– Vi må snakke om sykepleie så folk forstår

Language of kindness, eller Godhetens språk på norsk, er blitt en uventet suksess. Watson, som har jobbet som sykepleier i mer enn 20 år og skrevet tre romaner, trodde en sykepleiers historie bare ville nå et smalt marked i Storbritannia. Det samme trodde agenten.

Men så begynte telefonlinjene å gløde over hele Europa.

Watson sto på Lidl og handlet poteter da agenten ringte henne. «De elsker boken din», sa hun.

Sykepleie er å være detektiv

– Da slo det meg: Sykepleie er så universelt, sier Christie Watson når hun er på snarbesøk i Oslo.

– Sykepleie er ganske likt, uavhengig av om du er i London, New York, Norge eller Nigeria.

Likevel er det altfor mange som ikke forstår hva sykepleie er.

– Fra utsiden ser man en sykepleier, gjerne en kvinne, som holder en pasient i hånden. Og det kan alle gjøre. Men sykepleieren holder ikke bare pasienten i hånden, hun vurderer kroppstemperaturen, kjenner etter hjerterytmen, om pasienten er dehydrert, underernært. Hun tar inn hvordan pasienten har det, hvem som er i rommet. Sykepleieren er som en detektiv, som leter etter spor som forteller noe om pasientens tilstand.

Men, understreker hun:

– Dette klarer vi ikke å formidle til folk flest. Derfor må sykepleierne begynne å rope.

– Og dette er dette din måte å rope på?

– Ja.

Hennes egne minner

Godhetens språk er bygget opp rundt fortellinger. Christie Watson, som blant annet har jobbet som traumeleder, tar leseren med seg gjennom sykehuset. Nedover korridorer, inn på akuttmottaket, forbi laboratoriet, innom sengeposter og opp i pasientsituasjonen. Hun skrev boken raskt, fordi hun ville at den skulle ha et høyt tempo. Som en ekte sykepleiervakt. Men når hun kommer til pasientmøtene, fortellingene om sykepleie, senker hun farten.

Alle historiene er sanne, men hun har endret kjønn, alder, karakteristika og smeltet karakterer sammen for å ivareta taushetsplikten.

Hun begynner med Betty, som det utløses traumealarm for. Betty, en eldre kvinne, som nettopp har mistet mannen sin etter et hjerteanfall, er på sykehuset for en avtale. I resepsjonen får hun brystsmerter, men er bevisst. Watson følger henne til akuttmottaket, snakker med henne, beroliger henne. Det Betty viser seg å trenge, er ikke hjertemedisiner eller avansert medisinsk utstyr. Betty er i sorg og fortapt etter tapet av ektemannen. Hun er kald, og hun er redd. Sannsynligvis har hun hatt et panikkanfall. EKG er fint. Hun får varmeteppe for å få opp kroppstemperaturen, mat og søt te for å få opp blodsukkeret og en som har fem minutter til å høre om ektemannen og brudekjolen hun en gang måtte sy av fallskjermstoff, fordi annet stoff ikke var å oppdrive.

 «Du reddet livet mitt», sier Betty etterpå.

– Fra utsiden gjorde jeg ikke noe annet enn å holde henne i hånden, sier Christie Watson litt senere når hun snakker om boken hos forlaget.

– Men det jeg gjorde, var å vurdere temperatur, puls, mental status, se etter tegn på demens og hennes sosiale situasjon.

Ikke verdige nok

Da hun begynte å skrive, lette hun etter andre sakprosabøker om sykepleie. Hun fant ingen.

– Men jeg fant hyllemetere med medisinske fortellinger skrevet av leger, sier hun og ler litt.

– Mannlige leger. Og særlig nevrokirurger.

Hun bøyer seg fremover i stolen.

– Jeg har ingenting imot nevrokirurger, de gjør en fantastisk jobb. Men det gjør også hjemmesykepleiere. De redder også trolig flere liv enn nevrokirurger. De fleste vil aldri møte en nevrokirurg, men nesten alle kommer i kontakt med kommunehelsetjenesten.

– Hvorfor tror du det ikke er skrevet mer om sykepleie?

