Sykepleiersøstre tilbake i Norge: – En kollega mistet 13 familiemedlemmer, men kom likevel på jobb

Sykepleierne Hilde og Kristin Vollan gjorde seg bemerket på sykehuset i Gaza. At to norske søstre var på oppdrag samtidig mens bombene falt, har neppe skjedd før.

De er begge tilbake på trygg grunn når Sykepleien treffer dem.

Kristins fly fra Amman i Jordan landet for to timer siden. Storesøster Hilde har hatt nattevakt på ortopeden på Ullevål sykehus.

Nå har de slått seg ned på en kafé i Oslo sentrum. Det er en drøy uke siden de så hverandre sist. Det var i Gaza.

Sykepleien har allerede fortalt om søsterfellesskapet på Det europeiske sykehuset der.

• Operasjonssykepleier Hilde var på sitt tredje oppdrag i åtte uker.
• Intensivsykepleier Kristin var på sitt første oppdrag i fire uker.
• Norwac var oppdragsgiver for begge.

Har alltid med sykepleiere

En tanke matt forteller de om sykepleiernes rolle i nødhjelpsteamene.

I januar 2024, da Hilde var i Gaza første gang, var det ekstra stort behov for operasjonssykepleiere. Mange pasienter måtte amputere. Hilde og kollegene gjorde store sårrevisjoner. Det vil si at de fjernet dødt og infisert vev.

I 2025 ble det annerledes. Få amputasjoner, flere planlagte operasjoner.

– Nå var det pasienter med hoftebrudd og sår. De trengte å bli snudd, forteller Hilde.

Norwac så derfor behovet for en intensivsykepleier. Kristin kom på kort varsel.

– De andre utenlandske teamene gjør feil, fastslår Hilde over kaffekoppen.

– De tar ikke med seg sykepleiere. Det er styrken til Norwac, som alltid har med sykepleiere.

Legene ville gi bånn gass

Hun viser til et egyptisk legeteam som ville operere hele natten.

– Legene var fulle av energi og ville gi bånn gass. Men de hadde ingen sykepleiere med seg. Det kunne vært lurt å ha, sier Hilde.

– Kunne de ikke operere, da?

– Jo, men det var de lokale sykepleierne som måtte stille opp. De var jo veldig slitne etter halvannet år med krig, sier Hilde på trøndersk.

– Ja, noen jobbet 24-timersvakter, sier Kristin på nordlandsdialekt.

Hilde er født i Trondheim, Kristin i Mo i Rana, der begge vokste opp.

Identifiserte levninger

– Vi var sju i vårt team: To ortopeder, anestesilege, sykepleiere, fysioterapeut. Og en rettsmedisiner, forteller Hilde.

– Hva gjorde rettsmedisineren?

– Han jobbet sammen med en lokal rettsmedisiner på Shifa-sykehuset. De identifiserte levninger for at pårørende kan få svar. Han arrangerte også kurs for leger som kan bidra i det rettsmedisinske arbeidet, forteller Hilde.

Ostepop til barna 

I januar var det stille og rolig siden det da var blitt våpenhvile.

– Men folk var grå i ansiktet på det tidspunktet. De var så slitne, forteller Hilde.

De var fordrevet fra sine hjem, de hadde evakuert mange ganger og flyttet teltene sine. Barna var uten skoletilbud. Bomber og droner hadde drept familiemedlemmer.

Da ramadan startet i slutten av februar, ble folk lettere til sinns.

– Da kom det først lastebiler med hardt tiltrengt mat, så kom de med potetgull og ostepop til barna og lyslenker til å bruke under ramadan, sier Hilde.

– Så ble det kaldt og regn, og de ble bekymra igjen.

I en ekstra kald periode ble det rapportert om sju babyer som døde av nedkjøling.

Grensene ble stengt nok en gang. Ingen innførsel av mat, medisiner, drivstoff og sånt folk trenger.

– Alt manglet. Også strøm og vannforsyning er nå rammet.

Det er fortsatt blokade.

– Det verste er pårørende som hulker høyt

Kristin hadde akkurat kommet til sykehuset og fått senket skuldrene.

Så plutselig, natten til 18. mars, smalt det. Det ristet i huset og vinduene skranglet.

– Det kom cirka 20 pasienter, mange havnet på intensiven.

68 døde kom også til sykehuset. 

Likhuset var like utenfor.

– Vi hørte den intense gråtingen og ropingen til de pårørende som tok avskjed. De viste mye følelser, da, sier Kristin.

– De hadde seremonier. Hvite bodybager var stablet. 

– Lukt?

– Nei. Men på intensiven var det sterk blodlukt da jeg kom den morgenen.

Hun synes det verste er pårørende som hulker høylytt:

– Noen klarer ikke å holde seg på beina, de blir liggende på gulvet, ruller og gråter. Sånt gjør inntrykk, sier Kristin.

– Hva gjør du da?

– Tar meg sammen og fortsetter å jobbe. 

Hun snakket om det med kollegene om kvelden.

– Det var heftig, den biten. Greit med erfaring fra Malawi, der de ofte reagerte på samme måte.

13 på respirator, fire sykepleiere

– Da jeg kom på morgenen etter bombingen, var det fire sykepleiere på vakt og 13 respiratorpasienter. Det var bare å brette opp ermene, sier Kristin. 

