Tre måneder i Tanzania – i en helt annen sykepleiekultur

Ylva Bromstad har ti års erfaring som psykiatrisk sykepleier. Våren 2017 reiste hun til Tanzania for å jobbe for Norsk Sykepleierforbunds solidaritetsprosjekt i tre måneder.

Det var en gammel drøm fra studietiden som gikk i oppfyllelse. Den gang så hun for seg å videreutdanne seg til jordmor og ta oppdrag i utlandet.

Til daglig jobber hun nå på medisinsk sengepost på St. Olavs Hospital i Trondheim.

Hjemmebesøk

Under oppholdet i Tanzania deltok Ylva Bromstad i Bombo sykehus sitt Mental Healths-team som gikk på hjemmebesøk til psykisk syke. Teamet er det eneste som jobber på denne måten i hele Tanga, en kystby nord i landet.

Teamet besto av to erfarne mannlige sykepleiere og en kvinnelig ergoterapeut fra Tanzania. Samt tre sykepleiestudenter som var norske, og Ylva Bromstad. De tre faste fra teamet fungerte også som tolk i gruppen.

De startet hjemmebesøkene klokken 08.30. Teamet gjorde ikke avtaler på forhånd med pasienten om besøk, for av erfaring uteblir pasienten, forteller Bromstad.

– Dette var jeg ikke helt enig i, sier hun.

Innvendingen hennes er at pasienten da ikke har et valg om å være til stede eller ei.

Hun syntes det ikke alltid var så lett å argumentere for hvordan hun selv ville ha håndtert forskjellige situasjoner, forteller hun. Det oppsto også situasjoner som hun ikke alltid forsto på grunn av språkproblemer.

Teamet brukte mye tid på å finne pasientene.

Tvang

En episode fra hjemmebesøk gjorde spesielt inntrykk.

– Pasienten vi besøkte var en ung kvinne. Hun ble holdt innesperret på et låst rom med gitterdør, fordi hun var svært sint på sin mor. Muligheten for at hun ville skade moren var stor. Kvinnen ble låst ut når Mental Health var på besøk med medisiner, og i perioder når de tanzanianske sykepleierne mente at hun var stabil nok til det, forteller hun.

Denne dagen reagerte pasienten svært aggressivt da hun ble hentet ut av rommet, og truet med å drepe moren. De tanzanianske sykepleierne ville ha hjelp til å tvinge kvinnen tilbake til rommet.

– For meg var ikke tvang en riktig måte å løse situasjonen på. Det gjorde de lokale sykepleierne frustrerte. Til slutt løste episoden seg på en rolig måte, men dette var en situasjon jeg ikke var forberedt på, forteller Bromstad.

– Situasjonen satte våre holdninger på prøve i tillegg til å vise oss, i sin ytterste konsekvens, hvilke ressurser de tanzanianske sykepleierne har til rådighet i møte med alvorlig syke pasienter, presiserer hun.

– Kulturen, ressurser, erfaringer, og rett og slett ulike forventninger kan forklare hvorfor de utøver tvang, mener hun.

Familien stiller opp

Selve kontakten med pasientene fortonet seg også annerledes enn Bromstad er vant til.

– I Norge er motiverende samtaler en viktig del av behandlingen for psykisk syke, sier hun.

– I Tanzania, derimot, er det ikke vanlig at pasienten skal snakke med helsepersonell alene. Dermed uteblir de personlige samtalene. Selv på klinikken er alle dører åpne. Pårørende og noen ganger naboer er med som følge når pasienten skal til behandling og vil også være tilhørere til samtaler. Ofte er det de pårørende som fører samtalen, forteller hun.

Bromstad opplevde at familiebåndene er sterke i Tanzania. Ifølge tradisjonen tar familien vare på den syke, siden annet botilbud ikke finnes. Uteblir behandling, har det stor innvirkning på resten av storfamilien når den psykisk syke bor hjemme. Den syke kan være utagerende, og det kan være problematisk for småbarn i familien, fortalte de lokale sykepleierne.

Det er mange psykisk syke som er rusavhengige i Tanga. Avrusingen fra alkohol fungerer bra, men å holde seg helt rusfri sliter pasientene med. Innførsel av hasj fra Zanzibar og egen produksjon i området gjør at rusmidler er lett tilgjengelig, forteller Bromstad.

– Vi informerer pasientene om at hasj kan forverre psykosen og dempe virkningen av medisinene.

I Tanzania tilbyr det psykiske helsevesenet gratis konsultasjoner.

– Våre kolleger i Tanzania er veldig opptatt av hvilke preparater vi bruker i Norge ved avrusing, forteller Bromstad.

