Head nurse på Haiti: – Mye av det vi ser, skyldes et helsevesen som ikke virker
![Sigrun Aase Holen Bildet viser Sigrun Aase Holen.](/sites/default/files/styles/media_image/public/2021-09/Sigrun%20Aase%20Holen.png?h=9c6c09f4&itok=fAZm0w5K)
Sigrun Aase Holen bor i telt mens hun er på det mest krevende oppdraget det norske medisinske innsatsteamet har hatt.
L´Asile ligger i episenteret for jordskjelvet som rammet Haiti 14. august. Hit har Norge sendt et utvidet medisinsk innsatsteam for å sette opp en feltklinikk.
I skjelvet og den etterfølgende tropiske stormen døde over 2000 mennesker. Flere enn 12 000 ble skadet.
Haiti, som er et av Amerikas fattigste, har bedt det internasjonale samfunnet om bistand, og 6. september reiste innsatsteamet fra Norge.
Head nurse Sigrun Aase Holen forteller om mennesker med stort behov for helsehjelp.
Bruddskader etter skjelvet
– Veldig mye av det vi ser skyldes et helsevesen som ikke virker, sier hun.
– Noen kommer med sykdommer vi aldri har sett før. Andre går med sykdommer som vi i Norge tar for gitt at vi får hjelp med.
Hun nevner svære brokk, gynekologiske lidelser, kreft og brystbetennelser. Og det er mange som har høyt blodtrykk.
– Å gå til lege koster penger, og det har ikke de som er fattige råd til, sier hun.
Fra jordskjelvet ser de blant annet bruddskader.
– Men fordi de ikke fikk akutt hjelp der og da, kan de nå være vanskelige å rette opp, forteller hun.
– Og da kan det være noe de er nødt til å leve med resten av livet.
Kjenner små ristninger
Det medisinske innsatsteameter kan rykke ut til kriser på kort varsel, både ute i verden og innad i Norge.
Holen, som til vanlig er operasjonssykepleier på St. Olavs hospital i Trondheim, har tidligere vært med under meslingutbruddet på Samoa i julen 2019, og til et koronarammet Italia våren 2020. Til forskjell fra da, foregår oppdraget på Haiti i telt.
De behandler pasienter i telt, og de bor i telt. Holen sover på feltseng og deler telt med ni andre kvinner.
– Men vi har hvert vårt lille telt inne i teltet, så vi får litt privatliv, sier hun.
I L´Asile er skadene godt synlige, og fremdeles merkes små ristninger.
Teamet følger hele tiden med på værmeldingen, men Holen sier hun ikke er redd for jordskjelv.
– Om det skulle komme, er det en fordel å bo i telt.
![Medisinsk innsatsteam, Haiti Bildet viser personell på feltsykehuset som gjør en pasient klar for transport til sykehus.](/sites/default/files/styles/media_image/public/2021-10/51524023950_55b172da55_k_0.jpg?h=4d6c89ec&itok=gvUHyuHZ)
Gjør triage utenfor leiren
Området der de har satt opp klinikken og leiren, sier Holen kan sammenliknes med en fotballbane. Hun tror det har vært et slags samlingsplass for befolkningen. At den er inngjerdet, med en port, er en fordel for triageringen av pasienter. De står og venter når klinikken åpner klokken åtte om morgenen.
Svært få på Haiti har fått koronavaksine, og derfor testes alle over tolv år for covid utenfor klinikken. De under tolv testes dersom de har symptomer.
Mens de i for eksempel Italia kommuniserte med pasientene gjennom de italienske legene og sykepleierne, er de her avhengige av tolk. Få av pasientene snakker engelsk.
– Fransk eller kreolsk, som de snakker her, er det ingen av oss som er gode i, sier hun.
Som head nurse har Holen ansvaret for å skaffe tolker, som hun rekrutterer fra området, men helst ikke fra nærmiljøet.
Disse tolkene er ikke profesjonelle, så hun er spesielt opptatt av at de overholder taushetsplikten.
– Og så er det viktig å ta vare på dem, sier hun.
– De er gode i engelsk, men har ikke erfaring fra helsevesenet.
Sjonglerer systemet
Holen beskriver travle dager.
Klinikken, som er delt i fire enheter, har kun mulighet til å gi poliklinisk behandling.
– Vi forsøker å finne ut hvor vi kan overføre pasienter som trenger videre behandling, men det er vanskelig å finne frem i systemet, sier hun.
Haiti, som også var rammet av jordskjelv i 2010, er preget av politisk uro. I juli ble landets president skutt og drept, og det er lyst ut nyvalg i november. Ifølge Leger uten grenser var helsevesenet på randen av kollaps allerede før skjelvet i august, og her ble mange sykehus og helseinstitusjoner ødelagt.
– Vi bruker mye tid på å sjonglere systemet, sier Holen.
