Psykolog avkrefter myten om bivirkningsfri terapi i ny bok

– Det kan høres ut som en bok for psykologer og psykiatere, men det handler jo egentlig om alle samtaler, og terapeutiske samtaler har alle mennesker, sier psykolog Jørgen Flor til Sykepleien.

Sammen med NTNU-professor Leif Edward Ottesen Kennair har han skrevet debattboken Skadelige samtaler. Boken tar for seg myten om bivirkningsfri terapi. Han stiller blant annet spørsmålene: Hvordan kan intervensjoner rettet mot helbredelse øke pasientens lidelse? Og: Hvordan kan noe som er designet for å hjelpe, ende opp med å skade?

I boken ser forfatterne på situasjoner, steder, terapeuter og tidspunkter hvor behandlingen virker mot sin hensikt. 

Ville undersøke hva som kunne gå galt i terapi

Da han studerte psykologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, opplevde Flor at psykologistudentene fikk en del informasjon om terapi som virker, og hvordan terapi skulle fungere. Flor syntes utdanningen var god, men merket at det ikke ble snakket om at man kunne gjøre noe galt, eller at det kunne gå galt. 

Dette ble utgangspunktet for temaet i hovedoppgaven hans. 

– Jeg intervjuet ti psykologer i Norge og spurte dem om negative effekter av terapi. De fortalte at det skjer. Pasienter blir jo dårlige.

Men da han spurte psykologspesialistene om de hadde opplevd at pasientene deres hadde blitt dårligere, ble det vanskeligere å svare. 

– Da tenkte jeg at dette var et tema som er verdt å jobbe med. 

Etter å ha levert hovedoppgaven fortsatte han å jobbe med problemstillingen. Nå, etter seks–sju år, er boken klar. 

Bivirkninger kan skyldes mangel på behandlingsplan 

– Det er mange pasienter. Noen går det ikke så bra med i utgangspunktet, noen går det dårligere med i løpet av terapien. Hvem er de, og hvorfor ble det sånn, spør Flor. 

Gjennom hele boken tar han for seg ulike terapisituasjoner og behandlinger som har resultert i negative effekter for pasienten. Flor forteller at en viktig årsak bak problemene kan være mangel på rammer. 

– Det overrasker meg hvor mange som mangler en behandlingsplan, eller et formål i terapi. Det tror jeg har manglet i flere av de eksemplene hvor det har gått galt. 

Hadde det vært bedre å ikke gjøre noe? Dette er et av spørsmålene Flor stiller i boken.

– Jeg tror at vi noen ganger bør tenke at det kanskje ikke passer med behandling. Kanskje man ikke trenger terapi, eller kanskje noen andre i venneflokken eller i familien kan være en samtalepartner. Vi har blitt veldig opptatt av hvor «syk» man må være for å få terapi. Da er spørsmålet: Finnes det noe kriterier eller indikasjoner for når man ikke bør få terapi? Det vet vi veldig lite om. 

Flor tror også det kan være vanskelig for helsepersonell å fortelle pasientene at de kanskje ikke trenger behandling, og at de ikke vil tilby dem behandling. 

Terapi er ikke risikofritt 

–  Har du fått mange reaksjoner på boka? 

– Det er jo en tittel som er litt provoserende,  « Skadelige samtaler». Man må lese boka for å skjønne at det ikke bare er det det er snakk om, og for å forstå at vi viser mange eksempler på at det går dårligere, fremfor å presentere en fasit eller en quick-fix. Noen har ment at det ikke er en myte, at terapi er bivirkningsfritt. Vi har mange eksempler i boka der terapeutene sier at det er helt risikofritt, og det er jo helt absurd, forteller Flor. 

Selv har han også opplevd å gjøre feil med pasienter. Men det har vært vanskelig å ha med seg perspektivet fra boken inn i terapirommet. 

– Jeg lider av det samme som jeg beskriver i boka, som også andre folk antakeligvis strever med. Nemlig tanken på å gjøre noen vondt når man har utdannet seg for å gjøre godt.

Han tror også at det kan være lurt å være ærlig med pasientene om at det kan skje feil. 

– Hvis jeg som terapeut kan få lov til å si til mine pasienter at dette går galt av og til, og at det er litt risiko å sitte her, så er det litt frigjørende. Man senker skuldrene. 

Sunt å reflektere over egen praksis

Flor mener at alle sykepleiere kan få noe ut av boken hans, også de som jobber nokså langt fra hans fagfelt.

– Det er klart at du ikke bare setter en sprøyte; du snakker om det, du forbereder, du formidler eventuelle emosjonelle reaksjoner. Når man gir medikamenter, så er det viktig hvordan man gir dem, og hva man sier om medikamentene.

Flor mener det eneste negative med boken er at man kan begynne å reflektere over egen praksis. Men dette tenker han sykepleiere også kan ha godt av. 

– Sykepleiere møter pasienter som sitter fast i sin egen sykdomshistorie. Eller er låst fast i historien om en traumatisk barndom. Er det en type bivirkning?

– Pasientene kommer inn hit og blir møtt med diagnoser, vi er kjempegode på å finne sykdom og lidelse. Det er det vi er skolerte til. Pasienter kan bli bevisst på problemene sine på en sykeliggjørende måte, men det kan fungere om man blir kvitt problemene sine. 

Mener sykepleiere bør gjøre mer enn å lytte

Flor har mange ganger opplevd å møte pasienter som har vært i behandling før, og som snakker om problemene sine i diagnosetermer. Det kan nesten virke innøvd, forteller han.

Det kan også hende at problemene til pasienten kan oppleves mer alvorlig idet de går til en profesjonell. Han tenker også sykepleiere kan prøve å få pasientene til å tenke mer på det som skjer her og nå. 

– Men man må også være oppmerksom på at det kan være krevende å skulle utfordre og ikke bare sitte og lytte. Man skal være forsiktig, sier han og legger til: 

– Det er virkelig vanskelig å vite når skal man legge på press, når skal man lytte, når skal man bekrefte. Det er et godt eksempel på hvordan terapi er krevende og vanskelig arbeid, og derfor kan tippe over og gå galt. Noen ganger presser man for mye.

– Hva bør sykepleiere være obs på? 

– Man kan bli fanget av sin egen teori eller forståelse. I det første møtet med pasienten har man en idé, og det er ikke sikkert det treffer eller stemmer. Det er heller ikke sikkert at det funker. Det må man være åpen for. En ting er å være åpen for det utad sammen med pasienten, men man må også sjekke med seg selv.