Maten blir servert ved bordet, og for ­anledningens skyld takker jeg ja til både tyttebær og flatbrød. Til dessert er det trollkrem. 

Rullestol er et mye brukt hjelpemiddel på sjukeheimen, de finnes i alle fasonger og størrelser. Jeg får prøve en racerutgave.­ Jeg synes umiddelbart det er kjempemoro. Så får jeg dårlig samvittighet. For hvis jeg hadde hatt behov for det, hadde det nok ikke vært moro i det hele tatt. Det er aldri moro å oppdage at du ikke klarer ting som du klarte før. 

Lesja sjukeheim er godt tilrettelagt for rullestoler hvis du har friske armer og klarer å styre stolen din selv. Hvis ikke kan det bli langt hjem til rommet, gangene er lange på både avdeling «nord» og avdeling «sør». Her ser du at du er på en institusjon og ikke i et hjem. Det er ikke lettvint å komme seg på rommet sitt for egen maskin.

Astrid i rullestol
RACER-STOL: Jeg synes umiddelbart rullestol er kjempemoro. Så får jeg dårlig samvittighet

Det er ikke lett dersom du trenger å ­besøke toalettet. Hilde blir med så jeg får prøve de forskjellige heisene de har å hjelpe seg med. Det er flotte hjelpemidler som gjør løftene for de ansatte enkle. Men de er store. Og rommene er små. Ofte trengs det to personer for å hjelpe en pasient opp i heisen. Og denne pasienten sitter da i en rullestol som også tar plass. Da er det ikke stor plass å arbeide på når hun eller han skal styres inn på det lille baderommet for å gjøre et toalettbesøk.

Det er lett å glemme at dette også er arbeidsstedet til mange, som også trenger gode arbeidsforhold for å få gjort jobben sin. Badene­ er forholdsvis små, her er det vask og do. Skal du bruke dusjen må du ut på gangen og over i et annet rom.

En av heisene har et stort seil, der hele kroppen løftes. Det er en rar følelse idet heisen tar tak, og du dingler i lufta. Erfarent og trygt heiser Hilde­ meg inn, og senker heisen igjen slik at jeg treffer doen. 
I den neste heisen må jeg bruke noe krefter selv, og stå mens heisen løfter meg ut av rullestolen. Det er rart for meg, men det er sikkert godt og trygt når du er dårlig til bens.

Jeg får også prøve noe jeg har grudd meg til: Bleie. Up and go for voksne. Tanken på å sitte i egen avføring er ikke noe særlig.­ Det finnes flere typer, til forskjellige behov. Jeg tar på meg den enkleste utgaven, setter meg for egen maskin ned i rullestolen og triller ut i stua til kaffe. Det er en bra dag å være på sjukeheimen på.

Northugs femmilsseier feires med likør til formkaka. Flere har stått opp fra middagshvilen sin for å kose seg med kaffen. Noen ser jeg ikke i løpet av tida jeg er der. Kanskje er de for dårlige til å være oppe. Mens andre igjen ikke har interesse av å sitte sammen med andre.


For jeg som hadde romantiske forestillinger om at det måtte være fint å kunne være sammen med vennene sine hele dagen, kommer jeg på at det er ikke sikkert alle er venner. Jeg mener ikke at de er uvenner, men dette er ikke kamerater de har valgt selv. Det er ikke mange steder å oppholde seg på sjukeheimen, hvis du ikke vil sitte i stua. Og er det ingen der du har lyst til å prate med, så kan du like godt holde deg på rommet ditt. Det blir godt tilrettelagt for det. Maten blir bragt til rommet, det er ingen tvang. Du kan får legge deg når du vil, og stå opp når du vil. 


Tiden går sakte til neste høydepunkt. Kveldsmaten. Suppe og brødskiver. Etter kveldsmaten går de fleste på rommet sitt. Det er måltidene som er høydepunktene. Ellers er det ikke mye som skjer. Noen får besøk, andre leser avisa. Men hva skulle skjedd? De som bor der på ordentlig er ikke der for å drive med alskens slags aktivitetstilbud. De er der for å få trygghet og hjelp. Men det må unektelig være litt ensomt også, hvis topp­lokket fungerer helt som det skal. 

Etter et slag yatzy med to medbeboere, går jeg også på rommet mitt. Etterpå triller jeg rundt i gangene. Det sitter ingen i stua, og det er ikke bare å banke på døra til noen man ikke kjenner. Folk er jo på rommet sitt for en grunn. Heldigvis tar de ansatte hånd om meg når de får tid, det er rart hvor kort tid en må være alene før det er godt å snakke med noen. 