Det har også tatt tid å gjør det klart at teamet er der for å tilby tjenester, ikke for å ta pasienter fra det lokale sykehuset.
![L´Asile, Haiti Bildet viser skogområde i L´Asile.](/sites/default/files/styles/media_image/public/2021-10/51523114681_db10c73e24_k.jpg?itok=ZtP9BmAC)
Varmt og klamt
L´Asile ligger flere timers reisevei unna hovedstaden Port-au-Prince.
Teamleder Terje R. Henriksen sier, ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), at det er det mest krevende oppdraget innsatsteamet har hatt så langt. Det er mangel på drivstoff, dårlige og nesten ufremkommelige veier, mye kriminalitet og en utfordrende sikkerhetssituasjon. Men L´Asile, som ligger på landsbygda, er tryggere enn hovedstaden Port-au-Prince.
Holen forteller om arbeidsforholdene:
– Det er forferdelig varmt. Og klamt. Det lyner og tordner ofte, og vi kan se fantastiske lyn oppe på himmelen, sier hun.
Styrtregn er vanlig, og med det blir det gjørme.
– Med alt det arbeidet det medfører, sier Holen.
– Det er mye vasking.
De har fått noe lokal hjelp, ellers er det teamet som tar seg av alle oppgaver. Og alle gjør alt.
– For å være del av et slikt team må man kunne snu om på ting fort. Og man må være villig til å ta i et tak, sier hun.
– Vi fleiper med at vi er blitt veldig gode til å sette inn dører og å slå inn teltplugger.
De er rundt 30 i teamet på Haiti. Leger, sykepleiere, paramedics og støttepersonell.
![Medisinsk innsatsteam, L´Asile Bildet viser teltleiren i L´Asile.](/sites/default/files/styles/media_image/public/2021-10/51523114376_2d91e9c634_k.jpg?h=7885fecb&itok=2qkD0ToV)
Må få nok drikke
Holen har ansvar for personale, det medisinske utstyret, turnus og som hun sier: Passe på at de rette folkene er på rett plass. Hun skal ha et fugleperspektiv på virksomheten og sørger som nevnt for tolker.
– Jeg har erfaring fra felt og er for eksempel veldig opptatt av at de som jobber, skal få i seg nok drikke. Man kan tenke at det ikke er viktig, men i 40 grader er det absolutt det.
Hun har også et spesielt ansvar for hygiene, både med tanke på covid og andre infeksjonssykdommer.
Teammedlemmene beskriver hun som selvgående.
– Det er enkelt for meg å lede teamet. Jeg trenger ikke fortelle folk hva de skal gjøre. De forteller meg hva de gjør. Om de har behov for en samtale, tar vi det.
Tilbakemeldingene fra pasientene sier hun har vært gode helt fra starten.
– Vi er opptatt av å bygge tillit. Hilse på folk og ta dem på alvor uansett problemstilling.
Imponert over motet
Holen har vært på Haiti før. Da jordskjelvet rammet i 2010, reiste hun ut med Røde Kors. Hun visste at oppdraget hun er på nå, ville bli krevende.
– Men jeg synes det er veldig givende og fint å kunne få være med å bidra, sier hun.
– Jeg lar meg imponere over stå-på-motet hos dem vi møter. Over hvor fine de som kommer til klinikken er i tøyet, til tross for boforholdene de lever under.
Om situasjonen er bedre eller verre nå enn i 2010, synes Holen det er vanskelig å si noe om.
– Men de jeg snakker med, synes ikke det er blitt bedre. Det er stor fattigdom og stor arbeidsløshet. Skolene er ikke åpne, og det synes jeg er trist for ungene.
![Haiti, Medisinsk innsatsteam Bildet viser skader etter jordskjelv.](/sites/default/files/styles/media_image/public/2021-10/51523114556_c228a1d713_k.jpg?itok=0WXXA_ot)
Vil bidra med kompetanse
Dette er Holens tredje oppdrag med medisinsk innsatsteam, men hun har vært på flere oppdrag med Røde Kors og Internasjonale Røde Kors. I sommer var hun to måneder i Afghanistan.
Hun vet ikke helt hva som driver henne.
– Jeg har vel alltid vært eventyrlysten, og hatt lyst til å hjelpe dem som trenger det. I grunnen var det vel det som gjorde at jeg valgte å bli sykepleier, sier hun.
Så ble det mann og barn. Men da yngste sønn var 16 år, søkte hun på kurs i Røde Kors, og ble etter hvert med i deres innsatsteam. Etter det har det blitt ganske mange forskjellige oppdrag ut i verden.
– Hvis jeg kan bidra med litt av min kompetanse for å hjelpe noen som ikke har vært så heldige som meg, er det bra, sier hun.
– Jeg kjenner på en veldig takknemlighet når jeg kommer hjem igjen.
0 Kommentarer