Må trygge barna i en stressende situasjon

Over tre etasjer en liten avstikker fra nedre Karl Johans gate ligger Statens barnehus i Oslo.

På førsteplan med resepsjon er det fellesrom med kantine, avhørs-, gruppe- og venterom. Montere med fargerike plastelinafigurer dekker flere vegger. Alle barn som kommer, får mulighet til å lage sin egen figur.

– Barna ser at de ikke er alene om vonde situasjoner, sier spesialsykepleier Kjell Erik Aune på Barnehuset.

Ved Statens barnehus tilrettelegges avhør av barn, det gis oppfølging i etterkant, det tilbys konsultasjoner og det gjøres kompetanseutviklende arbeid.

Vold i nære relasjoner og overgrep dominerer

Marianne Larsen og Kjell Erik Aune forteller at avhør av et barn starter med en anmeldelse til politiet. Anmeldelser kan komme fra privatpersoner eller offentlige aktører, men de fleste kommer fra barnevernstjenesten.­­­

Det er ikke bare barn som avhøres på Barnehuset, også ungdom opptil 16 år og voksne med en kognitiv funksjonsnedsettelse som trenger tilrettelegging.

Avhørene gjøres av spesialutdannet politi, mens aktører som politijurist, etterforsker, bistandsadvokat, representant fra barnevernstjeneste og barnehus følger avhørene via lyd og bilde.

En anmeldelse er alt som mistenkes å komme inn under strafferammen, selv om de fleste sakene omhandler vold i nære relasjoner og eller seksuelle overgrep.

For enkelte ungdommer handler situasjonen også om hvor grensen går mellom normal seksuell atferd og overgrep. Særlig ser de en økning i nettovergrep.

Legger til rette for et trygt avhør

Barnehuset koordinerer alle involverte i forkant av et avhør, planlegger hva som skal skje på avhørsdagen; mottakelse, undersøkelser som kan være rettsmedisinsk og rettsodontologisk. Ansatte har anledning til å lese seg opp på all informasjon innhentet av politiet fra for eksempel skole, barnehage og BUP.

På avhørsdagen hentes barnet ut av barnehagen eller skole og blir med en trygg følgeperson til Barnehuset. Dette for at barnet skal være minst mulig påvirket av andre.

– Det er en stressende situasjon for barnet, sier Larsen.

Larsen forteller at stikkord for å sette barnet inn i situasjonen kan være: «Det som skjedde hjemme da politiet kom», eller «det du sa til læreren din», eller liknende.

– Vi legger til rette for at barnet har best mulig forutsetninger for å kommunisere og trygghet til å fortelle hva som har skjedd, sier hun.

Reaksjoner etter avhør

Normalt inviteres foresatte til Barnehuset i etterkant av avhøret. Foresatte får informasjon om hva barnet har opplevd gjennom dagen. Ivaretakelse og sikkerhetsvurderinger gjøres i samarbeid med barnevernstjeneste og politi.

Foreldre kan være urolige for hva som skjer med barnet etter et avhør. Erfaring tilsier at hvis hverdagen fungerer, barnet klarer å gå i barnehagen eller på skolen, spiser og leker, og er i sosial aktivitet, tror de det går bra. Det vil si at de følger vante rutiner.

– Men noen trenger massiv krisehjelp en periode for å komme tilbake til hverdagen, forteller Larsen.

Barnehusets oppgave er å vurdere oppfølgingsbehov i etterkant av avhør og å gi tilbud til dem som avhøres og deres nettverk eller sørge for at andre instanser følger opp.

Skyld og skam følelse

Følgepersonen som er med barnet, er ofte en trygg voksenperson fra barnehage eller skole. De blir involvert i minst mulig grad og får ikke informasjon om hva barnet forteller på Barnehuset. De skal være nøytrale både overfor barnet og de foresatte.

– Det er fantastisk hva barnehager og skoler bistår med for at barn skal bli trygge nok til å være her, sier Larsen.

– For veldig mange barn er historien de bærer på en veldig stor hemmelighet. De har ikke fortalt det til noen andre, sier hun.

Skyld, skam og lojalitet gjør at barn kan bruker mye energi på å beskytte mor og far. De kan ha hørt mye negativt om barnevernstjenesten og er redd for å bli tatt bort fra dem.

– Her blir de fortalt hva tjenesten er, sier Aune.