I mellomtiden bestemmer jeg meg for å bare prøve det. Det med bleia altså. Jeg er såpass feig at jeg triller på rommet og setter­ meg på doen før noe skjer. Jeg kan heldigvis skifte på meg selv, så jeg slipper å sitte der til noen må hjelpe meg. Det må være­ en rar følelse å ikke ha kontroll på sin egen kropp på den måten. Samtidig er bleie bedre enn alternativet.

Femmilsseieren til Northug feires med likør
KOS: Northugs femmilsseier feires med likør til formkaka.

Jeg venter helt til nattvaktene kommer før jeg legger meg. Da ber jeg om hjelp til å pusse tennene. Mens jeg venter triller jeg rundt i gangen min. Det er rart hvor mange lyder det er på en slikt sted. Det er lyder fra folk, lyder fra alarmer og lyder fra huset. På dager hvor vinden på Lesja tar ekstra godt tak flagrer 70-talls gardinene i vinden, og det uler i veggene. Heldigvis er det bare vind som normalt på Lesja denne dagen. Likevel er det vanskelig å finne nattero, med tynne vegger.

Til slutt kommer nattvakta for å pusse tennene mine. Det er ikke ofte noen er oppe så lenge at nattevakta må gjøre slike ting, og hun synes nok nesten det er mer ubehagelig enn meg. For det er ingen ubehagelig­ følelse, og hadde jeg ikke hatt funksjonsfriske armer hadde jeg nok satt enda mer pris på det. 


Jeg sover slik midt på treet. Senga er av typen som bestefar også hadde. Med slik «heise opp og ned» funksjon. Det var morsommere å prøve det da jeg var 10 år. Madrassen er nokså hard, og senga smalere enn jeg er vant til. Jeg drar i alarmen­ idet jeg våkner. Kjapt kommer det inn noen til meg og hjelper meg å få opp sengegrinden. Sånn. Da er det bare å sette­ seg i stolen og trille seg avgårde til dusjen. 


Det er en rar stemning på morgenkvisten. Det er travelt for dem på jobb. Håndklær, plastforkle og forskjellige traller må forseres før jeg kommer meg til dusjrommet. Og ikke minst trilles­ det folk hit og dit på tur til og fra dusjen.

Hilde er tilbake på jobb. Jeg spør etter hjelp til å bli kledd på. Det er uvant, og hakket mer spesielt enn jeg hadde tenkt meg. Nok en ting man bare gjør, som ikke er et problem. Og det er uvant å slippe folk så tett inntil seg, selv om det er jobben deres. Nakenhet blir rutine­ for de ansatte. Nye kropper, nye klær. For hver nye som trenger hjelp er det nytt. Men det blir nok rutine også for dem


Nærbilde av dosetter
PILLER: Medisiner fordeles. Jeg får noe mageregulernde og en saft mot urinveisinfeksjon.
Det er frokosttid. Grøt og brødskiver. Og medisiner. Ei stor tralle med dosetter trilles fram, og medisiner fordeles. Jeg får noe mageregulernde og en saft mot urinveisinfeksjon. Med mine­ to glass er jeg liksom med i gjengen jeg også. 

Oppholdet mitt går mot slutten. Litt avislesning og småprat må til før det virkelige liv venter. Det er mer stemning og røre på formiddagen enn på kvelden. Jeg rekker akkurat å være med på aktivitet til musikk før oppholdet er over. Det er ikke så mange som er med på aktiviteten, men det er da noe som skjer. Det er avveksling fra hverdagen. Det trengs. 

Det er ikke fritt for at jeg får mange sjokkerte blikk der jeg sitter i rullestolen min. Både besøkende og noen av de ansatte har ikke fått med seg mitt prosjekt med å være sjukeheimspasient for et døgn. Det er heldigvis sjelden det er så unge­ folk å finne på sjukeheimen. Og jeg føler for å poengtere mitt ærend, at jeg ikke er dårlig på ordentlig. Er det en skam jeg føler? Hvorfor skal det være flaut? Det bør ikke være flaut å ta imot hjelp når man trenger det. Det bør ikke bli sett på som et nederlag dersom du som pårørende ikke klarer ansvaret selv. 


Steder som Lesja sjukeheim er til for nettopp det. Selv om huset ikke er «up to date», er de ansatte det. Det er de som er viktigst for å få trygghetsfølelsen. Klart det hadde vært best med et stort rom, med dusj på rommet. En mindre avdeling som føles mer som et hjem. Tette vinduer og vegger uten hull i. Men trenger du hjelp og omsorg, er du ikke kravstor. Da er det godt å vite at noen passer på deg, og kan stryke ei hånd over kinnet ditt før leggetid. 

Slik som på Lesja sjukeheim.

Astrid i rullestol
SJOKKERT: Det er ikke fritt for at jeg får mange sjokkerte blikk der jeg sitter i rullestolen min.