Sluttet i protest

Lisa Norby sluttet på sykehjemmet etter et og et halvt år og begynte på Legevakten i september. Der er faktisk arbeidsdagene mindre stressende.

Tidstyvene gjorde at Lisa Norby sa opp på sykehjemmet.

Da Lisa Norby besøkte bestemoren sin på korttidsplass på Strømme sykehjem i Kristiansand, syntes hun det virket så flott at hun søkte seg jobb som sykepleier der. Norby har videreutdanning i familieterapi og har tidligere jobbet både ved avdeling for barne- og ungdomspsykiatri (ABUP) ved Sørlandet sykehus og ved legevakten. Hun er vant til høyt tempo, men ikke å gå på akkord med det etisk forsvarlige. 
Ved Strømme sykehjem fikk hun 70 prosent stilling i todelt turnus. Det ble et kort engasjement. I august, etter et og et halvt år, sa hun opp fordi hun ikke orket mer. Fra september har hun jobbet på legevakten igjen.
– Ulike oppgaver som ikke har med sykepleie å gjøre tok det meste av tiden min, slik at jeg ikke fikk gitt pasientene en faglig og etisk forsvarlig behandling. Jeg følte meg utilstrekkelig hele tida.
– Hvilke tidstyver var det snakk om?
– Sykehjemmet hadde kun pleiere ansatt. Det betyr at vi måtte fungere både som merkantilt personale, rengjøringspersonale og kjøkkenpersonale.  

Utleie av lokale

En rengjøringsansatt vasket gulvene på fellesrommene og pasientrommene en gang i uka. Resten av renholdet måtte pleierne ta. Tørket støv og fylte på såpedispensere og doruller. 
De ansatte måtte alltid gå med telefon på seg. Ringte den mens de stod i dusjen med en pasient, måtte den tas, forteller Norby.
– Det kunne være noen som ringte for å leie fellesstuen, som personalet måtte sørge for å leie ut. Den blir brukt til barnedåper og andre arrangementer. Hvis leietakerne var misfornøyd med rengjøringen, kom de til oss og klaget.
De ansatte måtte også ta seg av alle besøkende.
– Vi måtte ta imot og vise rundt pårørende, vaktmester, prest og brannfolk og alle som måtte komme innom sykehjemmet.
Kjøkkentjeneste var også pleiernes oppgave.
– Vi hadde en liten tarm av et kjøkken som pleierne kaptes om å smøre brødskiver på. Middagen kom ferdig i plast som måtte varmes. Alle andre måltider ordnet vi fra grunnen. Vi stod også ansvarlig for bestillinger og innkjøp. Ikke bare av mat, men av alt utstyr også.
Videre måtte de ta klesvasken.
– Vi måtte ta alt av privat tøy. Jeg trodde ikke det var mulig. Vi vaska til og med sengetøy dersom noe uforutsett skjedde og det ikke lå klart noe rent. 
I sommer ble hun spurt om å ha sykepleieransvaret for tre sykehjem til sammen. Da skulle hun være alene som sykepleier, og det ble satt inn en fagarbeider på Strømme, så hun kunne gå «på toppen». 
– Jeg nektet å skrive under avtalen. Det var ikke greit at jeg skulle kjøre halvannen mil mellom de ulike sykehjemmene når vi hadde så mye å gjøre. Det er ikke menneskelig. Det er etisk feil.

Brannslokking

Mye tyder på at Lisa Norbys historie ikke er enestående. Sykepleien har fått svar fra 3 509 sykepleiere med pasientkontakt over hele landet. Godt over halvparten melder at det har blitt flere av de ikke-pasientnære oppgavene de siste årene. (60 % av de som jobber på sykehjem, 58% i hjemmetjenesten, 56 % i sykehus og 50 % av dem som er ansatt andre steder mener at det er blitt flere tidstyver).
Et ord som går igjen i beskrivelsen av arbeidsoppgavene er «brannslokking».
Halvparten synes de ikke får nok tid til pasienten. 
Av den misfornøyde halvparten får nesten halvparten fysiske plager som følge av tidsnøden (Tallet er 53% for sykehjemsansatte, 51% for de i hjemmetjenesten, 36 prosent for sykehusansatte og 45 prosent for dem ansatt andre steder). Muskelplager, hodepine, magevondt, søvnforstyrrelser, dårlig konsentrasjon, stressfølelse og ekstrem slitenhet, nevnes oftest. 
Mer enn hver tredje av den misfornøyde halvpart har vurdert å slutte i stillingen. 
I undersøkelsen var det også anledning til å legge til egne kommentarer. Det gjorde over 900 stykker. Her er noen av dem.

