Kjemper for å få norsk autorisasjon: – Vi trenger disse sykepleierne

Det var en mørk desemberdag i 2011 med snø og isende kald vind, da Gaiddel Gabuta Labra kom til Øksfjord, et lite tettsted i Loppa kommune på Finnmarkskysten med under 500 innbyggere. 

Han var 23 år og reiste sammen med kona si, Hanako Narushima, på samme alder. De hadde begge fireårig sykepleierutdanning med seg i kofferten, fra et universitet i millionbyen Cebu City på Filippinene.

Jobbet som helsefagarbeidere

– Venner hadde fortalt oss at det var lett å få jobb som sykepleier i Norge hvis man tok nasjonale fag, så vi søkte på hver vår av de fem sykepleierstillingene som var ledige i Øksfjord, da vi hadde ankommet Norge og Bærum, forteller Labra (36) på telefon.

De ble ansatt, men kun som helsefagarbeidere. Siden de kom fra et land utenfor EU/EØS, godkjennes ikke sykepleierutdanningen deres «just like that». 

– Kravene for norsk autorisasjon ble strengere akkurat på den tiden, så det vi hadde fått høre fra venner, stemte ikke lenger. Vi måtte ha både B2-nivå på språkkravet og bestått nasjonale fag. Men vi fikk autorisasjon som helsefagarbeider da vi søkte på det, forklarer Labra.

Avdelingsdirektør Anne Farseth i Helsedirektoratet bekrefter at det ble strammet inn rundt denne tiden.

– Endringen i forvaltningspraksisen for vurderingen av utdanningen innebar at den filippinske sykepleierutdanningen ble vurdert til å ha så store mangler at søkerne ikke lenger kunne oppfylle vilkårene for autorisasjon kun ved å gjennomføre veiledet praksis i Norge, sier hun.

I 2017 ble reglene ytterligere innstrammet.

Slik det fungerer i dag, er det kun sykepleiere som kommer fra EU/EØS-landene, som kan gå rett inn i sykepleierjobb hvis de har fått godkjent språkkravet som kalles B2.

Se kravene for sykepleiere som kommer fra land utenfor EU/EØS, i faktaboksen under:

«Herregud, ka har vi gjort?»

Gaiddel Gabuta Labra og kona hadde ikke sjekka Øksfjord på kartet og ante ikke hva slags hverdag og vær som ventet dem i nord. Men de hadde fått en idé, for kommunen hadde betalt reisa tur-retur og opphold for at de skulle få se plassen da de var på andregangsintervju. Jobbsøkervisumet deres gikk snart ut, og de var fascinert av plassen, så de takket ja.

– Vi gledet oss til å få jobben. Jeg husker vi lå i senga i Bærum før vi dro oppover og lurte på hva vi hadde sagt ja til. Det var litt sånn: «Herregud, ka har vi gjort?». Til å begynne med var det litt trasig. Alt var nytt, og vi snakket gebrokkent norsk.

Labra ler. Han har fått en sjarmerende finnmarksdialekt som bryter litt mot noe udefinerbart på de 13 årene han og kona har bodd nordpå. Tre unger har det blitt også, på to, fem og åtte år.

Nå trives de godt og angrer ikke, selv om snøen ennå ligger som et hvitt teppe rundt dem i midten av april.

– Ungene og jeg går på ski. Kona mi ordner maten til oss, sier Labra.

Hanako Narushima fikk norsk autorisasjon i fjor etter å ha tatt kompletterende sykepleierutdanning ved Oslomet. Labra startet på sitt kompletterende løp ved NTNU i Trondheim da kona var ferdig, så de ikke måtte være borte fra barna begge to samtidig. 

Hvis hun må jobbe en av de to helgene han reiser til og fra samling i Trondheim, er Labras bror barnevakt. Han er også utdannet sykepleier og ansatt som helsefagarbeider i Øksfjord.

Språkkurs-krøll

For å få norsk autorisasjon kreves altså en kompletterende sykepleierutdanning som ulike utdanningsinstitusjoner i Norge tilbyr, noen på heltid og noen på deltid.

