– Det er lederes ansvar å sette inn tiltak som kan lette journalføringen

Norge kan mangle 28 000 sykepleiere i 2030 dersom Statistisk sentralbyrås prognoser blir en realitet. Utenlandsk arbeidskraft er blitt vanlig, også i helsetjenesten. Kommunikasjon og journalføring er viktig i utøvelsen av sykepleieryrket.

Lingvist Lasse Morten Johannesen og sykepleieforsker Ragnhild Hellesø bestemte seg for sammen å se på om det var forskjeller i første- og andrespråklige sykepleieres journalføring.

Hellesø er professor på Universitetet i Oslo ved Avdeling for sykepleievitenskap. Sammen med forskerkollega Anne Moen har hun tidligere skrevet flere bøker om sykepleieres journalføring.

113 vaktskifterapporter

Resultatet av samarbeidet med Johannesen ble forskningsartikkelen «Første- og andrespråklige sykepleiere har ulik journalføring». Artikkelen ble publisert på Sykepleien Forskning i april 2019. Lasse Morten Johannesen er førsteforfatter av artikkelen, men døde tidligere i år.

– Vi brukte et utforskende design for å vurdere 113 vaktskifterapporter, der 57 var skrevet av 17 sykepleiere med norsk som førstespråk, og 56 var skrevet av 17 sykepleiere med et annet førstespråk, sier hun.

Fant forskjeller

– Hva fant dere?

– Vi fant ut at det er forskjeller i hvordan førstespråklige sykepleiere fører journaler sammenliknet med hvordan andrespråklige gjør det, sier Hellesø.

De førstespråklige sykepleierne journalførte hovedsakelig mer enn andrespråklige, og har et større repertoar når det gjelder beskrivelser rundt faglige begreper.

– Når det gjelder tallmaterialet som skal journalføres, fant vi ikke store forskjeller, sier hun.

– Betyr deres forskning at andrespråklige ikke er like gode sykepleiere som førstespråklige?

– Nei! kommer det kontant fra Hellesø.

– Vår studie sier ingenting om hvem som er best på utførelse av sykepleie. Vi vet heller ikke noe om den skriftlige dokumentasjonen suppleres med muntlig informasjon i rapporteringen, sier hun.

Hellesø mener studien legger et godt grunnlag for at andre kan gå dypere inn i materien. For Johannesen og Hellesø har det vært viktig at deres funn ikke knyttes til om den ene gruppen sykepleiere er flinkere enn den andre.

– Når vi studerer to grupper på denne måten, kan det lett trekkes feil slutninger, fordi temaet er ømtålig. For oss var målet å se på språk i journalene, fordi den er et viktig kommunikasjons- og arbeidsverktøy for helsepersonell.

Nyttig for ledere

– Hvem er studien nyttig for?

– For ledere i helsevesenet burde studien være nyttig. Det er lederes ansvar å sette inn tiltak som kan lette journalføringen for en sykepleiergruppe som er økende, og som Norge har bruk for. Det er viktig at journalføringen som gjøres, blir så presis som mulig, slik at helsearbeidere finner den informasjonen de trenger når de trenger den, sier Hellesø.

Hun legger til at nye teknologiske løsninger og innføring av standardiseringer er verktøy som ledere kan vurdere å bruke i tilretteleggingen for å sikre best mulig journalføring.

Ville lære mer

Hellesø tok sin doktorgrad i 2005 på samhandling, men merittlisten hennes har vokst seg lang siden den gang. Hun har blant annet vunnet flere priser. I 2015 fikk hun, sammen med seniorforsker Line Melby, Sintefs pris for fremragende forskning. I 2016 fikk hun posterpris for beste visuelle uttrykk på Sykepleierkongressen.

– Når bestemte du deg for at det var i akademia du ville gjøre karriere?

– Det var vel ikke akkurat noe jeg bestemte meg for, men jeg ville ha mer kunnskap. Jeg tok derfor en master og så en doktorgrad, sier Ragnhild Hellesø.

Hennes interessefelt er organisering og ledelse.

– Før jeg begynte på sykepleien, studerte jeg nordisk språk. Så språk og kommunikasjon er et annet område jeg er interessert i.

Brenner for samhandling og organisering

– Har du et drømmeforskningsprosjekt?

– Hmm. Det vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på.

– Jeg er opptatt av kommunehelsetjenestens vilkår for å kunne yte gode tjenester.

– Hvordan da?

– Dette er en sektor som har en høy andel ufaglærte. Jeg tenker det er viktig å se på hvordan vi setter inn det ufaglærte i det profesjonelle, sier hun og utdyper:

– I dag er det ofte slik at «alle» skal kunne gjøre alt. Men i en sektor som får en mer og mer avansert praksis, betyr det at sektoren trenger mer spesialisert kompetanse i tillegg til generalister.

Konsekvensen av dette mener Hellesø bør føre til en debatt om prioriteringer.

– Hvilke pasienter skal få tilgang til sykepleierkompetanse i fremtiden? Denne debatten bør vi ta nå. Det gleder meg imidlertid at helsemyndighetene har tatt signalene og satser på å utvikle en masterutdanning som skal gi spesialistgodkjenning i avansert klinisk sykepleie ute i kommunene.

Er sykepleierne skodd for fremtiden?

At stadig flere sykepleiere satser på mastergrad, mener Hellesø er positivt.

– Med tanke på utfordringene vi står overfor i nærmeste fremtid, mener jeg at langt flere sykepleiere må ha både bachelor- og mastergrad.

Hellesø forstår at mange vil bli provosert av uttalelsen.

– Å ta en utdanning er ikke noe statisk. Alle trenger å oppdatere seg for å følge med. Sitter du med en bachelor, så vil du etter hvert kunne falle av kunnskapsmessig. For å holde deg oppdatert trenger du kunnskap og redskaper som gjør at du forstår metoder for å videreutvikle praksis. En sykepleier må i fremtiden kunne forstå det kliniske og det teoretiske som likeverdige størrelser på en slik måte at det gir grunnlag for fleksibilitet og nyskapning.

Hellesø mener sykepleiere gjerne må hoppe rett på en mastergrad når de er ferdige med bachelorgraden.

– I sykepleierutdanningen har praksis alltid hatt en annen posisjon enn teorien. Diskusjonen om praksis versus teori gjentas med jevne mellomrom. Faktum er at uansett hvor mye praksis vi hadde tatt inn i utdanningen, ville det aldri vært nok. Du kan ikke lære alt om sykepleie i løpet av en bachelorgrad.

Heier på tverrfaglig forskning

– Har sykepleieforskningens status økt opp igjennom årene, slik du ser det?

– Jeg kaller ingenting for sykepleieforskning. I mitt hode forsker vi på områder som har relevans for utøvelsen av sykepleie, eller for å bedre pasientenes behandling, sier hun.

Hellesø mener derfor det er viktig med tverrfaglige forskerteam.

– Da lærer vi av hverandre og får inn nye perspektiver som forhåpentligvis kommer helsetjenesten til gode, sier hun.

Denne artikkelen står i utgaven «Migrasjonshelse, psykisk helse og rus», se faktaboks under: