Et flytende sykehus midt i krigen

Under slaget om Dardanellene fraktet sykehusskipet «Gascon» sårede soldater ut av kampsonen ved Gallipoli og over til relativ ro og trygghet på gresk territorium. I juni 1915 gikk Hilda Samsing om bord i skipet for å gjøre tjeneste. Hun og venninnen søster Alice Kitchen hadde fått innfridd sitt ønske om å forlate Egypt for å jobbe i syketransporten fra fronten.

Den 11. juni befant Hilda Samsing seg i Mudros havn på den greske øya Limnos. De ventet på ordre om å gå til et strandområde ved Gallipoli. Der skulle de avløse et annet flytende hospital.

Hilda skulle ha nattevakt da skipet begynte å ta imot pasienter.

«Jeg gruer meg til det, men håper det blir et kort opphold og en rask seilas tilbake til Alexandria,» skrev hun.

Men først tilbrakte Hilda Samsing og hennes sykepleierkolleger noen rolige dager på Limnos, der de nøt blått hav og vakre solnedganger. Den siste ettermiddagen i Mudros tok sykesøstrene en liten seiltur, dro på piknik, kjøpte keramikk av en greker og besøkte en fredelig kirke. Ved solnedgangen sto «Gascon» ut av havnen. Ferien var slutt, og Hilda skulle få se mer av krigens grusomhet enn hun noen gang hadde gjort.

Les del 1: En norsk sykepleier i første verdenskrig

Les del 2: Norske Hilda eide sykehus i Australia

Gravlagt i sjøen

Idet den neste dagen opprant, slapp skipet anker utenfor vestkysten av Gallipolihalvøya. Hilda hadde ligget våken det meste av natten, og mens hun kledde på seg om morgenen, hørte hun kanonsalvene inne fra land. Det sprakte i rifler og maskingeværer. Det føltes uvirkelig, og hun syntes det var merkelig at noen i det hele tatt kunne være i live der borte.

«Gud, det er et fryktelig sted å ha kastet dem vekk på […]. De sier at da de gikk i land den 25. april var sjøen nær stranden farget rød. Jeg tror dem,» noterte hun i dagboken.

De første gruppene av sårede soldater ble lastet om bord på «Gascon». Hilda fikk åtte pasienter, men ingen var alvorlig såret. Av med klærne, en vask og noe varmt å drikke – og de sovnet snart. Etterpå satt hun på dekket og hørte skytingen på land, og så lyskasternes stråler spille opp og ned langs kysten.

Andrestyrmannen kom og satte seg tett inntil Hilda. «Den lille padda», skrev hun irritert om fremstøtet.

Det ble verre. Døde og alvorlig sårede ble løftet om bord. Nettene var tunge når Hilda hadde ansvaret for tre sengeposter. De fleste dødsfallene var hode- og mageskader, og soldatene fikk sin grav i sjøen. En morgen holdt de tolv begravelser. Imens fortsatte de kraftige kampene å rulle frem og tilbake i åsene et kort stykke unna. Flere ganger var skipet nær ved å bli offer for tyrkisk skyts og fiendtlige torpedoer og synkeminer.

Soldater døde foran henne

«Gascon» gjorde seilaser til Alexandria og til Limnos, men vendte tilbake til Anzacviken. Det var stedet der de første troppene gikk i land 25. april, nå oppkalt etter Australian and New Zealand Army Corps. Igjen fylte skipet opp sengepostene med 300 sårede. I juli 1915 kom lemlestede soldater om bord jevnt og trutt i det varme sommerværet.

«Jeg renset opp en stakkar som hadde blitt truffet i brystet av en granat. Brystbenet hans er brukket; arm, bryst, skuldre og rygg er brent av eksplosiver, og han trodde han hadde mistet synet. Jeg renset øynene hans og da han kunne se med ett av dem glemte stakkaren de andre skadene sine og tok ting ganske gledesfullt,» skrev Hilda i dagboken sin.

Like ved lå en soldat som ba om å få noe å drikke. Hilda ga ham litt isvann. I dagboken skrev hun:

«Han var blansjert fra blødninger gjennom en skade på beinet under kneet. Han spurte om han kom til å dø i løpet av kvelden. Jeg sa til ham at jeg ikke visste, men at jeg ville prøve å hjelpe ham, så jeg hentet saltoppløsningen og ga ham han en injeksjon. Han var nokså nær ved bevissthet og han så på meg, men han ble bare svakere og døde klokken ett om natten.»

Hilda ble hos ham helt til slutten, men hun visste ikke engang hva soldaten het. En annen ung gutt lå på en båre og så trist ut. Hilda rakte ham noe å drikke, men han kastet opp nesten med én gang.

De tre soldatene hun pleiet, var de eneste som hadde kommet levende til hospitalskipet da tyrkene sprengte en skyttergrav. 30 mann gikk i rett i døden.

Krigsinvalid i England

Den fastlåste situasjonen på Gallipoli endte med at de allierte troppene trakk seg tilbake i desember 1915. Til sammen krevde krigen om Dardanellene over 100 000 menneskeliv på begge sider av frontlinjen.

For australierne ventet nye oppgaver i skyttergravskrigen på Vestfronten. Hilda Samsing kom til Marseille i april 1916 og gjorde tjeneste på feltsykehus i Frankrike. Hvis Gallipoli var ille, ble nedslaktingen på fransk og belgisk jord enda mye verre. Det gjaldt også for nordmenn som sloss i australske uniformer. Tre norske falt i Gallipoli, mens mer enn 30 norskfødte soldater døde for Australia i kamp eller av sår og skader i Vest-Europa under krigens to siste, horrible år.

Hilda Samsing overlevde, men lang og hard krigsinnsats slet henne ut, og på ett tidspunkt kollapset hun med dobbel lungebetennelse. Da krigen gikk inn i sitt siste kalenderår, gjorde Hilda tjeneste ved et australsk feltsykehus i Harefield i Middelsex i England. Der fikk hun en ekstra trøkk, bokstavelig talt: Jernlokket på en toalettcisterne deiset ned på skulderen hennes, og slaget førte til smerter og nummenhet i den venstre armen. Skaden var ikke alvorlig, men ille nok til at hun ble erklært krigsinvalid. Tre uker før fredsslutningen i november 1918 reiste hun hjem til Australia med dampskipet «Sardinia», og i romjulen gikk hun i land i sin hjemby Melbourne.

Krigen var slutt. Nå begynte den vanskelige jobben med å lege sårene etter nedslaktingen i Gallipoli og på Vestfronten. Søster Hilda Samsing hadde forberedt seg lenge til innsats, men likevel ble opplevelsen langt verre enn hun hadde ventet.

«Jeg er glad for å tre tilbake. Hadde jeg visst, eller vært i stand til å se inn i fremtiden, å se lidelsene og min egen byrde gjennom disse siste fire årene – bare Gud vet om jeg ville hatt mot til å gå inn i det,» oppsummerte hun mens hun ventet på å vende hjem til Australia.

Skisportens mor

Etter krigen kastet Hilda seg inn i en ny karriere som promotør av skisport i Australia. I 1920-årene drev hun høyfjellshotell og importerte ski fra Norge. Hun aktiviserte både kvinner og menn i denne for australiere temmelig ukjente formen for fysisk fostring. Hilda Samsing holdt en markert og viljesterk profil i mange år som «skisportens mor» og vant anerkjennelse for sin innsats.

Senere trakk hun seg tilbake.

På sine eldre dager var hun en pent kledd, formuende kvinne som etterlot seg en arv på 80 000 pund da hun døde i sitt hjem i St. Kilda i Melbourne i 1957, 87 år gammel. Utvandreren fra Åsgårdstrand var på mange måter en kvinne forut for sin tid.

Les del 1: En norsk sykepleier i første verdenskrig

Les del 2: Norske Hilda eide sykehus i Australia

Teksten er et redigert utdrag fra boken Nedenunder og hjem: Nordmenn i Australia gjennom 400 år (Vega forlag, 2014) av Fredrik Larsen Lund.