Utdanningen ved NTNU i Trondheim er et samlingsbasert studium på deltid over halvannet år. Det gir 60 studiepoeng. 

Men for å komme inn på en av de kompletterende utdanningene som finnes, er kravet et avansert norskkurs som tilsvarer B2 på Europarådets nivåskala for språk (CEFR).

Labra tok den muntlige delen av dette ved Folkeuniversitetet og den skriftlige delen gjennom Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, hvor han møtte opp på voksenopplæringssenteret i Alta.

– Det holdt for å starte på den kompletterende utdanningen ved NTNU, men jeg har akkurat fått vite at det ikke holder for å få norsk autorisasjon. Helsedirektoratet vil at begge eksamener, både muntlig og skriftlig, skal tas ved samme utdanningsinstitusjon, sier Labra.

Det bekrefter medstudent Leslie Flores Waagan, som bor i Haram kommune på Sunnmøre. Hun kjenner til flere som ikke har fått godkjent språkkravet, siden muntlig og skriftlig eksamen er tatt ved to ulike studiesteder.

Studieprogramleder Ann Oddrun Medby synes dette virker som en svært urettferdig behandling av denne studentgruppen, så hun har henvendt seg til Helsedirektoratet, som henviser til språkkravet man kan lese om på deres nettsider. Der står det ingenting om at delprøvene må tas ved samme institusjon. Helsetilsynet ber studentene ta kontakt om egne saker dersom noe er uklart.

Kostbart

Selv om utdanningen er gratis, koster det Labra både kroner og tid å reise på samlinger som hittil har vært en uke i måneden. Han må ta fri fra jobb og får ingen inntekt når han er borte. Flybillettene koster rundt 5000 kroner tur-retur. I tillegg koster det å bo. Reisa tar lang tid. To helger blir amputert:

Han kjører søndagen hjemmefra til Alta. Der får han parkere utenfor den katolske kirka gratis. Ellers måtte han ha betalt 690 kroner for parkering. Så flyr han vanligvis til Oslo og skifter fly til Trondheim. 

– Heldigvis kjenner vi noen i Trondheim som jeg får leie billig hos. Samlingen varer fra mandag til fredag ettermiddag, men jeg bruker å ta flyet hjem på søndagen med Norwegian, fordi det er billigere enn å fly på lørdag når SAS har ruta alene og skrur prisen opp, forklarer Labra.

– Har Loppa kommune støttet eller tilrettelagt for denne utdanningen din?

– Da vi informerte om at vi hadde lyst å ta den for å kunne jobbe som sykepleiere, fikk kona permisjon med lønn, mens jeg fikk ulønna permisjon for samlingene pluss en sum på 150 000 kroner. Vi fikk begge en bindingstid på to år. 

Det synes Labra er greit. 

– Det hjelper. Men jeg skulle ønske at kommunen hadde kunnskap om denne utdanningen fra før og kunne ha gitt oss tilbudet. Vi hadde ikke visst noen ting, hadde det ikke vært for at vi har venner som fortalte oss om utdanningen.

– Halvparten får liten eller ingen støtte

Andre kommuner gir ingen økonomisk støtte eller tilrettelegging.

Labras kulling, Leslie Flores Waagan (34), mener halvparten av de 16 i klassen på NTNU får liten eller ingen støtte fra kommunen når de tar den kompletterende utdanningen.

– Å få økonomisk støtte fra kommunene er en kamp. Men hvorfor, når behovet er så stort med sykepleiermangel og alt? Mange sykepleiere fra Filippinene vil, men det er voksne folk med huslån og familieforpliktelser. Når det betyr tap av inntekt fordi kommunen ikke vil hjelpe, er det bare å glemme å bli sykepleier i Norge, sier hun.

Ordene strømmer ut med rullende sunnmørske R-er hun har fått i løpet av de 12 årene hun har bodd i Ålesundsområdet.

Selv har hun fått permisjon med lønn under samlingene og mellom 75–80 prosent lønn når hun er 16 uker i praksis og jobber 100 prosent, mot en bindingstid på to år. 

– Men jeg må betale reise og opphold selv. Det koster meg cirka 5000 kroner per samling, sier hun.

Waagan skryter av undervisningen hun har vært gjennom så langt på NTNU:

– Fagene er veldig nyttige for meg, og jeg skjønner ikke at det ikke også er et krav for sykepleierne som kommer fra land utenfor Norden også. Alle sykepleiere trenger å vite hvordan helsesystemet fungerer her. Men jeg har jobbet med mange superflinke sykepleiere fra Europa og har ikke noe imot dem, forsikrer hun.

– Vi trenger en politisk løsning

Førstelektor og studieprogramleder Ann Oddrun Medby bekrefter at noen kommuner dekker alle utgifter forbundet med den kompletterende utdanningen, mens andre kommuner ikke dekker noen ting.

Hun er hovedansvarlig for den kompletterende utdanningen ved NTNU. De har studenter fra hele landet som kommer på de ni-ti samlingene de har totalt.

– Det er altfor kronglete og dyrt for sykepleiere som kommer fra land utenfor EU/EØS, å få norsk autorisasjon. Synd, for de er en uutnyttet ressurs, og vi trenger disse sykepleierne i vårt helsevesen. Vi trenger en politisk løsning på dette, sier hun. 

Medby fremholder at det dreier seg om godt voksne folk fra 30 til noen og 40 år, med hus og familie, så det kan være vanskelig for dem å komme på samlinger hvis kommunen ikke tilrettelegger. 

– Det tar altfor lang tid for disse studentene å få norsk sykepleierautorisasjon. Mange bruker opptil ti år. Bare behandlingstiden når Helsedirektoratet skal vurdere utdanningen deres, tar ni måneder, sier hun og legger til:

– Det kreves at studentene setter av både fritid og penger for å ta de nødvendige tilleggseksamener. Og de får ingen hjelp til å finne frem til veien mot norsk autorisasjon. Politikerne bør sørge for et nasjonalt program som hjelper dem.

Hun understreker at de faglige kravene må være der, men ønsker at de som har sykepleierutdanning utenfor EU/EØS, kan gjennomføre et tilrettelagt program hvor de lærer fag og får språkopplæring samtidig. 

– Da ville disse mye hurtigere kunne søke om autorisasjon og jobbe som sykepleiere i Norge.

Kan gjelde flere tusen over hele landet

Sykepleien har spurt Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Politiets utlendingsenhet, Statistisk sentralbyrå (SSB), Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund (NSF) om de vet hvor mange sykepleiere fra land utenfor EU/EØS som jobber som helsefagarbeidere i Norge, men ingen kan svare.

Sykepleien skrev i 2019 at «basert på tall fra Helsedirektoratet som NSF Oslo har hentet inn, er det grunnlag for å anta at det er snakk om flere tusen over hele landet».

Helsedirektoratet har en statistikk som viser som viser hvor mange som kommer fra land utenfor EU/EØS, som har fått sykepleierautorisasjon hvert år siden 2013. Tallet har pendlet litt opp og ned med 56 per år på det laveste, til 140 på det høyeste i 2023.

– Det er totalt registrert 628 personer med autorisasjon både som sykepleier og helsefagarbeider med utdanning utenfor EU/EØS siden 2003, sier Espen Ottesen Vattekar, seniorrådgiver hos Helsedirektoratets avdeling for kompetanse.

Filippinene er det landet hvor de fleste utenfor EU/EØS kommer fra, som søker om norsk sykepleierautorisasjon. Siden 1. oktober 2019 og frem til 1. april 2024 har Helsedirektoratet mottatt 551 søknader derfra. Det er et stort hopp til nummer to på lista, som kommer fra India, med 83 søknader.

Skal bli billigere

Avdelingsdirektør Anne Herseth i Helsedirektoratet nevner følgende når vi spør om det er endringer på gang som vil gjøre det lettere for disse sykepleierne å ta den kompletterende utdanningen de trenger for å praktisere i Norge:

– I statsbudsjettet for 2023–2024 for Helse- og omsorgsdepartementet, post 79, har Helsedirektoratet fått et oppdrag om å redusere kostnader for søkere som skal gjennomføre tilleggskrav.