Sykepleier Susanne og Spiff leter etter savnede

Et snaut minutt inn i den nye dokumentarserien «Redningshundene» på NRK møter vi Spiff.

Border collien på snart ni år ligger henslengt på et varmt pledd i stua hjemme i Tromsø da en beskjed kommer inn over sambandet: En skiløper er meldt savnet på Kattfjoreidet.

Spiff skjønner umiddelbart at noe er på gang. Ser forventningsfullt på matmor, som gjør klar sekk og utstyr.

Nå skal de på jobb.

Nå er det alvor.

Superhunden Spiff

– Privat er han ganske forsiktig av seg, men så fort han får på vesten, er det noe som våkner, forteller matmor og hundefører Susanne Bengtsson (55).

– Det er som om han blir en superhund. Ute på oppdrag er han fullstendig uredd, men også klok så han ikke skader seg selv i krevende terreng.

Til daglig jobber Bengtsson som smertesykepleier ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

På fritiden leter hun og Spiff etter savnede gjennom den humanitære organisasjonen Norske Redningshunder.

I fjor var de ute på 21 oppdrag.

Skjeløyd og overbitt

– Spiff var kanskje ikke den vakreste valpen i sitt kull, men definitivt den artigste. Skjeløyd og litt overbitt har han et konstant overrasket uttrykk i ansiktet, ler Bengtsson.

Border collien er den tredje redningshunden hun er fører for. Det firbeinte familiemedlemmet ble i sin tid nøye valgt ut med tanke på jobben som lå foran ham.

– Det ligger en del forarbeid i å finne riktig oppretter og slektslinje for en god redningshund, forteller Bengtsson.

– Hun jeg kjøpte Spiff av, hadde aldri tidligere solgt til noen som drev med redning, så vi samarbeidet om å velge ham ut.

– Hva gjør Spiff til en god redningshund?

– Jeg ser etter visse egenskaper, og en god redningshund bør etter min mening være nysgjerrig, uredd og sosial. Stor arbeidskapasitet er også viktig, men det har border collier uansett.

Lykkeligst med ball

Bengtsson forteller at Spiff – som ganske riktig er oppkalt etter tegneserie-Tommys romfarende alter ego – er veldig lett å belønne.

– Han er overlykkelig bare han får ballen sin.

«Broren» til Spiff heter Rocco og er en retriever. Han jobber som narkotikahund, under kommando av Susanne Bengtssons politikone. Hele familien dukker opp utover i NRK-serien, kan Bengtsson avsløre.

– Hvordan har det seg at du ble hundefører?

– Jeg begynte i 1999. Den gangen jobbet jeg som barnesykepleier på Rikshospitalet i Oslo, og hadde tenkt på å begynne med terapihund. Så innså jeg at jeg risikerte å bli utbrent om jeg skulle jobbe med kreftsyke barn både dag og kveld.

Les også:Syk hverdag – Sykepleiens intervju med Susanne Bengtsson fra 2001.

Bengtsson hadde vært en aktiv idrettskvinne og fotballspiller på elitenivå. Hun kjente på behovet for noe aktivt å drive med, og et oppslag om redningshunder vekket interessen.

God ballast fra pasientbehandling

– Ser du noen likheter mellom å være sykepleier og å drive med redningshund?

– Jeg merker at jeg har en veldig god ballast med meg fra pasientbehandling. Jeg bruker ikke mye energi på å være engstelig for hva vi finner og for å eventuelt måtte gi førstehjelp. Som smertesykepleier for alle avdelingene på sykehuset, kommer jeg dessuten bort i alle typer mennesker. Jeg er også trygg på hvordan jeg reagerer i møte med døden.

– De tekniske tingene, som bruk av ulike kanaler i radiosambandet og slikt, er det nok andre som er flinkere til enn meg.

Sykepleierkompetansen kommer også godt med når Bengtsson lærer opp andre hundeførere i førstehjelp.

– Som hundefører skal du kunne ta vare på både pasient og hund. Også underviser jeg i hva som må gjøres om man finner omkomne for å ivareta den dødes verdighet.

Lidenskap for smertebehandling 

Smertebehandling er noe som ligger Bengtssons hjerte nær. Hun er en av to smertesykepleier ansatt på UNN, og har sittet i styret i Norsk barnesmerteforening. Da hun jobbet på Rikshospitalet, var hun med på å utvikle Rasmus, barneavdelingens maskot, som blant annet brukes i smertelindring.

I 2020 mottok hun pris fra Norsk smerteforening for sitt mangeårige engasjement på feltet.

– I mitt yrke vet jeg hvor mye avledning har å si, ikke minst for barn. Om man finner noen som er redde, har vondt eller har en sorgreaksjon, så kan Spiff være perfekt å sitte og kose med. Så lenge man ikke er redd for hunder, da.

Bærplukkere, jegere, skiturister og barn

Troms er området i Norge med definitivt flest snøskredulykker, men aksjonene Spiff og Bengtsson deltar i, dreier seg også om bærplukkere, jegere, barn, personer med demens og motløse. I løpet av fjoråret deltok ekvipasjen på til sammen 21 leteaksjoner.

– Hvordan hadde det seg at dere ble med i NRK-serien?

– Hovedkontoret til Norske Redningshunder fikk en forespørsel fra tv-produsenten. De ville ha god spredning rundt om i landet, og siden vi her i Troms har mest skredaksjoner, ville de gjerne ha med oss.

Produksjonsteamet traff ulike hundeførere og hunder fra området. De fant ut at Spiff med familie ville passe godt inn i konseptet.

– Så det var ikke jeg som maste om å bli med, altså. Det var de som valgte oss.

– Hvordan var det å ha et kamerateam med på slep under leteaksjoner?

– Det vanskeligste var nok å få frem det faglige med redningshund. De ville gjerne filme hunden nært innpå, men da er han primært i en hvilesituasjon. Skal du filme Spiff når han virkelig jobber ute i felt, må man nesten bruke droner, og det er ikke mulig når vi samtidig har redningshelikopter oppe.

Noe Bengtsson derimot synes kommer godt frem, er hvordan redningsaksjoner er lagarbeid.

– Vi samarbeider tett med både politiet, brannvesen, helse, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Radio Relæ og Norsk Aero Klubb.

Imponerte pasienter

Den første av i alt åtte episoder med «Redningshundene» ble sendt på NRK torsdag 6. januar.

– Har du fått noen reaksjoner etter premièren?

– Ja, det er helt overveldende. Jeg kan nesten ikke gå noe sted uten å bli stoppet. Mine pasienter gleder seg voldsomt til neste episode, og mange sier de er veldig imponert over arbeidet vi gjør.

Spiff fyller ni år 31. januar. Han sliter litt med artrose i en fot. Når smertene blir for store, blir han ifølge Bengtsson sur og trekker seg tilbake. Ellers han stort sett i godt humør og ivrig etter å jobbe.

Annethvert år må redningshunder sertifiseres for å vise at de fremdeles er skikket til den krevende jobben. Spiff er nylig formelt godkjent for to år til.

– Vi tar en sesong av gangen. Er han som nå, så skal han få lov til å jobbe. For ham ville det vært grusomt å ikke få være med på oppdrag, men på sikt må jo også han pensjoneres, sier Bengtsson.

– Jeg har allerede funnet moren til neste hund, røper hun.