Finnmarksløpet 2018 dag for dag

9. Mars: Stedet er Altaelva, 12 km fra start. 14 superatletiske hunder i sitt livs form foran sleden. Starten har nettopp gått. Det er scooterspor i alle retninger. Løypa har blitt omlagt flere ganger på grunn av lite snø, overvann og is.

Spannet tar et sidespor med blankis fra hovedløypa. Jeg sier høøøøyre for retning riktig løype og forsøker å bremse.

Ingenting tar på blåis. Raspelyden fra bremsen trigger hundene til å ta i enda hardere.

Jeg famler etter isankeret og får satt det ned i isen. Et lite bråstopp blir etterfulgt av lyden av tau som ryker. Fillern, der røyk ankertauet og ankeret sitter igjen i isen på Altaelva.

Kommandoen høøøøyre virker omsider og vi er på riktig løype igjen.

Veien går videre til Kautokeino, vi deler etappen i to med en rast på 1,5 time på sporet for matinntak og bytting av potesokker. Reisen går videre ut av Kautokeino til Jergul som ligger midt på vidda. Hundene fungerer optimalt og jeg er fornøyd med starten av løpet.

På slutten av det første døgnet – starten av det andre – vet jeg av erfaring at søvnen tar meg for første gang. Kroppen forteller meg at jeg må sove, men sinnet vil noe annet. Denne kampen utvikler seg, der jeg benytter ulike teknikker for komme til bunns i diskusjonen og gi sinnet rett.

Inn til Levajok 1 har løypa gått omkring 20 mil på elv, terrenget er monotont.

Jeg må innimellom blunke, men vet at idet jeg blunker, sovner jeg. Drøyer det så lenge jeg kan, lager grimaser for å utsette blunkingen og den sikre søvn. Åpner igjen øynene, ser etter stikker som tilhører Finnmarksløpet og erkjenner at jeg er på riktig spor.

Vet ikke hvor lenge jeg har vært «borte», uansett alt ser normalt ut og jeg er på riktig vei. Tar opp glidelåsen på jakken for å bli litt kald i håp om at det skal hjelpe for at kampen mot søvnen ikke blir så vanskelig. Begynner også å riste på hodet, da det kjennes som at det også kan holde meg våken lettere. Grålysningen er den vanskeligste perioden å holde seg våken.

Sleden blir min bopel denne uken. Jeg oppholder meg på og ved den. Stående, stakende, løpende eller sittende. Jeg spiser stående fra den og setter meg ned og gjør mitt fornødne fra den i fart. Misunner det annet kjønn som ved vannlating enkelt kan vippe den ut og ferdig. Jeg må ned med alt av benklær og ned i knebøy.

Kjenner at jeg ikke klarer å holde meg lenger, blæra er full. Må av med votter, blir kald på fingret for å løsne glidelåsen på hver side av buksen for å tisse. Jeg setter meg ned i hockey-stilling bak sleden, men foran sittedelen, en aluminiumskasse.

Det er -30C. Blanke messingen kommer innom aluminiumsmetallet og det stikker til, samme følelse som å få frostskade. Jeg skvetter til gjør meg ferdig med mitt, reiser meg og drar opp benklærne.

Oppdager etter en stund at det var ikke bare snøføyk som kjennes at det er vått i ullunderbuksen. Jeg hadde klart å tisse på den. I mangel på flere ullunderbukser ble jeg kjørende truseløs resten av løpet.

Levajok 1 venter, vi har hatt en reise hit helt etter planen.

Fingertuppene begynner å sprekke og tapes én etter én. Overgangen fra sivilisasjonen merkes på hud og muskler.
Reisen går videre til Tana. Her liker jeg meg godt og har bestemt meg for å ta 16-timershvilen her for første gang. Tidligere har jeg tatt den på Neiden.

De tre første spannene til Tana får berømmelse av ordfører før vi kan kjøre inn til halmen, maten, vannet og 16 timers hvile.

Jeg tar meg god tid til å stelle godt med alle hundene i Tana. De spiser flere måltider. Jeg masserer alle og tar av dem seletøyet under jakkene deres. Smører poter flere ganger, går med dem i bånd ut av linesettet og får meg seks gode timer på øyet selv.

Når jeg våkner tar det litt tid før jeg forstår hvor jeg er. Dette kalles kvalitetssøvn.

Neiden 1 er neste destinasjon.

