fbpx Sykepleiere må stole på seg selv Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere må stole på seg selv

Sykepleier tar blodtrykket på pasient.

Alle sykepleiere jeg møter, inkludert meg selv, bør ha mot til å komme med en anbefaling om hva de mener er rett behandling, skriver Simen Skolmo.

Sykepleiere har med seg masse kunnskap og kompetanse. De er spesialister innen sine felt. Men bare fordi vi som regel ikke har det siste ordet i en sak, så er det mitt inntrykk at mange ikke tør å si sin mening eller å sette i gang tiltak, og dermed sender problemene videre. Det er en ansvarsfraskrivelse som i verste fall kan skade pasientene våre.

Jeg er per dags dato sykepleierstudent og har jobbet tre og et halvt år på ambulansen. Noen vil kanskje kjenne seg igjen i det jeg har å si, eller kjenne igjen noen andre. Kanskje vil du ikke være enig i det hele tatt.

«Legen bestemmer uansett»

Jeg møter mange utrolig dyktige sykepleiere både gjennom jobben og på sykepleierstudiet. Derfor blir jeg både forvirret og frustrert når jeg møter sykepleiere som har kompetansen, men som ikke tør å ha en egen mening. Og jeg blir skuffet når jeg hører utsagn som: «Dette er det ikke noe vits at vi ser på, legene bestemmer uansett.»

Alle bør kunne komme med sin anbefaling, selv om man ikke har det siste ordet i saken.

Sykepleiere skal være pasientens advokat og talerør. Vi skal stå opp for det vi mener pasienten trenger. Etter min mening bør alle kunne komme med sin anbefaling, selv om man ikke har det siste ordet i saken.

En viktig oppgave for sykepleiere bør være å spille legene gode. De har mange pasienter, og arbeidsoppgaver tilknyttet hver enkelt av disse. Tenk så godt det må være å komme som lege når en kompetent sykepleier har et velbegrunnet forslag – basert på for eksempel observasjon av pasienten eller de målingene som er samlet inn – om årsaken til en tilstand eller mulige tiltak.

Jeg vil trekke frem noen episoder fra min relativt korte fartstid i helsevesenet, med både negativt og positivt fortegn.

Medisinindusert delir

I en av mine praksisperioder var jeg på en kommunal institusjon. Mange av pasientene klarte mye selv, og det meste av jobben gikk ut på å forbedre psykososiale forhold samt noe hjelp til dagligdagse gjøremål.

En av våre pasienter slet med sterk angst, sto på diazepam daglig og hadde gjort dette over en lengre periode. Pasienten hadde blitt henvist til alderspsykiatrisk team for å prøve andre tiltak mot angsten. Vi hadde et møte med pasientens fastlege tre uker før alderspsykiatrisk team skulle kartlegge vedkommende. Der ble det vedtatt å seponere pasientens medisin (altså diazepam) samme dag.

Da jeg fikk vite dette, ga jeg uttrykk for min bekymring angående å seponere et slikt medikament så brått, spesielt med tanke på denne pasientens historie med angst og delir. Dette var svaret jeg fikk: «Legen har sagt det, så da skal vi gjøre det.»

Bør tørre å si ifra

De neste dagene ble pasienten mer angstfull, og på dag nummer tre (som også var halveringstiden) var pasienten i fullt delir, med hallusinasjoner og ingen forståelse av hvor hun var.

Jeg søkte opp relevant faglitteratur, hvor nedtrapping av diazepam ble beskrevet, og hvordan hurtig nedtrapping kunne føre til medisinindusert delir. Dette måtte til for å få denne sykepleieren til å kontakte legen, der hun pent spurte om han hadde noen råd. Kort sagt: Pasienten ble satt tilbake på diazepam, frem til alderspsykiatrisk team kom.

Jeg hadde den gang og har fremdeles mye frustrasjon rundt denne opplevelsen. Det kan selvsagt være at jeg ikke fikk med meg hele situasjonen, men jeg føler at denne sykepleieren lot alt ansvaret falle på legen og kanskje følte seg komfortabel med at alle avgjørelser skulle tas av denne, uavhengig av hva utfallet ville bli.

