Med sykdomsforståelse i bagasjen

Barn strømmer ut på veiene og hopper rundt av glede mens de spruter på hverandre. Mitt norske hode bekymrer seg over kloakken som er blandet med regnvannet og kan gjøre barna syke.

Det er medisinsk antropolog Torunn Arntsen Sajjad som deler denne bekymringen som mange kan relatere seg til. 

En viktig del av denne boken handler om helse- og sykdomsforståelse, synet på medisinbruk og overtro og tabuer i Punjab- provinsen der de fleste norsk-pakistanske innvandrerne kommer fra. Dette gir en pekepinn på hva innvandrere kan ha med i bagasjen når de kommer til Norge.

Forfatteren var den første i Norge som gjennomførte flere studier av familier med innvandrerbakgrunn, og hun skrev masteroppgaven på pakistanere med diabetes.

Hennes studie «Genetisk veiledning av pakistansknorske familier» (Unipub 2012), er omtalt som et pionerarbeid innen medisinsk antropologi. Med denne bakgrunnen blir hennes fortellinger fra over 40 reiser i Pakistan interessant for mange yrkesgrupper.

Boken er basert på 36 år med dagboksnotater, der leseren tas med inn i ulike situasjoner. «Tandooristan» består av 28 overskrifter, noe som kan virke overveldende, men disse er igjen delt inn i fire bolker.

Det er med andre ord mulig å hoppe i teksten og begynne med det temaet man synes er mest interessant.

Torunn Arntsen Sajjads blikk er observatørens.

Særlig er del 3 «Sviktende helse» og kapitlene «Folket som ikke hører på leger», «Skyld, skam og arvelige sykdommer» og «Det onde øyet, misunnelse og svart magi, relevante for sykepleiere. Disse kapitlene viser hvordan modernisme står i kontrast til tradisjon, og hvor viktig det for helsepersonell å ha kunnskaper om dette. 

Kapitlene om mattradisjoner kan synes svært detaljerte, men gir mye informasjon om mat og helse.

Torunn Arntsen Sajjads blikk er observatørens. Rollen hennes er å fortelle hva hun har opplevd, sett og hørt. På denne måten får leseren trekke sine egne konklusjoner.

Forfatterens langvarige opphold har gjort at hun har fått et godt innblikk i dagligliv og handlinger, og kan lære oss mye om forskjellene på helse- og sykdomsforståelse innenfor helsevesenet i Pakistan og Norge. De er store, blant annet når det gjelder det å bruke sansene.

«Hva galt har jeg gjort?»

Hun møter en kvinne der barna har en medfødt, arvelig sykdom som gir nedsatt funksjonsevne. Mannen liker ikke at hun er tildekket, men hun valgte å dekke seg til da barna ble syke for å leve mer i tråd med islam. «Hva har jeg gjort» er spørsmål foreldre ofte stiller seg når barna rammes av sykdom.

Leseren får også eksempler der både leger og familie beskytter folk mot opplysninger om egen sykdom- også ved alvorlige forhold som kreft.

Manglende kunnskap om hygiene kan få tragiske følger og mye er omtalt. Et eksempel er tåteflasker som ikke blir rengjort. Men sykdom kan også forklares med det onde øyet, rett og slett at noen har kastet sykdom over deg, villet eller ikke.

Kapitler om kjønn og kultur forteller om konsekvenser av kastesamfunnet, som bruk av kremer med kvikksølv, kremer som er ulovlig i Norge.

At et tema som abort kan tas opp i en «fatwa», en juridisk erklæring/anbefaling, kan være viktig for helsepersonell å vite. Fatwaen tillater abort for å redde kvinnens liv av medisinske eller terapeutiske årsaker, begrenset til den 120. dagen, den dagen fosteret anses for å bli besjelet – og er blitt et menneske.

Dette er en bok som er aktuell for både sykepleiere og studenter, for å få et innblikk i, og en bredere forståelse av at synet på sykdom og helse påvirkes av kulturen vi er oppvokst i.