Kollegastøtte er viktig for å avreagere

En avhørsdag er kan være lang og krevende for alle involverte. Barna kommer rundt klokken 9.00, og ofte er de ikke ferdig før utpå ettermiddagen utover skoleslutt. For hjelpeapparatet er det ikke uvanlig at dagen går i ett kjør. På huset er de i alt 21 kliniske fagpersoner fordelt på barnevernspedagoger, sosionomer, pedagoger, sykepleiere og psykologer. Det kreves lang erfaring innen psykisk helse for å jobbe på Barnehuset.

Aune forteller at de bruker hverandre når de trenger å «pause» sine hoder. Samholdet mellom kollegaen er veldig godt

Flere komplekse saker

– Det som gjør det spennende å jobbe her, er at selv om barn kan ha liknende utfordringer, er barna og familiene så ulike at hver enkelt sak lever sitt eget liv, sier Aune.

– Mange barn strever fysisk og psykisk. Mye vonde kropper, diffuse plager, uro, konsentrasjon- og søvnvansker. Noen har gått fullstendig under radaren, mener Larsen.

Hun forteller at etter pandemien, men også et par år før, ser de flere alvorlige sammensatte saker. Det er mer kompleks psykisk vold.

Lovverket setter begrensninger

Barnehuset avhører og hjelper rundt 1000 barn i året i alle aldre. Det yngste barnet Larsen har fulgt var i underkant av tre år. Barnet ble vurdert til å kunne kommunisere godt nok.

– Små barn forstår ofte ikke at det de opplever ikke er lov. Små barn er prisgitt sensitive voksne som tar ansvar, sier Larsen.

Lovverket er ikke tilpasset for barnehus, mener de to fagpersonene. De ulike profesjonene er underlagt ulike lover. Det gjør det problematisk å hjelpe til tider, mener de.

– Barn lyver sjelden, mener Aune.

Det er vanskelig når vi forstår at barnet ikke tør å snakke på grunn av foresatte, forteller han.

Barnet har klart å kommunisere at noe er galt, men får ikke lov å si noe.

– Barnet har gjort jobben sin med å fortelle. Vi hjelpere rundt klarer ikke vår oppgave. Det kan være begrensninger i lovverk som gjør det vanskelig. Da må vi hjelpere jobbe godt sammen for å gjøre vår del av jobben, slik at barnet opplever en endring, sier Aune.

Må fange opp symptomer

Larsen tenker seg litt om og sier:

– Min erfaring er dessverre at sykepleiere er dårlig til å ringe inn til veiledningstelefonen vår og søke råd.

Hun mener særlig helsesykepleieren må tørre å spørre barnet hvis de gjentatte ganger kommer til dem med vondt i magen eller hodet. Gjennomsnitt for å fortelle om seksuelle overgrep er 17 år, fra det skjer til personen forteller.

– Det er alltid en årsaksforklaring bak barnets atferd, og vi må å være nysgjerrig på den, sier hun.

Hjelper overgripere

Aune er nå involvert i et prosjekt hvor politiet avhører barn og ungdom som er mistenkt for seksuelle overgrep og skadelig seksuell atferd (SSA). Politiet i Oslo ønsker å gi disse mindreårige barna mulighet til å fortelle sin historie under gode rammer og gi dem tilbud om oppfølging. Politiet er pålagt å etterforske mistenkte over 12 år, men for de under 15 år blir det ingen sak. Det er flest gutter som er inne til samtale, og aller helst ønsker Barnehuset å ha med omsorgspersonene.

– Viktig er at disse barna blir fanget opp. Hvorfor har dette skjedd, om det har skjedd? sier Aune.

– I mange slike saker er det ord mot ord.

Barnehuset har mulighet til blant annet å snakke med barna om deres holdninger, hva samtykke innebærer, og gi dem kunnskap om egen og andres seksualitet. Målet er å bidra til endring i forståelse og atferd. Andre instanser kan bli koplet på.

– Vi skal lage en relasjon slik at de som kommer hit, forstår at vi ønsker å hjelpe, sier Aune.

Mange av de som forgriper seg på barn, er mindreårige, 30–40 prosent. Flere kan selv være utsatt for seksuelle overgrep eller har strev eller omsorgssvikt.

– Det er lett å forhåndsdømme disse mistenkte barna, mener Aune.