Hvis vi er usikre på medisinene, kan vi lese oss opp før et møte med legen.

Sykepleieren i denne historien er etter min mening god på det psykososiale og knytter et godt bånd til sine pasienter. Men med et slikt godt bånd burde vi også tørre å si ifra når noe skal endres.

Hvis vi er usikre på medisinene, kan vi lese oss opp før et møte med legen. Hvis vi ikke er komfortable med å sette spørsmål ved andres avgjørelser, bør vi kanskje ha med en annen under samtalen som kan understøtte det vi sier, og gi oss litt selvtillit.

En sykepleier skal etter min mening samle inn data og komme med en faglig anbefaling til legen. Alt vi gjør, gjør vi for våre pasienter og for at de skal få best mulig behandling og pleie. Hva hadde skjedd i denne situasjonen hvis det var en sykepleier som, i stedet for å godta alt legen sa, kom med sin anbefaling? Kanskje kunne vi unngått situasjonen med delir.

Praksis på intensiven

Senere i praksis var jeg åtte uker på intensiven. Her møtte jeg flere dyktige sykepleiere. Faglig sterke, rolige og med egne meninger. Ikke at de overkjører andre sykepleiere eller leger, men de tør å si ifra og komme med forslag ut fra sin erfaring og kunnskap.

Vi hadde fått inn en pasient som var i et alvorlig delir. Pasienten var i dårlig fatning og under konstant overvåkning. Det denne pasienten etter min mening trengte, noe som ble støttet av sykepleiere på vakt, var en god natt søvn, der behandlingen kunne virke og kroppen komme seg ut av delir.

Vi prøvde først å være én sammen med pasienten hele tiden, realitetsorientering og milde beroligende midler. Legen på vakt hadde mye å gjøre og hadde ikke fått tid til å sette seg inn i pasientens situasjon. En av sykepleierne ringer og sier hva hun mener pasienten trenger, doseringen, og hvorfor hun mener dette er korrekt behandling. Legen sier: «Ja, det skal dere bare gjøre.»

Spilte legen god

Jeg kommer på dagvakt dagen etter, og pasienten hadde sovet hele natten. Han var nå normalt orientert om tid og sted, og mottok behandling, i forhold til kvelden før, da jeg sto med en hånd og en kompress over håndleddet hans der arteriekranen hadde vært, og en hånd på kateteret han prøvde å dra ut.

Her føler jeg at vi spilte legen god, og det endte med god behandling av pasienten. Denne pasienten ville kanskje ikke blitt frisk, eller det ville tatt mye lengre tid for ham å bli det, uten en god natts søvn.

Ved å samle inn data om pasienten og hjelpe legen i sin vurdering hjelper vi pasienten.

Noen ganger er det vår jobb å fortelle legene hva vi mener pasienten trenger, og ikke vente på at noen andre kommer med svaret til oss. Den viktigste forskjellen sammenliknet med den forrige episoden beskrevet over var at lege ble kontaktet hurtig og informert om pasientens tilstand. Ved å samle inn data om pasienten og hjelpe legen i sin vurdering hjelper vi pasienten.

Mulig sepsis

Mitt siste eksempel er fra ambulansetjenesten. Vi får melding om mulig sepsis hos en pasient på et sykehjem. Når vi kommer frem, får vi høre at pasienten hadde vært dårlig hele dagen, men nå bestemte de seg for å ringe oss, noe som for øvrig er helt greit.

Vi spør om hvilke målinger de har tatt, og generelt om informasjon om pasienten. Det sto da to sykepleiere der som ikke kunne svare oss på noe. De hadde ikke tatt noen målinger, og det var ingen papirer på medisiner eller tidligere sykdommer hos pasienten.

Vi mistenkte mulig sepsis, startet intravenøs væskebehandling og kjørte pasienten inn til medisinsk mottak.

Ansvarsfraskrivelse

Jeg satt etter dette igjen med en følelse av total ansvarsfraskrivelse hos de to sykepleierne. Ingen hadde tatt på seg ansvaret å ta målinger eller samle dokumentasjon for å kunne gi oss en rapport.

