Norske Hilda eide sykehus i Australia

Hilda Therese Riddervold Samsing ble født i Åsgårdstrand i Vestfold den 24. mai 1870 som datter av den lokale skipsføreren og rederen Gregers Riddervold Samsing og kona Fredrikke. Vel fire år gammel fikk Hilda snudd livet på hodet: Faren kom aldri hjem igjen fra Nordsjøen. Ifølge familiehistorien ble båten hans fanget i en malstrøm og gikk under med samtlige menn.

Senere tok moren med seg barna til Christiania. Der giftet Fredrikke seg for andre gang med sjømannen Andreas Jonassen Krohn. Den nye familien flyttet etter hvert til Fredrikstad, der Hildas stefar livnærte seg som fraktemann.

Les del 1: En norsk sykepleier i første verdenskrig

Les del 3: Et flytende sykehus midt i krigen

Utvandret til Australia

I 1881 opplevde elleve år gamle Hilda nok en omveltning i livet. Den 20. april seilte hele familien med mor, stefar, Hilda, broren Gerhard og de to små halvsøsknene Fredrik og Alfred fra Christiania til London. Derfra reiste de videre til Australia, og snaue fire måneder senere gikk familien i land i Port Adelaide. Andreas tok opp et stykke jord i South Australia for å drive sin egen gård. Trolig hadde Andreas’ bror Alfred dratt i forveien. Men jordbruket ble ingen stor suksess. Hilda levde ungdomstiden i magre kår på gården nord for Adelaide og senere i Lancefield nord for Melbourne.

Hilda kunne endt som fattig bondekone. Livet hennes tok imidlertid igjen en helt annen vending. Den unge kvinnen med blå øyne og brunt hår fikk sertifisering som sykesøster ved Royal Melbourne Hospital 22 år gammel. Senere tok hun kurs innen infeksjonssykdommer og gynekologi og arbeidet ved flere sykehus. Hilda ble en selvstendig, profesjonell kvinne i storbyen – målbevisst og handlekraftig i et mannsdominert samfunn.

Drev egen klinikk

Hun giftet seg aldri og dedikerte livet sitt til sykepleie og forretningsinteresser snarere enn å fostre en familie, slik datidens normer dikterte. Ti år før utbruddet av første verdenskrig meldte Hilda seg til den australske hærens frivillige sykepleiertjeneste. På det tidspunktet var hun også i gang med karrieren innen det private helsevesenet, som ansatt ved kirurgen sir Thomas Fitzgeralds klinikk i Lonsdale Street i Melbourne. Der tok hun seg av flere av Melbournes ledende menn og avanserte til bestyrerinne. I 1911 mottok hun en betydelig pengesum testamentert etter en gammel likskuedommer. Med midlene kjøpte hun seg inn på eiersiden i klinikken, og årene frem til utbruddet av første verdenskrig var hun noe såpass uvanlig som en kvinnelig sykehuseier.

Utvalgt til krigen

Seks sykesøstre fra delstaten Victoria ble plukket ut fra Australian Army Nursing Corps til å reise med de første troppeskipene som skulle i krigen i oktober 1914. Langt flere meldte seg, men mange mannlige offiserer ville ikke ha damer med i hæren. Hilda Samsing var én av dem som likevel fikk muligheten.

Hun forlot privatklinikken og aksepterte å gå ned i rang fra bestyrerinne til søster for tjenestens skyld. Der yngre kolleger vervet seg for å oppleve en viss spenning og frihet, trengte ikke Samsing militærtjenesten for å se verden. Hun hadde egne penger og klarte seg selv, men ville likevel delta av lojalitet til sitt nye hjemland som hun følte hun skyldte mye. Kort tid før avreise ble det holdt avskjedsfest for sykesøstrene, og der vakte Hilda spesiell oppmerksomhet hos avisenes kvinnelige spaltister:

”Frøken Samsing har et sunt vett og en klar penn, og det var til henne alle så for en passende respons [til avskjedstalene]. Og ikke ble de skuffet! Frøken Samsing er norskfødt, men er naturalisert australier. Hun er en av Melbournes mest velkledde og taler slik utmerket engelsk at ingen for et øyeblikk ville tro hun var av en annen nasjonalitet,” skrev avisen Western Mail.

Hilda pakket med seg fine kjoler og smykker på reisen til krigen. På jobb gikk hun derimot kledd i en uniform av moderlig karakter, som det het: enkel og grå, med en skarlagensrød kappe festet med militære knapper. På armen var det britiske samveldets våpenskjold brodert inn, med to sjokoladebrune striper ved håndleddene. Til utendørs bruk hørte en grå hatt med brun brem og en grå kåpe. Messeuniformen ga rom for noe mer eleganse, og ved middagsbordet skulle de alltid bruke hvite hansker.

Les del 1: En norsk sykepleier i første verdenskrig

Les del 3: Et flytende sykehus midt i krigen

Teksten er et redigert utdrag fra boken Nedenunder og hjem: Nordmenn i Australia gjennom 400 år (Vega forlag, 2014) av Fredrik Larsen Lund.