På denne reisen møter vi et område med overvann til knes over mange meter. Heldigvis er elvepasseringer noe vi trener på. Jeg setter meg på huk på kassa på sleden, hundene fosser igjennom til buken, uten å nøle. Tusen takk, dere er så flinke!

På andre siden bytter jeg raskt noen sokker på hundene, så det ikke skal ise inni sokkene og lage sår.

Øvre Passvik venter med sin fantastiske natur, her finner jeg en ro. Det er så mektig vakkert her. Tankene surrer at her kunne jeg tenke meg å reise tilbake når snøen forsvinner. Bare loffe rundt blant disse furuene som sikkert har så mange historier å fortelle. Mektige myrer, gamle furutrær og småvann ligger der alle med sine erfaringer.

Påskeværet melder seg på denne runden. Ryktene sier det blåser ellers i hele Finnmark og flere overganger er stengt på grunn av uvær. Ufattelig her vi flyter gjennom terrenget og jeg bruker sledebøylen til å tørke en svett jakke jeg har brukt. Jeg er så takknemlig!

Etappen fra Øvre Passvik til Kirkenes går fint. Spannet er noe forminsket. Har satt igjen noen som kjente det i muskulaturen etter flere etapper med sukkersnø. Nå ligger de i bilen og får god pleie av mine flinke handlere. Sporene har i år vært fylt med sukkersnø og det tærer på muskulaturen for de mest hardtgående gutta i spannet. Ikke noe alvorlig, men pausene vi bevilger oss blir ikke lange nok til å hvile opp overarbeidet muskulatur.

Etappen fra Kirkenes til Neiden 2 byr på den tråeste snøen jeg har vært på.

Sleden må dyttes så vel i nedover- som oppoverbakker. Dette er et Finnmarksfenomen, og jeg tenker sånn er det bare, også for alle de andre. Tenker ikke mer over det, vier det ikke noen større oppmerksomhet, selv om sannheten er at det kjennes ut som hver meter er en kamp. Når løypa svinger ned fra fjellet blir glien bedre.

Alt fungerer fint gjennom Neiden 2 og Varangerbotn venter.

Inn til Varangerbotn kommer det flotteste nordlyset jeg har sett. Jeg kjører i en tett gruppe med Petter Karlsson, Dallas Seavey og lille meg i dette vakre landskapet pyntet i nordlys!

Hundene løper så vakkert at jeg kjenner det renner en tåre nedover kinnet mitt, tørker den straks vekk før hundene merker at jeg er en smule sentimental. De er veldig var på min sinnsstemning. Akkurat nå ønsker jeg ikke at de skal snu seg å lure på hvordan jeg har det. Det vil ødelegge den fine rytmen vi har.

Løypa tar en sving inn til bilveien som går inn til Varangerbotn. Der står det flere biler og mennesker ute. Jeg tenker de skal sikkert se på oss, men det var nok det vakre nordlyset som hadde lokket dem ut.

Himmelen flammet med flere temaer i nordlyset. I et øyeblikk så jeg ansiktet til mine handlere. Jeg var nok i deres tanker. Jeg jobbet iherdig bak sleden. Vi har vært ute flere døgn nå og det er godt å kjenne på mitt primitive jeg i et kappløp på en reise mot mål. Jeg graver videre, dypere etter urkraften i meg som jeg vet er der. Jeg er sliten og trøtt, men på en positiv ladet måte og da er det ufattelig hva en finner på innsiden.

Etappen fra Varangerbotn til Levajok 2 er beryktet som monsteretappen. Den er 120 kilometer lang og beveger seg i et område der det er veldig værhardt. Iforfjellet var med oss denne dagen. Sola skinte, men milene var likevel lange og tunge. Sporet var veldig løst og det gikk oppover og oppover.

Hundene motiverte meg mer på denne etappen enn jeg klarte å motivere dem, særlig de som har gått her før. De jobbet iherdig, og det overrasket meg igjen hva som bor i disse herlige kroppene.

Nedstigningen fra Iforfjellet til Levajok 2 startet, og det ble raskt veldig kaldt da sola gikk ned og vi kom ned på elva. Jeg var gjennomvåt av svette etter jobbing i fjellet.

Da vi kom ned på elva var alt som var vått blitt til is. Før jeg bikket nedover snudde jeg meg og takket fjellet for godværet vi hadde fått denne gangen.