Pasienter med hodeskader, bukskader og amputasjoner kom i løpet av den natten.

– Så all honnør til sykepleierne som jobber på sykehuset.

– Følte du at du gjorde nytte?

– Ja, særlig da bombingen startet.

De lokale sykepleierne hadde ikke tid til for eksempel munnstell eller å vaske pasientene. Mange av disse oppgavene måtte pårørende ta seg av.

– Jeg snudde på dem, vasket dem, stelte sår, gjorde munnstell før pårørende kom, la tørt under dem. Sørget for at de holdt seg varme med Bair Hugger, det vil si en varmluftsslange som jeg la under lakenet.

– Helhetlig sykepleie?

– Ja. Det var så få sykepleiere at de ikke fikk med seg alt som skjedde rundt dem.

Tubene ble fulle av slim

– Det hendte at endotrakealtubene ble fulle av slim og gikk tette. Jeg gikk ofte mellom sengene og utførte trakeal suging, forteller Kristin.

Fakta: En endotrakealtube er et et bøyelig rør som føres inn gjennom munn eller nesebor mellom stemmebåndene og ned i luftrøret. Dette sikrer fri luftpassasje og at slim fra øvre luftveier siver ned i lungene. (Kilde: Stor medisinske leksikon)

– Du ordnet opp?

– Ja, med suget. Sykepleierne var flinke, men de var så utmattet. Og så få.

Også lydnivået var intenst:

– Hele tiden pep det i alarmene og skopene. Særlig på intensiven. 

Noen var skutt i hodet. Blant annet en jente på åtte år. Hun døde. Mange overlevde ikke. 

– En kollega mistet 13 familiemedlemmer, men kom likevel på jobb, forteller Kristin.

Fikk infeksjon i stomisåret

Mangelen på utstyr var noe av det verste, synes Hilde.

En ung jente med bukskade fikk stomi, altså utlagt tarm. Men det fantes ikke stomiutstyr. Uten utstyr ble hun utskrevet hjem til teltet.

– Etter tre uker fikk hun infeksjon i stomisåret. Da la de tarmen hennes tilbake, forteller Hilde.

– Det var lite medisiner på intensiven, supplerer Kristin. 

– Det var standardinnstillinger for alle respiratorpasientene. De hadde fire sorter medisiner å gi: Én type for blodtrykket, to sovemedisiner og én type smertestillende.

– Men vi brukte mye væske, og det var rikelig med blod. Mange pårørende ga blod, sier Kristin. 

Slik det har vært for Hilde, er det også for Kristin: De lokale kollegene gjør inntrykk.

– Fantastiske folk. Jeg er imponert over at de kommer på jobb, sier hun.

Ad hoc-veiledet sykepleierstudenter

– Det var flere barn enn i fjor. De kom med skader på hender. De hadde hodeskader, øyeskader og skuddskader i magen, sier Hilde.

Sykepleierutdanningen var i gang igjen, og studentene hadde praksis på sykehuset. Teoridelen var ikke startet opp ennå.

Kristin hadde ad hoc-veiledning med tredjeårsstudenter og fant frem bilder på mobilen hun viste dem.

– Kjempeartig! Flinke var de også. De styrte respiratorene.

Hun lærte dem å snu pasientene, om trykksår og endring av leie. 

100 dollar for en bøtte

Hilde var i de siste ukene teamleder for sju.

– Hva gjorde du da?

– Jeg var tilgjengelig hvis det skulle være noe. Sjekket om de i teamet hadde det greit. Et bindeledd til Norge. Deltok på noen møter.

En bunke dollar måtte hun også ta hånd om.

Hilde forteller at de trengte en stor søppelbøtte på dagkirurgen. De fikk tilbud om å kjøpe en stor plastbøtte. Den kostet 100 dollar. Det ble ikke noe kjøp.

Rapporterte om krigsskader – men hva er det?

Som teamleder rapporterte Hilde hver kveld om krigsskader til Verdens helseorganisasjon.

– Men hva er krigsskade? undrer Hilde.

– Når eldre folk snubler i barduner og skader seg fordi de må bo i telt – er det en krigsskade? Når ungene ikke blir operert for hofteleddsdysplasi fordi det mangler helsepersonell – er det en krigsskade?

Folk blir syke, og noen dør, fordi de går tom for blodtrykksmedisiner eller diabetesmedisiner.

– Dette er jo også en følge av krigen.

– Hvis jeg får muligheten

Søstrene har ikke så mye mer å si. Koppene er tomme. 

– Vil dere reise ned igjen?

Kristin: – Kan tenke meg det, ja.

Hilde: – Hvis jeg får muligheten, så. 

Hilde legger til:

– Kristin har årsturnus. 

– En ulempe?

– Ja, når jeg må planlegge for et år. Men jeg har en veldig ok sjef, sier Kristin.

«Tenk om jeg aldri får treffe kollegene igjen?»

Hilde kommer på et gledelig poeng:

– Det var ikke sykdom i teamet vårt denne gangen. 

På hjemveien hadde hun en dag alene i Amman i Jordan. Da slo det henne: «Tenk om jeg aldri får treffe kollegene igjen?»

Noen av dem hun har jobbet med, vet hun har mistet livet. Noen har hun truffet tre ganger det siste året.

– Ingen plasser er trygge i Gaza nå.