En legeroman fra sykehus – hvor sykepleierne er luft og kulisser

Denne anmeldelsen inneholder spoilere.

«Vanlige folk, hvordan forholdt de seg egentlig til verden?» Dette er den filosofiske funderingen som romanen om Henrik Wold hviler på. Tittelen på Ida Hegazi Høyers sjuende roman avslører raskt at dette er en legeroman. Vi blir fra første stund flue på veggen der lege og gastrokirurg dr. Wold lever ut sitt kjærlighetsliv og sin sykehushverdag.

Det tar heller ikke lang tid før Henrik Wold blir avslørt som en mannssjåvinistisk drittsekk. Skal vi tro romanen, er de kvinnelige legene noe vi bør prise oss lykkelige for.

Sjelden har uttrykket«asshole» vært mer treffende enn for gastrokirurgen Henrik Wold som henter ut et syltetøyglass fra et rumpehull.

De kvinnelige sykepleierne figurerer som luft, ubetydelige, helst uten navn.

De kvinnelige sykepleierne figurerer som luft, ubetydelige, helst uten navn. Sier de noe, så er det et usivilisert «hæ?».

Forfatteren skriver dem «bort» med hensikt.

Hovedtemaet i «Kirurgen» er hierarkiet, og hvordan det gjennomsyrer sykehuset. Dette er glimrende beskrevet og iakttatt i boka. Legene med sine senger på kontoret, nok tid til å betrakte kunst i korridorene og faktisk ha behov for tidtrøyte. Selv er dette noe jeg strengt tatt aldri har opplevd på gulvet som sykepleier. Overlegen har tid til spille Happy Fish, og bruker enhver ledige stund, slik jeg kan huske min egen fascinasjon av Tetris.

Men så er jo dette en roman, fiksjon, og det er måten vi kommer på innsiden av sykehusets organisme som fungerer best i denne romanen.

I noen avsnitt får også en erfaren sykepleier skinne som avlastning for dr. Wold. Han sliter nemlig med de gode samtalene med pasientene. Sykepleierne er ellers kulisser i en verden hvor legene er hovedpersoner. Slik Henrik Wold er hovedpersonen i denne romanen.

Hovedpersonen er likevel for irriterende til at jeg klarer å nyte romanens latterligheter og komiske tilløp.

Når vi kommer inni hodet på overlegen, forsterkes fraværet av sympati for hovedpersonen dr. Wold. Forholdet til kjæresten Hedda er hans definisjon av sann kjærlighet: tilgang til noens tid og kropp.

Det bikker mot det komiske innimellom. Hovedpersonen er likevel for irriterende til at jeg klarer å nyte romanens latterligheter og komiske tilløp. Med førstehåndserfaring fra sykehusmiljøet, begynner jeg å tenke at denne boka kanskje er artigere for de som er «utenfor».

Det er på sykehuset det bygger seg opp spenninger og problemer i hovedpersonens liv. En niåring hvor et tilsynelatende rutinemessig inngrep utvikler seg i en foruroligende retning, driver store deler av fortellingen framover.

Men jeg klarer ikke å ta dilemmaene i romanen helt på alvor.

Det er synd fordi det som møter Wold på jobben, og det han klarer å lire ut av seg i selskapslivet er mer enn et blaff av uforsiktighet. Det er ramme alvor. Små menneskelige feil, som får store konsekvenser for dem det gjelder. Dette er kjent stoff fra «innsiden».

Er dette representativt for hvordan det står til inni hodene på mannlige kirurger, er det ganske ille, altså.

Legens reduksjonistiske menneskesyn må gå feil. Han står avkledd til slutt. Ingen kjæreste. Ingen lederjobb. Gastrokirurg Wold lever i kjønnsroller fra 50-tallet.

Jeg måtte faktisk sjekke litt om romanen er ment skrevet inn i 2000-tallet. Og det er den. Det har sneket seg inn en covid-referanse som bekrefter at vi er i samtid.

Er dette representativt for hvordan det står til inni hodene på mannlige kirurger, er det ganske ille, altså.

Jeg trives best når jeg leser om sykehuslivet. Handlingen er nokså forutsigbar, og det blir litt for mange språklige klisjeer for min smak. Et penisbrudd på operasjonsbordet redder mer av fortellingen enn bokas sexscener. Teksten løfter seg i den siste delen av boka.

Hadde hele romanen hatt det samme tempoet som de siste ti sidene, ville den grepet meg mye dypere.