Ulike tidstyver

«Tidstyver har blitt en av de største utfordringene vi har i kommunehelsetjenesten, som jeg kjenner aller best. Det er skremmende. Jeg bruker mer tid på å dekke på og av bordet, smøre og servere mat og ta inn og ut av oppvaskmaskinen enn jeg har tid å bruke på «Fru Larsen». Dette er ikke holdbart», skriver en av deltakerne.
Men også ved sykehusene klages det over tidstyvene:
«Sekretæroppgaver, taxibestillinger, fylle ut rekvisisjoner for morgendagens blodprøver, innhente opplysninger, renhold med smittevask, ordne med rene senger og ta blodprøvene siden bioingeniørene kun går en runde i døgnet. Tiden kunne blitt mye bedre benyttet hos pasientene og sykepleiere kunne tatt mer i bruk kunnskapen vi fikk i utdanningen», skriver en.
En annen synes stadige omorganiseringer og nye prosjekter er tidstyver.
«Prosjekter er bra, men en tidstyv hvis man ikke får tilført ekstra midler. Omorganiseringer krever mye og gir etter flere år i bransjen kvalmefornemmelser», skriver vedkommende.
Også nattevaktene får mer å gjøre, skriver en:
«De skal klarlegge medisiner, kontrollere medisiner, vaske kjøkkenskap, sterilisere bestikk og så videre. Mye av dette bør gjøres på dagen. Medisiner bør nattsykepleier slippe, siden det er krevende både fysisk og mentalt».
Helene B Tran ved sengepost for gynekologisk kreft på Radiumhospitalet, mener det som stjeler mest tid er oppgavene de til stadighet overtar fra andre yrkesgrupper.
– For eksempel å måle til støttestrømper før operasjon, som fysioterapeutene gjorde tidligere. Ta oppvask på kvelds- og nattevakt og så videre. De enkelte oppgavene er ikke så store, men summen utgjør mye tid som heller kunne vært brukt inne hos pasientene, sier hun.
En annen nevner at hva man faktisk jobber med har stor relevans for hvordan tidstyvene stjeler arbeidstid fra pasientene.
«Jeg jobber i mottak og kaster bort mest tid på å finne fram og sjekke utstyr. Jeg bruker sikkert en og en halv time per dag til dette. Det er livsnødvendig at det gjøres, ellers vil pasienter dø. Men man behøver ikke ha høgskoleutdanning for å gjøre det», skriver vedkommende.

Dårlige ikt-systemer

Ser vi på totaltallene slått sammen for alle arbeidsplasser, viser undersøkelsen at det er dokumentasjon/journalføring og møter/telefonsamtaler som stjeler desidert mest tid fra pasientene. Åtte av ti har dette på sin tre på topp-liste over de største tidstyvene. 
Sykepleierne er klare i tilbakemeldingene på at dokumentasjon/journalføring er nødvendig og viktig for god pasientpleie, men de vurderer det som tidstyver når ikt-systemer ikke fungerer og ulike programmer ikke snakker med hverandre, både mellom de ulike tjenestenivå og på den enkelte arbeidsplass/avdeling.
Hjemmesykepleier Helene et sted på Østlandet forteller om datasystemer som ikke er gode nok:  
– Jeg må daglig skrive ut 150 sider med all informasjon vi trenger for å hjelpe pasientene, fordi datasystemet ikke har god nok backup. I etterkant må disse dokumentene makuleres. Det tar også lang tid.
Fra en kirurgisk sengepost får vi følgende hjertesukk:
«I løpet av arbeidsdagen har jeg kanskje brukt en time til sammen på de åtte pasientene jeg har ansvaret for. Resten har blitt brukt til prating med kommune, lege, røntgen, apotek og pårørende, og på det tunge dokumenteringsprogrammet. Jeg bruker lang tid foran maskinen hver dag, selv når det er en pasient jeg kjenner godt. Av og til når jeg går hjem, lurer jeg på om det egentlig er forsvarlig». 
«Skulle gjerne sett eit dataprogram som var enkelt å betjene, der ein slapp å klikke seg fram og tilbake – til ein nesten klikkar sjølv», skriver en annen.

