Skyld og skam kan ødelegge et menneske

Som doktorgradsstudent ble Ansar spurt om hvorfor hun ser på det å hjelpe sårbare barn som et kall. «Hvor dypt vil du jeg skal gå?», var hennes svar. I boken beskriver Ansar hvordan skamfølelsen fikk fysiske uttrykk: neseblod, kløe, kutting, og at hun mistet kontrollen over blæren.

«Hvordan vet vi hva som er ødeleggende skam og hva som er et viktig korrektiv på dårlig oppførsel? Hvordan vet vi når alle disse totalforbudene og forventningene om underkastelse og passivitet gjør barn ekstra sårbare og forvandler dem til ansiktsløse skygger uten grenser og evnen til å stå opp for seg selv», spør Nadia Ansar.

Det forventes av Nadia at hun skal være en plettfri datter som knapt synes, og som vil vie livet til å bli den perfekte husmoren som tar seg av hjemmet. Hun oppdras til å jobbe hardt, adlyde og være tro mot islam. Barneårene er fylt av skam og en følelse av ikke å strekke til.

Neseblodet kunne renne helt plutselig – i skoletimene, over mattebøkene eller på hjemveien, forteller hun. «Rødmende måtte jeg be læreren om å få lov til å gå på skoledoen. Der rullet jeg sammen små biter av hardt, rispende dopapir og dyttet det opp i neseborene for å stoppe blødningen.»

Etter skolen var hun så sliten at hun måtte legge seg ned.

«Jeg tisset på meg nesten hver eneste dag på skoleveien hjem og gruet meg til å ringe på dørklokka. Jeg visste at mamma kom til å oppdage det – og kjefte på meg.»

– Å dempe følelsene sine, å stilne uttrykket sitt, og å hver dag få beskjed om å etterstrebe stillhet er ødeleggende for et menneske, uttalte Nadia Ansar til VG før utgivelsen.

Det var først da hun 15 år gammel ble medlem i SOS Rasisme og gikk med plakaten «Ikke mobb kameraten min» at hun fant sin stemme, men det skulle ennå gå mange år før hun skulle få hjelp med krysspresset hun var utsatt for.

Ansar forteller i begynnelsen av boka at hun var en av de første norskpakistanske psykologene – attpåtil kvinne – som ble uteksaminert ved Universitetet i Oslo. Mange i det norskpakistanske miljøet forventet noe helt annet.

«Fra jeg ble født, var forventningen til meg at jeg skulle gjøre minst mulig galt og ta minst mulig plass. Konsekvensen var en påført skam som stilnet meg. I mine mest sårbare øyeblikk, når jeg trengte som mest å si ifra, når jeg prøvde å rope om hjelp, hadde jeg ingen stemme å rope med», sier Nadia Ansar. 

Hun forteller om ettermiddagen hun ville gjøre slutt på alt, om voldsomme følelser hun ble utsatt for som 16-åring, da hun fikk «kjærlighetsbrev» skrevet i blod, skrevet av en fetter hun var lovet bort til. Som bakteppe for boka er det også interessant å ha i mente ektemannens uttalelser og innrømmelser av sitt bidrag til krysspresset hun skulle oppleve som ung voksen:

«Som for eksempel er det som likestillingsminister flaut å åpent fortelle at jeg på ingen måte har vært for full likestilling store deler av livet mitt, ei heller overfor kona mi, Nadia, og jeg har forsøkt å kontrollere henne slik mange menn gjør. Jeg har ikke engang selv levd et fritt liv for det meste av mitt liv. Jeg har vært fanget av skyld og skam, og familien og den religiøse kulturen har satt sterke begrensninger på min levemåte. Andre har eid meg og forsøkt å eie min frihet», har Abid Raja skrevet på sin egen Facebook-side.

Raja har mottatt Åpenhetsprisen for å fortelle om sin utfordring, analatresi, en tilstand som har skapt ubehag, smerter og som gjorde ham til et utstøtt barn allerede på sykehuset.

I dag jobber Nadia Ansar som psykolog. Hun er spesialist i emosjonsfokusert terapi og spesialist i klinisk familiepsykologi. Hun skriver i boka at det i gjennomsnitt tar 17,2 år før et barn som har vært utsatt for et overgrep, våger å fortelle om det: «Giften kapsler seg inn i kroppen og sinnet, men kommer til overflaten før eller senere.»

Hun mener skam hindrer en del kvinner i å leve frie liv. I sosiologien deler man ofte samfunn inn i skam- og skyldkulturer. I en skamkultur blir, forenklet sett, disiplin- og kontrolltiltak utøvd gjennom sterk sosial kontroll, kritikk eller skremsel. I skamkulturer er målet å unngå å oppleve skam og tap av ære. De vestlige individorienterte samfunnene kalles for «skyldkulturer». Der regner en med individets egen samvittighet og tro på syndsbegrepet.

Skyld er altså et individuelt brudd mot ens samvittighet. Det kreves tilgivelse for å gjenopprette bruddet. Man er ikke svertet for livet selv om man har opptrådt umoralsk. I en tidligere omtalt bok, «Tandooristan – fortellinger fra et overopphetet land», kan man lese om skyld og skam i områdene der norsk-pakistanere kom fra.

Med «Min skam» ønsker Nadia Ansar å bruke sin personlige og faglige stemme til å fortelle historien om den flinke jentas kamp for å få lov til å være seg selv. Rent faglig presenterer hun en metode for forsoning der den som selv er utsatt for svik, formulerer unnskyldningen fra omsorgspersoner som sviktet.

«Det måtte en psykologutdanning, to spesialistutdanninger, arbeidet med en doktorgrad og nesten 200 timer med terapi til før min egen skam ble tålbar for meg.»