Smertelindrer ulikt i tv-seriene 113 og Ambulansen

I Ambulansen som går på tv-kanalen Fem, ser vi en mann med brudd i foten etter et fall i ei hotelltrapp. Han har veldig vondt når ambulansepersonellet skal stabilisere bruddet. Han biter i en tøyfille og blir ikke smertelindret før han er inne i ambulansen.

I NRK-serien 113 fra Tromsø ser vi både en kvinne med brudd i foten og en ung gutt med armbrudd som begge får smertelindring mens de ligger ute i snøen. Kvinnen, som selv er lege, slår sågar fast at morfin er «krute godt», mens hun bæres inn i ambulansen.

Feil fremstilt eller virkelighet?

Maja Vedvik er sykepleier ved Svelgen Omsorgssenter i Bremanger i Sogn og Fjordane og har fulgt godt med på begge seriene. Hun synes det er interessant å se både hva som skjer med pasientene de sender til sykehus, og hva som har skjedd før pasientene kommer på sykehus.

Som sykepleier reagerer hun på forskjellen hun har lagt merke til i de to tv-seriene:

– I Tromsø får pasientene PVK og morfin før de flyttes over på båra, mens i Bergen må de bite i en tøyfille. Jeg lurer på om denne forskjellen er feil fremstilt på tv, eller om det er slik i virkeligheten, sier hun og legger til:

– Hvis man ikke får smertestillende av ambulansepersonellet, kan man jo likeså godt ta drosje.

– Tilfeldig forskjell

Sykepleien har snakket med avdelingsoverlegene i både Bergen og Tromsø, og svarene deres viser litt ulik tankegang rundt temaet:

Øyvind Østerås er avdelingsoverlege ved akuttmedisinsk avdeling i Bergen. Han tror det er tilfeldig at TV-seriene viser en forskjell og sier det ikke finnes nasjonale retningslinjer på prehospital smertelindring.

– Vi har heller ikke lokale prosedyrer som sier at smertelindringen skal skje enten før eller etter at pasienten har kommet inn i ambulansen. Dette er noe som ambulansepersonellet vurderer i den enkelte situasjon, sier han.

– Kan være risiko for hypotermi

Østerås nevner ulike tilfeller der det kan være aktuelt å gi smertestillende i ambulansen fremfor på skadestedet:

– Hvis det er kaldt eller vått, kan det være risiko for hypotermi. I andre tilfeller kan det være viktig å komme raskt av gårde, eller det kan være farlig for pasienten å være ute, man kan for eksempel være til hinder for trafikken.

Fare for overdosering

– Men i dette tilfellet var jo pasienten inne, det var ikke farlig for pasienten å være der han var, og de var ikke til hinder for trafikken?

– Jeg har taushetsplikt om den enkelte pasient og kan ikke uttale meg om dette tilfellet. Men det er ekstremt smertefullt å reponere eller strekke en ankel. Skal man gjøre dette helt smertefritt, snakker vi nesten om narkosenivå. Da vil det i noen tilfeller kunne være fare for overdosering, slik at pasienten vil kunne sovne eller slutte å puste. Ambulansepersonell bør ikke gi en stor dose smertestillende, for så å reversere virkningen like etterpå, sier Østerås.

– Fint å gi før

Avdelingsoverlege i ambulansetjenesten ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), Lars-Jøran Andersson, sier han ikke var klar over at de to tv-seriene viser en forskjell mellom Bergen og Tromsø.

– Hvis man skal gi smertelindring, er det jo fint å gi det før man flytter pasienten, reponerer bruddet eller legger på en spjelke. Vi har prosedyrer på hvordan man skal gjøre det, hvilken type smertestillende og hvor høy dose man har lov å gi, sier han.

Ved UNN har ambulansepersonellet lov å gi morfin og enkelte kan gi Ketalar (ketamin). Ikke alt ambulansepersonell i landet har mulighet til å gi Ketalar, ifølge Andersson.

Gir antibiotika ved sepsis

– Hos oss har ambulansepersonellet også mulighet til å gi antibiotika ved sepsis. Det har vi gjort i et års tid. Få andre gjør det prehospitalt, sier Andersson.

– Hvorfor ikke?

– Kanskje fordi de har kortere avstand til sykehus. På grunn av at vi har så store avstander, med to til fire timer til nærmeste sykehus, har vi innført dette.

Koagulerer dårligere i kulde

– I 113 ser vi at pasientene smertestilles mens de ennå ligger ute i snøen. Er det ikke fare for at pasienten da blir for kald?

– Det er en type vurdering som gjøres fra gang til gang av ambulansepersonellet. Det kan være større risiko for at det blør mer fordi blodet koagulerer dårligere i kulde, men den risikoen må veies opp mot smertene til pasienten.

– I Bergen tror de at forskjellene på prehospital smertelindring som ses i tv-seriene er tilfeldig?

– Det kan godt være. Når vi møtes på konferanser, har det ikke kommet frem at det er en forskjell på akkurat dette området, sier Andersson.

– Kunne godt vært nasjonale retningslinjer

Han peker på at ambulanseavdelingen ved UNN har hatt et godt samarbeid med Psykiatriambulansen i Bergen.

– De har utviklet et kurskonsept som handler om relasjonsbasert aggresjonsforståelse. Det har ambulansetjenesten i UNN hatt god nytte av. Og for noen år siden var det bergensmiljøet som påpekte farene ved å bruke nakkekrager på alle nakkepasienter, noe som førte til ny nasjonal veileder på akkurat dette.

– Burde det vært nasjonale retningslinjer for smertelindring prehospitalt?

– Det kunne godt vært det, eller en type samarbeid om det. Det bør i hvert fall være sånn at pasienten får god smertelindring.

Andersson mener det handler om å bestemme seg for hvilket nivå prosedyrene skal være på.

– Det er både fordeler og ulemper med at retningslinjene skal være nasjonale. Da blir behandlingen mer lik over alt, mens nye ting tar lengre tid å sette i gang, siden flere må bli enige.