Hotellkjøkken på Ullevål

Vaiva Lieblein har inntil nylig jobbet full stilling ved nevrologisk sengepost på Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Nå arbeider hun ekstravakter mens hun tar en master i folkehelsevitenskap.
– Noen dager føler jeg at jeg jobber på et hotellkjøkken, sier hun. 
Det kom en endring i matserveringen for et par år siden. Før leverte kjøkkenet ferdige traller med varm mat med romnummer på. Nå er det andre boller:
– Systemet kalles «1-2-3-servering», og man skulle tro det går fort, men vi bruker altfor mye tid på matservering og renhold i forbindelse med ordningen. Det føles som mye arbeid er flyttet fra kjøkken til sykepleier.
Hun anslår at hun på en dag med fullt belegg bruker halvannen time på matservering og oppvask, mens hun tidligere brukte maks 20 minutter. Lieblein og kollegene må dele ut menyer til pasientene som kan velge mellom ti-tolv hovedretter og fem-seks småretter til middag. Dessert og ulik drikke kan de også velge blant. 
– Pasientene synes det er flott, men ingen forventer denne store valgfriheten. Før kunne de velge mellom fisk, kjøtt og vegetar, og de var fornøyde da også. Nå må jeg bruke mye tid på å svare på spørsmål om de ulike rettene. «Er den god? Kan du anbefale den»?
Til de andre måltidene er det også slik at pasientene bestiller fra sykepleierne det pålegget og den drikken de vil ha, og så smører sykepleierne og fikser kaffe eller te med eller uten melk, med eller uten sukker, suketter. Juice, melk. Før kom det ferdig påsmurt. 
Alt som skal inn i oppvaskmaskinen må vaskes med kost til flekkene er borte fordi maskinen ikke vasker, den bare koker. 
– Dette er selvfølgelig arbeid som må gjøres på en sykehusavdeling, men det krever ikke sykepleieutdanning, sier Lieblein.
– Men du kan vel gjøre mye god sykepleie i forbindelse med matservering?
– Ja, det er mye man kan observere da, for eksempel hvordan svelgefunksjonen er. Men det har vi jo ikke alltid så god tid til fordi vi står inne på kjøkkenet.

– Noen dager føler jeg at jeg jobber på et hotellkjøkken, sier Vaiva Lieblein ved nevrologisk sengepost ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål.

Pasientkonsekvenser

Lieblein synes den store valgfriheten for pasientene er en glimrende idé, men det fører til at sykepleierne må bruke mer tid på matservering og oppvask og mindre tid på sykepleie og pasientnært arbeid.
– I det lange løp går den nye ordningen ut over pasientene. Når vi er stressa, kan pasientene føle seg glemt og oversett. Hvis noen får lite besøk, kan de fort føle seg ensomme. Det hender vi får kommentarer på at vi virker stressa og noen sier de ikke har lyst å ringe på oss når vi har så mye å gjøre.
Lisa Norby ved Strømme sykehjem i Kristiansand sier at pasientene syntes synd på personalet.
– Det kunne skje at de ikke fikk varm middag fordi vi kunne bli avbrutt av telefonen midt i serveringa. To dager i uka hadde vi frokost i fellesstua. Av og til måtte de som ble tatt opp først sitte i to timer og vente på frokosten. Fra klokka åtte til ti, forteller hun og legger til:
– Det ga meg en vond følelse og klump i magen for ikke å gi de stakkars folkene som bodde der bedre pleie.
Sykepleierne i undersøkelsen har svart at tidstyvene først og fremst fører til mindre aktivisering og mer ensomhet blant de eldre.
Etterfulgt i synkende omfang: Mindre informasjon/veiledning, dårligere pasientsikkerhet, seinere morgenstell, lengre liggetid, mer misforståelser, inntak av måltider i senga og mer medisinfeil.

Organiseringsproblem

Svarene Sykepleien har fått, handler mye om at det har blitt flere oppgaver på samme antall hender. Samhandlingsreform, PLO-registrering, barn som pårørende-lova og ulike screeningprogrammer blir også nevnt som eksempler på ting som bare skal følges uten at det utløser ekstra personell. Slikt som i utgangspunktet skal være pasientvennlig, men som ender opp med å stjele tid fra pasientene i stedet.
«Et økende skjemavelde preger hverdagen. Vi har fått flere oppgaver delegert fra legene, men ikke mistet noen», skriver en.
Andre nevner den overordna organiseringen av helsevesenet som en årsak til dårligere tid til pasienten. En skriver:
«Det merkes godt at det skal tjenes penger på tjenester. Spesielt når kommersielle aktører overtar driftingen. Oppgaver forskyves for at færrest mulig skal gjøre mest mulig».