Medisinering blir den sentrale behandlingen av de psykisk syke. Men teamet Bromstad fulgte besto også av en ergoterapeut som jobber godt med å få de pasientene som var i stand til det, ut i aktivitet. Et eksempel på det er hvordan grønnsaksdyrking har blitt en aktivitet ved eldresenteret The Elderly (som drives med mye støtte fra TICC, se faktaboks).

Kontinuitet i behandling

Teamets oppgave var å dele ut medisiner.

Pasientene sliter med bivirkninger på grunn av tilbakefall. Det er forårsaket av at de ikke følger opp behandlingen, men også at de ikke får medisiner. Preparatet de bruker, kan være utsolgt på det lokale apoteket, eller også i hele landet.

Ylva Bromstad var med å lage et system for hjemmebesøk. Når teamet leverte ut brukerdoser for 14 dager, skulle de komme tilbake før pasienten gikk tom. Gode rutiner skal også forebygge tilbakefall.

Omsorg

Medisiner er det de har å tilby av hjelp, men sykepleierne kunne brukte tid etter arbeidsdag på å finne og se til at pasientene fikk nok mat og drikke. Omsorgen for de syke var høy. Sykepleierne ga opplæring til pårørende om et balansert og næringsrikt kosthold til pasienten.

– Om vi fikk snakket med pasientene, var de ikke alltid ærlige om hvordan de hadde det. I deres kultur er det viktig å være positiv. Problemene holder de for seg selv. Vi måtte gå mange runder for å nå fram til den syke og få informasjon, forteller Bromstad.

Hun opplevde helsepersonell i Tanzania som mer autoritære enn norske, og at brukermedvirkning ikke er et tema. Helsepersonellet gir klare beskjeder om hvordan ting skal gjøres. Dette er pasientene vant til, og det forventes også av de pårørende.

Likevel så hun at det å bygge relasjoner også er et viktig verktøy i behandlingen. Det å vite at teamet kommer tilbake, og å kjenne igjen ansiktene på de i hjelpeapparatet, bygget tillit.

De aller fleste teamet møtte på sin turer rundt i Tanga, var pasienter og pårørende som var glade for å få besøk av Mental Health-teamet. Møtene bar stort sett preg av gode samtaler, om situasjonen de var i og om tiden fremover. Det ble jobbet målbevisst med å få pasientene mest mulig selvhjulpne i hverdagen, og der pasientene var motiverte og man anså det som realistisk, kunne de få støtte og hjelp til å etablere seg med en egen business, forteller Bromstad.

– Det må sies at det også var bøttevis med humor, sier Bromstad.

Solskinnshistorier

I Tanga fikk Bromstad også innblikk i et pårørendetilbud. Der møtes pårørende til de pasientene som har oppfølging fra Mental Health.

– Jeg forstår ikke swahili noe særlig, men forsto såpass mye at jeg ble rørt av de ulike historiene.

Hun fikk høre sterke episoder fra livene deres før og etter familien fikk hjelp av Mental Health. Noen forteller om en hverdag som er blitt mye bedre.

– Solskinnshistoriene finnes, og det er godt, sier Ylva Bromstad.­­

Tilbake i Norge

Ylva Bromstad ser tilbake på oppholdet som en fantastisk opplevelse og svært lærerikt. Hun mener hun har fått større innsikt i kulturforskjeller etter oppholdet i Tanzania. Dette formidler hun videre til sine kollegaer på sykehuset i Trondheim. Selv med tolk til stede er erfaringen at kommunikasjonen ofte ikke fungerer med pasienter med annen kulturell bakgrunn. Mye av forståelsen ligger i kulturen, mener hun.

– Det å ha i bakhodet at pasienten kan misforstå og å være tydelig på hva vi vil kommunisere, er svært viktig, mener hun.

Vil overføre kompetanse

Prosjektet i Tanga blir finansiert med midler fra Norsk Sykepleierforbunds solidarietsfond. Generalsekretær i forbundet, Olaug Flø Brekke, understreker at dette er et rent solidaritetsprosjekt.

– Hensikten er å bidra til at fagkompetanse blir overført til lokale helsearbeidere. Vi bidrar også med å bygge opp gode systemer som gjør helsetjenestene bedre.

Sykepleierforbundet har særlig sendt helsesøstre, jordmødre og psykiatriske sykepleiere til Tanga. 

– Innen fagfeltet psykisk helse er det veldig stor grad av stigmatisering, noe Ylva Bromstad tydelig erfarte. Dette fagfeltet er nå et satsingsområdet for TICC i nært samarbeid med lokale helsemyndigheter, forteller Flø Brekke.

Hun sikter til en egen psykiatrisk avdeling som er bygget opp ved Bomba sykeshus ved hjelp av norske midler, primært fra Lovisenberg diakonale sykehus og Stiftelsen Psykiatrisk opplæring. I tillegg har NSF finansiert en prosjektleder i seks måneder for å etablere det nye tilbudet.