Kos,  min lille lykkepille som hadde gått i led på denne etappen, slutter aldri å imponere! Med sine ni år og 22 kilo lille kropp. Hun har vært her flere ganger før og visste at nå begynner innspurten. Travelt opptatt med å komme seg i seng i halmen på Levajok 2 sirklet hun rundt, gravde, tok halm i munnen og ristet rundt. Hev seg over maten, tent i blikket. Her lyste det «Appetitt `n attitude».

Elveetappen på samme distanse som Oslo-Minnesund ventet. Etter 1 time og 15 minutter hvile for meg i bilen hadde gradestokken sunket til -32 C. Jeg visste dette ville bli en frisk opplevelse og hadde kledd meg og hunden godt før vi skulle kjempe oss opp elva til Karasjok. Etter noen timer tok det monotone meg, utmattelsen tok meg og hallusinasjonene tok meg.

Lyden av kortslutning suste i meg, plutselig var alt svart! Jeg ble sugd ut av denne verden og opp i universet, hvor lenge jeg var der er uvisst. En tid etterpå kommer lyden av når et romskip er på vei. En slags skarp laserlyd i stor hastighet. Jeg settes bak sleden og får tilbake synet. Jeg ser et hundespann i lysstrålen fra lykten, kjenner ikke umiddelbart igjen hundene. Blunker, myser og begynner å oppsummere: Kos, Kitty, Are, Hanna, Ifa, Stein, Viggo og Lennart.

Ja, da var vi her igjen. Et lite spann, en jente på en stor elv i et kappløp på vei til Alta.

Elveetappen bød også på -40 C og litt vind. Det var godt å komme til Karasjok.

Siste etappe på 130 kilometer ventet. Sjarmøretappen. Men det er ikke sant. For enhver hundekjører som har trent et spann, gjort jobben som må til for å komme til start med et konkurransedyktig spann i Finnmarksløpet 1200 km, har hele Finnmarksløpet som sjarmøretappe.

Det kan vanskelig beskrives hva som ligger bak å trene, avle, planlegge, prioritere, nedprioritere, ressursbruk og så videre for å komme til Alta og kunne starte Finnmarksløpet! Og dette ved siden av vanlig jobb og familie for å få alle hjul til å gå rundt.

Jeg forstår ikke alltid denne prioriteringen. Materialistisk rike blir vi ikke! Det er vel heller så en lever fra hånd til munn. Det må likevel være noe som trigger denne avhengigheten til stadig å ville satse videre, kjøre lengre, lære mer, avle og bli kjent med flere hunder, ta stadig dypere dykk i sin egen bevissthet og ta og føle på den opprinnelige urkraften som ligger der inne i oss alle. Være så tett på naturen, hundene og ville dyr. Oppleve tegnene som ligger der, beskjedene, energiene. Ikke rart min barndomsdrøm var å være en indianer.

Ferden går videre fra Alta mot og over Hundevidda, over uendelig lange Lesjijavri på vei til Jotka fjellstue og videre mot Alta. Fokuset var å beholde min posisjon fra Karasjok – 2. plass. Det måtte skje noe med Petter i led om jeg skulle avansere. Amerikaneren Dallas måtte jeg forsøke å holde bak meg.

Passeringen av Jotka gikk fint. På Jotkavannet fikk jeg nyss om at Petter sto stille 3 kilometer lenger framme. Jeg stresset ikke, scootere var det mange av, så mange lys. Når jeg nærmet meg skrudde de av lysene, en merkelig stille mystisk stemning.

På enden av Jotkavannet sto Petter og hadde gjort klart spannet sitt. Vi passerte i fint driv til tross for distansen vi hadde tilbakelagt siste uken, men også siste etappe. Tenkte raskt igjennom: Hva er kutyme når en kjører forbi en kjører som har fått slike problemer? Hadde han skadet seg hadde jeg hjulpet han, men her vurderte jeg at han ikke ønsket hjelp. Sa raskt hei og kjørte forbi. Jeg ledet Finnmarksløpet 1200 km!

En indre ro skyllet innover meg, stemningen var til å ta og føle på. Det var helt naturlig for meg ikke å stresse eller miste hodet. Det var fire mil igjen. Jeg kanaliserte likevel til hundene at vi godt kan øke farten litt. De responderte på dette.