 Dårlig ledelse

Mange nevner dårlig ledelse som en viktig del av tidstyvbildet. 
«Det kan virke som om ledelsen er så skviset på økonomi at de er blitt immune mot klager fra ansatte, for i det hele tatt klare å stå i jobben som leder», skriver en.
En annen mener det er et paradoks at man i helsevesenet i større grad vektlegger administrasjon og koster på seg en organisering der de som faktisk utfører pasientbehandlingen må ledes av tre-fire administrative ledere over den stedlige seksjonslederen.
«Budsjett synes å være det viktige som tar masse fokus og penger bort fra pasientbehandlingen. Skulle heller hatt flere gode kollegaer i poliklinikken enn slipskledde menn som stikker innom en gang per år for å presentere en døv power point», skriver vedkommende.


Dårlig logistikk og miljø

Flere peker på dårlig logistikk som den verste tidstyven, gjerne i forbindelse med operasjonspasienter. 
Berit Thorkildsen, sykepleier ved Sykehuset Østfold, mener det skapes en negativ spiral i miljø som er preget av for liten bemanning og for mange pasienter som er for dårlige til å ligge på den avdelingen de er på. Hun gir et eksempel:
– En pasient meldes fra Akuttmottaket. Sykepleier på post mener pasienten er for syk til å ligge på hennes post, men på Akuttmottaket «renner» det inn pasienter som må videre i systemet. Derfor vinner som oftest Akuttmottaket slike verbale kriger. Sykepleieren forsøker å få tak i ansvarlig lege og må ofte kontakte opp til fire leger før noen tar ansvar for pasienten. Laboratorieansatte blir sinte når de må ut for å ta prøver igjen. Renholdsansatte blir oppgitte fordi de må smittevaske en seng som i utgangspunktet ikke har smitterom. En rekke helseansatte uttrykker sin frustrasjon på den de kan la det gå ut over. Dette skaper aggressive og lite hyggelige miljøer.
– Ser du noen løsning?
– Det burde vært en ansatt som koordinerer alle oppgaver på arbeidsplassen. Personen burde ha lang erfaring fra ulike avdelinger og kunne kommunisere med ulike faggrupper og finne løsninger som alle kan leve med.

Klagde uten resultat

I undersøkelsen har 78 prosent av dem som synes de får for liten tid til pasienten sagt i fra til nærmeste leder. 70 prosent har sagt fra til kolleger og 29 prosent har involvert tillitsvalgte. 7 prosent har ikke sagt fra til noen.
I Kristiansand forteller Lisa Norby at flere ved Strømme sykehjem var misfornøyde med at pleierne måtte gjøre så mange oppgaver at det gikk ut over pasientene.
– Men rundt 80 prosent av dem som jobber der har utenlandsk bakgrunn og kunne ikke lage opprør fordi de var prisgitt jobben. De kunne ikke bare si opp og gå til noe annet, slik jeg kunne. Dessuten er der mange vikarer i små stillinger, og da svelger man mer enn hvis man jobber fullt.
Norby tror ikke politikerne er klar over situasjonen. Hun sa fra uten at det ga nevneverdige resultater. 
– Jeg fikk beskjed om at vi var like godt bemanna på sykepleiersiden i forhold til andre steder. Men det hjalp jo ikke når vi måtte gjøre alle oppgavene.
Hun førte også avvik i et og et halvt år.
– Jeg lover det var mange avviksrapporter, men ingen svarte på dem.
Hun forsøkte også å få hjelp fra NSF lokalt.
– Da fikk jeg beskjed om at siden dette ikke bare angikk meg, men var et problem for alle ansatte, hadde de ikke noe med det å gjøre. Jeg spurte om ikke NSF og Fagforbundet kunne ta et felles møte med oss, men det ble ikke noe av.
Sjøl ble hun verneombud på slutten, men da var begeret så fullt og magen så i opprør at hun gikk rett i sykmelding.
– Det er så synd at kritikken ikke blir tatt alvorlig av arbeidsgiver, for dette hadde vært en flott arbeidsplass hvis disse tingene hadde vært på plass. De ansatte jobber som helter og yter 150 prosent for at beboerne ikke skal lide.

LES: Hele tema

Les også: