Var smertehelvetet som mor ble utsatt for, et engangs­tilfelle, et uhell eller en glipp?

Telefonen ringer på kontoret mitt. En sympatisk stemme presenterer seg, jeg senker skuldrene midt i arbeidspresset. Det tyder på at mor fortsatt lever, og legen jeg snakker med, forstår alt idet han rolig sier at hun er operert og etter forholdene har det bra:

– Men likevel, forholdene er jo sørgelige, som du vet, hun er 90 år gammel, alvorlig dement og med en rekke tilleggsproblemer til lårhalsbruddet, kols, astma, pneumoni og så videre.

Ja selvsagt vet jeg det. Hva er det han nå prøver å fortelle meg? For et par dager siden hadde mor og jeg en ordløs, inderlig kontakt. Vi holdt hverandres hender, hun smilte, og ansiktet fyltes av takknemlighet og glede over vårt samvær. Jeg var hennes stemme som traff de riktige ordene, og hun fikk svar:

«Du har vondt for å puste mor, og kanskje er du tørst også? Du lurer på hvorfor jeg kommer så tidlig i ettermiddag, rett fra jobb?» Øynene fulgte tydelig med, og hode og hender ga ordløse beskjeder – hun smilte. Jeg forsto at hun forsto. Vi forsto hverandre. Språket uten ord var kjærlighet og respekt.

– Nå er det vel på tide å la henne få slippe? Vi vil foreslå at all livsforlengende medisinering blir stoppet, antibiotika, blodfortynnende medisiner, Ventoline og surstoff …

Etter å ha tenkt meg om et par sekunder kan jeg ikke annet enn å være enig med denne kloke doktoren, som sier at han har vært overlege i mange år, at han har sett så mye vondt der gamle ikke får lov å dø, der de blir pådyttet behandling som bare utsetter døden en kort stund, og at mange må lide unødig lenge. Det vil jeg vel ikke unne min gamle, utslitte mor …?

Lindring

Plutselig får stemmen noe nytt i seg, en lett utålmodig oppgitthet, som om legen på insisterende vis forsøker å overbevise meg … Jeg fornemmer et påklistret smil gjennom telefonen. Det er tross alt svært alvorlig å ta en avgjørelse om liv og død på vegne av et annet menneske, hun er dessuten moren min. Så hører jeg min egen stemme si nesten uten følelser:

– Ja, dette tror jeg også på, det skal ikke skje at hun pines i vente på døden i lengre tid. Men et viktig spørsmål, doktor, hennes egen og min angst for at hun får en smertefull død om hun blir sendt tilbake til sykehjemmet …? Hva skjer når surstoff og andre hjelpemidler ikke er tilgjengelige? Hun må få nok smertelindring på sykehjemmet. Det må du love meg!

– Selvsagt, dette skal sykehjemmet få beskjed om, det må sørges for god omsorg for den gamle kvinnen. Hun skal ikke lide, det blir viktig fra første stund. Vi sender henne tilbake til sykehjemmet igjen i kveld.

Enerommet

Solen skinner dagen etter. Jeg ankommer sykehjemmet i min lille bil, hun sitter rank og rett, avslappet og rolig i sin egen stol ved vinduet. Fra rommet ser hun ut mot et nakent lønnetre og en parkeringsplass. Himmelen er høy og blå. Hun smiler, munnen åpner seg, hun prøver å si noe, og jeg svarer «så godt å være her på sykehjemmet hos deg!».

Her er hun kjent. Det lange enerommet med vinduet mot sør, et høyt nattbord med to epler i en skål, medisinske hjelpemidler og et par barnetegninger. På den ene veggen en gammel mørk skinnsofa, et par broderte puter og et salongbord hentet fra mors leilighet for at vi som kommer på besøk, kan slappe av. På veggen dessuten et par malerier med kjente landskap og en kunstig papirblomst som likner en eføy hengende over. Forvirringen er langt mindre her i dette rommet enn på sykehuset.

Jeg setter gule, røde og oransje tulipaner i vann. I korridoren utenfor er det helt stille, bortsett fra et par små kvitrelyder fra fugleburet hvor det bor to gule undulater.

Etter en halvtime kommer en pleier inn. Hvordan går det? Mangler vi noe? Har jeg fått kaffe? Vil mor ha kaffe? Vi drikker hver vår kopp og deler et stykke bringebærkake jeg har med. Mor spiser selv og jeg ser at hun liker smaken.

Så finner jeg frem mors neglelakk og en parfymert håndkrem, og jeg setter ringene som har ligget innerst i skuffen, på fingrene hennes. I halsgropen har hun som alltid et smalt gullkjede med den lille gull-fuglehunden som hun ikke under noen omstendighet vil fjerne fra kroppen. Nå lukter det lakk og parfyme i rommet, blandet med duften fra tulipanene.

Hun smiler og ser på hendene sine. Jeg har tenkt å bli her til det er tid for å gå til ro. Plutselig er hun trett. Mor vil over i sengen og sove. Jeg kommer tilbake i morgen.

Uro

Enda to dager, mor har ikke tenkt å gi seg over med det første. Det er egentlig ikke overraskende at kroppen hennes har koplet inn en reservemaskin med ladede batterier – det skal ekstra energi til for å ta farvel med dette livet.

Fra tidligere år har vi opplevd at kroppen hennes flere ganger har klart å kjempe seg tilbake til livet. Nå, derimot, er all livsforlengende behandling stanset, også surstoffet. Likevel løftes brystet, og pusten henter inn oksygen.