Scootere kom til overalt. Nedstigningen til Bollo begynte. Jeg ser at Kitty, min andre niåring, søsteren til Kos, ikke er komfortabel med høy fart i nedstigninger, og bremser så jeg holder henne innenfor hennes komfortsone. Vel vitende om at Petter sannsynligvis kjører veldig fort ned til Bollo. På veien videre til berømmelig bratte Detsikalia holdt det virkelig på å bli en stopper for alt. Det kom en scooter i høy fart mot som ikke bedømte avstanden til hundene. Han svingte raskt ut før han traff lederhundene og suste videre idet jeg hørte «Satan». Jeg pustet lettet ut!

Nede på Altaelva sto det mange folk og heiet. Det eneste jeg ønsket meg var at vi snart var ved «No man's land». Lykta til Petter kom nærmere og nærmere og fordi jeg hadde bremset nedover, var han rett bak når vi kom på elva.

For meg er det viktigste at alle hunden kommer fint inn i mål «It's all about the dogs». Dette var siste tur for Kitty og jeg ønsket ikke å presse henne stiv før mål.

Petter ba om løype og jeg hang på litt før jeg forsto at jeg ikke kunne matche hans fart med Kitty i spannet. I forkant av dette hadde jeg tatt opp trekket på sleden og vurdert å ta henne i sleden, men fant ut av det ville jeg ikke rekke. Visste også at Kitty ville selv gå til mål om hun fikk gå i sin egen komfort-fart. Jeg roet det hele ned, forsto at ledelsen var kortvarig, men var likevel så inderlig fornøyd med løpet.

Petter var en verdig vinner av Finnmarksløpet, og fordi han er svensk vant jeg gull i NM, for andre år på rad!

Jeg hadde holdt meg til min egen kjøreplan helt og holdent med et avvik på 11 minutter på 1200 kilometer. Jeg var sju minutter bak Petter og sett i et perspektiv på antall konkurrerte kilometer, snakker vi tideler.

Alta 17. mars  var fullt av folk som ønsket oss velkommen!

Jeg er så ufattelig stolt av hundene, de som ikke ble med helt til mål, men også de som ble med til mål. Når jeg ser dem i øynene etter målgang fylles jeg med en enorm takknemlighet og stolthet. De er de virkelige heltene og jeg tar de med meg i krigen alle sammen om det trengs!

Bruset senker seg i målområdet. Tomheten siger på. Hele veien har vi kjempet for å komme i mål. Under målseilet fikk vi blitslys og mikrofoner i ansiktet. Mest av alt hadde jeg lyst til å omfavne mine firbente bestevenner hardt og lenge. Ha litt alenetid med dem.

Tidligere har jeg brukt strekket fra Jotka til mål til å oppsummere løpet, gråte noen tårer når jeg ser hundenes iherdige innsats, stoppe og takke dem én etter én. Denne gangen havnet jeg inn i et 4 mil langt spurtoppgjør som gjorde at jeg bare måtte be om mer, og det fikk jeg.

Den primitive, rolige tilværelsen der ute blir brått brutt av sivilisasjonen og teknologien. En absurd følelse! Godt, melankolsk, med en ydmykhet over den vakre indre og ytre reisen vi har utført.

Bobla jeg har vært i siste uken, der jeg har hentet min urkraft, lyttet til naturen, min magefølelse og igjen hilst på mitt primitive meg, er i ferd med å sprekke. Det er ikke feil det heller, det er kontrasten som er så enorm, så nydelig og så brutal! Vi har trent for dette siste året med et fokus på målgang Alta. Vi hadde ikke planlagt reisen videre etter dette. At jeg på reisen også hadde vært i verdensrommet var jo helt unikt!

Hundene blir sjekket av veterinærteamet og får så mye de ønsker å spise før de legges på bilen.

Jeg avslutter det hele før øyelokkene blir for tunge, med en kebab fra kebabvogna ved målgangen. Nå kan øyelokkene bli så tunge de vil uten at sinnet, hodet og kroppen skal kjempe for å holde dem oppe.

Takker alle hundene, Kristoffer Halvorsen, min kjæreste som er der for meg og gjør veldig mye av treningsarbeidet, våre samarbeidspartnere og sponsorer som er med å gjøre dette mulig og har tro på oss, fotograf Henrik Vikse, veterinær og handler Ingrid Wiik Haugbjør og nærmeste familie som jeg er så inderlig glad i.

(Teksten er først publisert på Team Birgitte Næss sin Facebook-side og er gjengitt på sykepleien.no med Birgitte Næss sin tillatelse.)