– Fordi de fleste sykepleiere er kvinner. Kvinner har lett for å tenke at vi ikke er gode nok, at våre erfaringer ikke er interessante nok eller verdige nok. Se på meg, som er sykepleier og forfatter, det falt meg ikke inn å skrive om sykepleie på denne måten. Jeg nevnte for agenten min at jeg hadde lyst til å skrive fiksjon om sykepleie og kanskje sakprosa senere. Hun sa: Hvorfor ikke skrive sakprosa med en gang?

– Sykepleien trenger fortellinger

Da Watson begynte å studere, trodde hun sykepleie var kjemi, biologi, fysikk, farmakologi og anatomi. Nå mener hun det handler om filosofi, psykologi, kunst, etikk og politikk. I slutten av boken skriver hun at hun vet hva sykepleie er, og at det er enklere enn hun trodde. Sykepleie er å hjelpe noen som trenger hjelp. Vi trenger egentlig ikke teorien.

– Mener du vi ikke trenger sykepleierteorien?

– Jo. Men da jeg studerte sykepleie, brukte jeg altfor mye tid på å forstå teoriene i sykepleie. Det kreves tid, ferdigheter og erfaring for å forstå sykepleierteori. Jeg har lest bøker uten å forstå hva de handler om. Det var først da jeg begynte å erfare, at jeg lærte sykepleie. Vi trenger teorien, men den må gå hånd i hånd med erfaring.

Hun tenker seg om litt.

 – Jeg tror sykepleierteorien trenger narrativer, eller fortellinger. Kanskje kan de tette gapet mellom teori og praksis og hjelpe sykepleierstudenter til å forstå hva sykepleie handler om.

– Samfunnet verdsetter andre verdier

I boken uttrykker hun en enorm kjærlighet til sykepleien, og et sinne mot manglende ressurser. En bekymring for en kollektiv omsorgstretthet.

Hun peker på at hun i løpet av karrieren bare ble tilbudt veiledning to ganger, og begge gangene takket hun nei fordi det ikke var reelle tilbud. Det var ikke tid og rom for at hun kunne forlate avdelingen, snarere var det en leder som skulle krysse av på listen for at hun i alle fall hadde fått tilbudet.

– Helsevesenet bør ta bedre vare på helsearbeiderne. Det vil komme både samfunnet og pasientene til gode at de orker å stå i jobben sin.

Watson tror det som hjalp henne fra å bli emosjonelt avstumpet, var at hun byttet mellom ulike sykepleierjobber. Og hun tror hun forlot barneintensiv akkurat i tide før hun ble hardnet.

Hun er opptatt av mangelen på sykepleiere og hvor komplekse problemer mange pasienter har. Hun ser en endring, der det tidligere var pasienter som kunne «fikses». Et brukket ben måtte spjelkes, eller et astmaanfall måtte håndteres. Nå er det en bølge av unge mennesker med store psykiske problemer og årsakene fins i en blanding av sykdom og sosiale forhold.

– Egentlig er jeg ikke så sint, sier hun ettertenksomt.

– Jeg er mer trist. Jeg frykter at sykepleie er i alvorlig trøbbel. Samfunnet verdsetter selfies, makt og penger. Folk vil ikke lenger være sykepleiere. De vil være Kim Kardashian. Jeg håper sykepleien likevel kan være en motvekt mot dette, fordi vi alle en dag blir Betty.

Ikke lenger autorisert

For to og en halv uke siden sa hun formelt farvel til sykepleieryrket. Da ble hun avsertifisert. I England må sykepleiere i jobb stadig fornye autorisasjonen sin. Christie Watson jobber ikke lenger klinisk. Hun skriver et tv-manuskript av  Godhetens språk og er i gang med en ny bok om sykepleie. I tillegg jobber hun politisk, blant annet gjennom kampanjen Nursing Now. Men selv om hun ikke er autorisert, er hun sykepleier.

– Og jeg føler jeg jobber mer med sykepleie nå enn noen gang tidligere.

– Og vet du endelig hva sykepleie er?

– Sykepleie er komplisert. Det befinner seg et sted mellom hodet og hjertet. Sykepleie er omsorg, medfølelse, empati og avanserte praktiske ferdigheter. Det er mer enn vitenskap, mer enn kunst. Sykepleie gir en mulighet til å forstå livet.