Gode råvarer dårlig tilberedt

Yrkesbiografien er en sjanger i all hovedsak forbeholdt statusyrker som hjernekirurger, politikere, psykologer og advokater. At en sykepleier inntar denne scenen, er stilig. Sykepleien har det hele: dramatikken, modningsprosessen og vendepunktene – det er ikke stoffet det står på. Christie Watson er heller ingen dårlig forteller, så når boka allikevel ikke når opp til forventningene, er det fristende å skylde på slurvete forlagsarbeid.

Watson har altså en sykepleierkarriere bak seg, og vi møter henne som erfaren spesialsykepleier i et akutteam på sykehuset. Så tar hun oss med tilbake til tiden som sykepleierstudent, og vi følger henne videre i karrieren gjennom ulike spesialiteter. Boka er dels kronologisk oppbygget, dels tematisk, og det er ikke alltid så lett å henge med i svingene.

Det er kanskje også mest i overgangene at boka svikter. Den starter i en kaotisk oppramsende skildring full av digresjoner. Mye pussig tegnsetting, merkelige ordvalg, lite treffende metaforer, uforståelige forkortelser og svakheter i oversettelsen gjør også sitt til å gi en anmelder lyst til å hente frem rødpennen og sende hele boka tilbake til forlaget med korrekturmerker i margene.

Men når Watson kommer i gang med fortellingene, får hun driv og intensitet og trekker meg inn. Hun har blant annet en frisk skildring av den første fødselen hun som sjokkert sykepleierstudent overværer. Det er ikke den sentimentale fødselen hun skildrer; det er den dyriske. Det er god litteratur.

Hun har også et godt blikk for dobbeltrollene sykepleieren ofte står i. Vi vil understøtte håpet hos pårørende og pasienter, men har kunnskap nok om sykdomssituasjonen til å vite at dette ikke kommer til å gå bra. Hun skriver innsiktsfullt om redselen for å gjøre feil. Den særegne kombinasjonen av kunnskap og magefølelse som ligger til grunn for sykepleiepraksisen, skildrer hun godt. 

Som andre bøker av denne typen har også denne pretensjoner om å si noe overordnet om faget. Og tidvis gjør hun det, men de store perspektivene klarer hun ikke å lande. Hun henter opp historiske fakta, men evner ikke å integrere dem i teksten, og det hele blir litt anekdotisk. Hun har en lettvint omgang med tall og forskning, med henvisninger som «jeg har lest et sted» og «forskning sier». Sammen med en hang til å overdrive skaper dette en opplevelse av å være i hendene på en litt upålitelig forteller. Det svekker boka.

Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest et lovende førsteutkast og med den samme bitre følelsen som når man spiser gode råvarer dårlig tilberedt. Dette kunne jo ha blitt så bra …

Les intervju med forfatteren her:– Vi må snakke om sykepleie så folk forstår