Jeg vet selvfølgelig ikke om det hadde skjedd noe annet på avdelingen som gjorde at dette ikke ble gjort, og kanskje reflekterer denne episoden et større problem rundt bemanning og hvor stor kompetansen til de på jobb var. Jeg ser ofte at det er mange ufaglærte vikarer på jobb, mens det gjerne er én sykepleier som løper rundt med et brannslukningsapparat og prøver å hjelpe alle.

Men likevel: Når en ambulanse ringes, skal det på forhånd ha blitt gjort opp en mening om hvorfor vi kommer, og hva problemet er.

Faglig sterke og nysgjerrige

Jeg blir imponert og stolt når jeg møter sykepleiere som gir meg en rask rapport med vitalparametere, hva de mistenker, og en liste over medisiner og tidligere sykdommer. Det sier meg at disse sykepleierne er faglig sterke og nysgjerrige.

Og rett skal være rett, mange ganger er det nettopp slik. Så hvorfor ikke alltid? Vi er forskjellige, men forskjellighet er vel ikke en unnskyldning for ansvarsfraskrivelse? Hvis usikkerhet rundt akutte situasjoner er problemet, så må dette tas opp med ledelsen. Det er ingen skam i å si at vi trenger mer trening. Vi må alle trene for å holde kompetansen oppe.

Det er ingen skam i å si at vi trenger mer trening.

Det er ikke min hensikt å rakke ned på noen sykepleiere. Som oftest møter jeg sykepleiere med stor kompetanse innen sitt felt, og jeg blir imponert og samtidig redd for at jeg i fremtiden skal stå sammen med disse og prøve å komme meg opp til deres nivå.

Men jeg føler fortsatt at det er mange som sitter inne med mye kunnskap, men som ikke sier det de mener, i tilfelle de tar feil. Kanskje har sykepleiere i dag en utydelig ansvarsstilling som gjør at de ikke helt vet hva de kan bestemme og uttrykke seg om?

Det er uansett ikke farlig å mene noe for så å ta feil, det er derfor vi er flere. Vi deler meninger og erfaringer for å finne frem til den best mulige behandlingen for våre pasienter. Vi kan alle overse ting, og da må vi se fordelen av at vi er flere som ser på det, og ikke henge ut de som tilfeldigvis ikke så løsningen i en bestemt situasjon.

Bindeleddet

Jeg liker å tenke på oss sykepleiere som et bindeledd mellom pasienten og legen. Leger har hovedansvaret. Men deres avgjørelser tas mange ganger ut fra datainnsamling og anbefalinger fra sykepleiere som ser pasientene hele dagen.

Men hvordan kan vi komme med anbefalinger uten å mene noe på bakgrunn av de dataene vi selv har samlet inn? Det er flott at vi tar et EKG, men legen ser ikke på den før om tre timer i visitten, og da kan det være greit at vi tar en titt og ser om det er noe vi reagerer på.

Ingen leger vil prioritere en pasient de ikke blir informert om.

På et sykehjem er sykepleierne ofte alene, uten noen lege i umiddelbar nærhet. Ofte må man vente 20 minutter i telefonen før de svarer, og etter halv fire svarer de ikke lenger, og da må vi prate med en lege på legevakten som ikke kjenner pasienten. Selv på et sykehus kan det ta lang tid før legene kommer, nettopp fordi det er et sykehus med mange pasienter. Ingen leger vil prioritere en pasient de ikke blir informert om.

Mot til å ytre en mening

Jeg vil avslutte med å si at jeg ikke mener at alle sykepleiere skal være like gode på alt. Vi blir gode på det vi jobber med, og vi skal bli gode på det som er der vi er.

Det er tross alt et utrolig bredt spekter vi jobber innenfor. En sykepleier på sykehus har mer kunnskap om blodprøver og prosedyrer enn en sykepleier i et bofellesskap, mens en sykepleier i et bofellesskap merker den minste forskjell hos sine pasienter og kan tidlig ta tak i ting.

Mitt ønske er likevel som følger: at alle sykepleiere jeg møter, inkludert meg selv, er gode på grunnleggende sykepleie, på å samle inn data om pasientene, og at de har mot til å ytre en mening om hva som bør gjøres, og til å komme med en anbefaling om hva de mener er rett behandling.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse