Rom for verdighet
Uventede perspektiver og velskrevne bidrag gjør denne antologien til en tankevekkende og betydningsfull bok.
Uventede perspektiver og velskrevne bidrag gjør denne antologien til en tankevekkende og betydningsfull bok.
Bokfakta
Står dagens krav til økt produktivitet og effektivitet i konflikt med å utvikle kunnskap om helsetjenestens etikk og verdighet? Denne solide vitenskapelig antologien er loddet over en uro omkring dette spørsmålet.
Redaktørene Dagfinn Nåden og Vibeke Lohne er begge ansatt som professorer ved Oslomet. Bidragsyterne til de 11 kapitlene er alle skrevet av sykepleiere med akademisk videreutdanning. Felles for alle er at de presenterer kvalitative studier om verdighet. Verdighet og sårbarhet blir i boka sett på som et naturlig par. To aspekter ved verdighet er grunnelementer i alle kapitlene: den absolutte verdigheten og den relative verdigheten. Den absolutte verdigheten er alle menneskers medfødte menneskeverd, mens relativ verdighet er kontekstuell, unik for hvert menneske og minner oss om egen sårbarhet. Den er foranderlig gjennom tid, og formes av samfunnet og kulturen.
Antologiens styrke er at flere av artiklene inneholder perspektiver som ellers finnes i begrenset omfang. Vi får innblikk i forskningsintervjuer May Vatne har gjort med personer som har overlevd selvmordsforsøk. Anne Kari Tolo Heggestad har intervjuet beboere på sykehjem som har demens og gir mennesker med kognitiv svikt en stemme. Astri Melheim skriver om verdighet i et barneperspektiv: Jonas på ni beskriver en båt som er i ferd med å synke, og mens voksne er opptatt av å tette hull i båten, vil han som barn prioritere å helle ut vannet i båten, for å gjøre barna glade. Dette er en virkelig tankevekkende metafor som fanger inn en parallell til sykepleiefilosof Martinsen beskrivelser: å tilbakeholde tiden i nuet og samtidig være til stede med erindring og forventning er å gi tiden rom. For Jonas var de voksne feilaktig opptatt av å finne årsak og iverksette tiltak.
De to siste kapitlene er spesielt velskrevne. Redaktørene kunne gjerne brukt Berit Sæterens essay om «Verdighet i møte med døden» som mønster for de andre artiklene i boka. Etter en litt plump start hvor hun sier at død er alvor med stor A, faller alt på plass. Hun kontekstualiserer de empiriske studiene, forklarer hva sykepleie- og omsorgsvitenskap er, redegjør kort for etiske godkjenninger, redegjør grundig for sentrale begreper, teoretisk forankring og presenterer sine funn oversiktlig. Jeg har overflatisk kjennskap til Gadamers tolkningsprosess, men Sæteren manøvrerer leseren enkelt og greit gjennom noe som sannsynligvis er mye mer komplisert. Teksten viser en forfatter og akademiker som har jobbet med tematikken en verdig død gjennom et langt yrkesliv. Teksten stråler.
Line Nortvedt skriver om innvandrerkvinners verdighet, ære og skam. Dette er et perspektiv vi leser for lite om. Her er etnisitet, kjønn og samfunn belyst. I boka som helhet framstår imidlertid kapitlet som om kultur er noe de andre har. Jeg er like fullt glad for at tematikken belyses. Kulturelle praksiser også innen helse- og omsorgsyrkene som vi tar for gitt, kunne gjerne vært mer eksplisitt behandlet i flere deler av antologien. Avslutningsvis presenterer Lillemor Lindwall noen slike scenarioer hvor kollegaer har ulik forståelse av hva som er verdighet, og hva som er krenkelser, også innen samme kulturkrets.
Denne boka er for stille lunsjpauser eller sene kveldstimer, og nyttig som forberedelse til undervisning. Verdighet er et sentralt mål i helsetjenesten og i en rekke internasjonale mål for helse, og krenkelser kan forebygges med kunnskaper. Forskningsantologier som denne har vi behov for.