Hun sitter tilfreds og tar imot besøk av barnebarn og oldebarn. Smil og latter, klar i blikket, rett i ryggen. Noen kommer, noen går. Innimellom sover hun litt, smertelindringen får henne igjen til å falle til ro.

Men så, utpå ettermiddagen, bryter uroen inn. Hun må ha en hånd å holde i og regelmessige og hyppige påfyll av smertestillende. Blikket forteller oss om at nå har reisen begynt. Etter et par timer er øynene lukket, pusten roligere. Sykepleieren som går av vakt, har akkurat gitt henne en ny dose morfin. Alt og alle i rommet merker freden som brer seg. Et lysskjær av gull og rødt vises på himmelen før det langsomt mørkner utenfor.

Jeg stryker henne varsomt over pannen, holder i den kjente gamle hånden. Nattbordlampen tennes, og bak sofaen lyser et svakt leselys. En liten flokk som vokter – datter, svigersønn og barnebarn kjenner en takknemlighet for at vi er her sammen. Vi er vitner i kampen som til sjuende og sist bare er den gamle kvinnens.

Dødskamp

En liten halvtime senere åpnes de klare blå øynene. Med hendene og overkroppens bevegelser prøver hun å vise at noe er galt, noe som ikke må skje! «Er du tørst mor, eller varm? Er pusten din dårligere?»

En desperasjon vises i ansiktet, kroppen kastes ut i store, voldsomme bevegelser, dynen sparkes vekk, hun vil ut av sengen og ned på gulvet. Hun har nyoperert lårhals og store sår på bena, det er umulig. Men for henne er det slett ikke umulig. Hun vil langt herfra, ikke bare bli liggende.

Jeg løper ut og inn på det forlatte vaktrommet, ingen å se eller å høre. Ute i korridoren roper jeg med en ugjenkjennelig vanvittig stemme, jeg må ha hjelp! En ung kvinnelig pleier fra et av de andre rommene stikker hodet ut i korridoren.

– Mor må ha smertelindring nå – hun kveles!

– Ja, jeg skal ringe vakthavende sykepleier straks. Vi har bare én her nå på kvelden, for hele sykehjemmet. Det er søndag, forstår du …

Jeg vet ikke hva jeg skal forstå akkurat nå. Mors desperate skrik høres gjennom veggen. Nå er det bare å komme seg tilbake dit hvor hun er. Det som møter meg, er verre enn hva jeg hadde kunnet forestille meg. Hun holdes med makt av sine to nærmeste som sitter hos henne. En smertelig dødskamp, umenneskelige lyder kommer ut av den frådende munnen, øynene ber om nåde og forsvinner bakover i øyehulene. Ansiktet er ugjenkjennelig og skremmende heslig. Er dette dødens sanne ansikt?

Smerteskrikene

Hun vil bare ned på gulvet, mot en endelig slutt som ikke kommer. Det mobiliseres krefter fra et ukjent sted. Vi holder og trøster, trøster og holder alt vi bare kan. All oppmerksomhet er rettet mot å holde ut og ta en slags styring i en umulig og ubarmhjertig situasjon ingen kommer unna, aller minst mor.

Tiden har stoppet. Ved livets slutt eksisterer verken fornuft, rettferd eller orden – det finnes bare én sannhet: lidelsens brutalitet. De store ukontrollerte bevegelsene, med slike uante krefter i seg. Har våre ord i dødskampen der vi prøver å nå henne, noen betydning? Ønsker hun våre armers fysiske motstand som en hjelp? Kan dødskamp temmes og smerter lindres? Den døende skal forsvinne, og ingen kan klage etterpå.

Utenfor, i korridoren, jeg løper, roper – ingen kommer. Så dukker den vennlige pleieren opp: – Her har jeg skrevet opp sykepleierens mobilnummer. Om du har spørsmål, kan du gjerne ringe, han er litt opptatt nå. Hun smiler forlegent idet hun gir meg lappen med nummeret på. Så høres andre pasienter som roper om hjelp fra sine rom.

– Er dette bare normalt? Kom tilbake, det er ikke tid til spørsmål!

Pleieren er tilbake hos meg, stanser og trekker frem mobilen, prøver å få kontakt med den som skulle ha vært her for lengst. Lydene fra mors rom blir sterkere.

Tilbake ved sengen hennes holder også jeg alt jeg kan, som en omvendt barselshjelper i troen på at det snart er over. Smerteskrikene fra dypet vil sprenge taket og åpne alle vinduer. Mor er allerede på toget.

Sykepleieren vi har ventet på så usigelig lenge, kommer omsider løpende inn. Etter fem lange minutter er han tilbake med sprøyten, den trekkes opp og presses inn i mors overarm. Brått stilner lyder og bevegelser, hun faller sakte mot den hvite murveggen ved sengen. Den dumpe lyden av hodet mot veggen, en usigelig lettelse for oss utilstrekkelige vakter den siste timen.

Lysene tennes i to høye staker. Vi samtaler lavt.

Traumatisk teater

Det ble åpenbart for alle oss som var der at døden for mor denne søndagen ble uutholdelig. Virkeligheten ble et drama der forutsigbarhet ble snudd til frykt og forvirring. Vi ble deltakere i et traumatisk improvisert teater der vesentlige aktører manglet.

Var smertehelvetet som mor ble utsatt for, et engangstilfelle, et uhell eller en glipp – som i neste omgang skulle registreres som et «avvik»? Et «normalt» forløp – en søndag kveld på et sykehus i Oslo kommune, da nattevakter er på et minimum?

Essayet ble først publisert i Ny Tid 1. juli 2019.