Leder sykepleiernes lengste streik

En dame kommer småspringende til Dronningens gate fra Oslo S med en svær metallkoffert på slep. Hun blir møtt med klemmer og latter av flere oransjekledte damer og en mann. Hun vrenger av seg en mosegrønn ullgenser og drar på seg lik T-skjorte-uniform som de andre.

Her har de 25 streikende sykepleierne i Kreftforeningen en markering. Anledningen er et møte foreningen arrangerer for landets kommunale kreftkoordinatorer. Trafikkaos har forsinket hovedtillitsvalgte Jannicke Rabben, men hun får med seg det siste minuttet.

«LØFTEBRUDD» står det med store bokstaver på T-skjortene. En soleklar hentydning til det generalsekretær Anne Lise Ryel lovet i et møte med tillitsvalgte. Det var før Kreftforeningen skiftet arbeidstakerorganisasjon fra Virke til NHO Abelia: Endringen skulle ikke gå ut over lønns- eller arbeidsforhold.

Noen går rett forbi de streikende, andre stopper opp og snakker og tar imot A4-ark med informasjon, noen gir dem klemmer.

Massiv støtte

Streiken har pågått i over tre måneder og har så å si hele fagforeningsnorge i ryggen. Alle, fra Legeforeningen til LO, mener den er viktig. Likevel er det få på gata som har hørt om den og enda færre som vet hva den handler om, viste et TV2-nyhetsinnslag tidligere i sommer.

Jannicke Rabben mener det er fordi streiken er så tariffteknisk og komplisert å forklare.

– Hva sier kollegene deres?

– Mange støtter oss og sier vi må stå på. Noen synes vi er kjempeteite og ber oss komme oss tilbake på jobb. Og så har vi ledelsen som er klare på at de synes dette er tull. Blant fagforeningene på huset har vi fått aktiv støtte fra Forskerforbundet og Negotia, men ikke fra Juristforbundet og Samfunnsviterne, sier Rabben.

– Hva sier generalsekretæren når du konfronterer henne med løftet hun ga dere?

– Ryel ser ikke på meg når hun går forbi. Hun viser tydelig at hun ikke ville snakke med oss.

Datter av ammunisjonsoffiser

Etter streikemarkeringen sjekker Rabben inn på hotell for n’te gang i år. Denne gangen er det Comfort på Karl Johans gate.

– Det er billigere enn mange andre hoteller, dessuten har det treningsrom, forklarer hun på en slags sørlandsdialekt som av og til bryter mot nordligere tonefall.

Hun bodde på Senja til hun var elleve år, før familien flyttet til Kristiansand hvor hun fremdeles har bostedsadresse. Som datter av en ammunisjonsoffiser i forsvaret tåler hun en smell:

– Jeg er et utpreget B-menneske, så faren min vekket meg med reveljen: «Stå opp din gris, stå opp din gris!»

Rabben triller kofferten ved siden av seg bort til glassheisen på hotellet. Hun har sikret seg klesbytte til tillitsvalgtopplæringen hun skal delta på dagen etter. Ikke det at hun trenger den – hun tok nettopp avslutningstesten og fikk alle svarene rett – men det kan bli fint å få litt avveksling fra streikearbeidet.

– Det har vært en bratt læringskurve etter at jeg ble hovedtillitsvalgt i Kreftforeningen i mars, hevder hun mens hun låser seg inn på et blått rom med utsikt til en grå murvegg.

Blogger for tariff-dummies

22. mai startet streiken. Nå blogger hun om «tariffavtale kontra lokal særavtale for dummies», som en innbarka fagforeningspamp.

– Mange tror arbeidstakernes rettigheter er en selvfølge fordi de aldri har sett en verden uten. Alle tar fem ukers ferie for gitt. Men hvor kom det fra, spør Rabben retorisk.

Særlig de yngre vet lite om hva det betyr å tariffeste lønns- og avtalevilkår, og de skjønner derfor ikke problemet, mener hun.

– Mange synes det er gammeldags å være organisert. Men da er man litt historieløs. I dag opplever vi et sterkt press på ordningene som sykelønn og retten til å ha innflytelse på turnus, som arbeidstakerorganisasjonene kjemper for å beholde.

– Hva er ditt korte standardsvar på hvorfor dere streiker?

– At vi vil ha en anstendig tariffavtale etter arbeidsgiverorganisasjonsbyttet. Da må jeg som regel forklare at vi hadde en bra tariffavtale i Virke og at vi vil ha det samme som før. Ikke noe bedre eller mer.

Tariff versus lokal avtale

Da Kreftforeningen var organisert i arbeidstakerorganisasjonen Virke, hadde de ansatte alle materielle goder, som lønn og pensjon, regulert i tariffavtalen som man forhandler om annethvert år. Nå ønsker Kreftforeningen å gjøre slik NHO Abelia krever fra alle sine medlemmer; å legge disse bestemmelsene inn i en lokal særavtale. Den har kun 30 dagers oppsigelsesfrist.

– Og ikke nok med det: Den nye avtalen har heller ikke et skikkelig lønnssystem. Den mangler uttelling for kompetanse, minstelønninger og ansiennitetsopprykk, som vi hadde før. Den mangler også sikring av lønn ved overgang til annen stilling i virksomheten som følge av sykdom, forklarer Rabben.

Hovedforskjellen mellom tariffavtale og lokal særavtale er at streikeretten er knyttet til tariffavtalen. Arbeidstakerne forplikter seg til ikke å streike i de to årene avtalen gjelder. Tariffesting gir derfor både forutsigbarhet og likeverdighet mellom partene.

Uthula streikerett

– Hvis arbeidsgiver skulle finne på å si opp den lokale avtalen, blir det latterlig for oss å «true» med streik om et og et halvt år i forbindelse med neste tariffavtale. Dessuten vil vi da måtte leve med den nye lokale avtalen like lenge, før noe kan gjøres. Som parter blir vi ikke likeverdige når streikeretten vår blir uthula på den måten, sier Rabben.

Kreftforeningen på sin side har gang på gang slått fast at lønns- og arbeidsvilkårene ikke har blitt verre med den nye lokale avtalen, siden alle har beholdt lønna, arbeidstid og pensjonen. NHO mener også at NSF må ha tillit til at lokale parter kan enes om gode løsninger, og minner om at de ikke har fjernet streikeretten som er en lovfestet rett.

– Jeg forhandler gjerne med arbeidsgiver lokalt om å finne gode løsninger. Dette er ikke et spørsmål om tillit, men om å kunne være likeverdige parter, svarer Jannicke Rabben.

Mannen merker streiken mest

Rabbens mor jobbet som saksbehandler i NAV. Den eldre søsteren ble tannlege. Selv fikk hun sommerjobb i Dyreparken i Kristiansand hvor hun var leder for førstehjelpstjenesten. Der traff hun også en kjekkas som hadde ansvaret for scenevaktene under piratshowet. Kent. Nå er Kent gressenkemann og må holde fortet alene.

– Vi spøker litt med at han er den i Norge som merker streiken mest, he-he.

Streiken er liten, men prinsipiell for NSF, og har allerede gått inn i historien som forbundets lengste. Siden det ikke er fare for liv og helse, vil det ikke bli tvungen lønnsnemnd. Og siden sykepleierne ikke genererer direkte inntekter til Kreftforeningen, taper ikke Kreftforeningen penger så lenge streiken varer. Dermed er det heller ingen umiddelbar løsning i sikte.

For Rabben betyr det enda flere netter på hotell fremover. Sånn cirka fire netter annenhver uke, anslår hun. Da bruker hun hotellsenga som arbeidsplass mens Kent må lufte begge de firbeinte barna alene, labradorene Diesel på sju år, og Shiba på 13.

– Men han sparer litt husarbeid til meg.

Blir som en arbeidsgiver

– Hvordan er det å være i NSFs lengste streik gjennom historien?

– Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte …

– Men sånn personlig; du har til salt i maten?

– Ja, NSF har en regel om at streikende skal være «tilnærmet skadesløse». Men hverdagen er veldig uforutsigbar, og det er litt frustrerende at jeg i liten grad kan planlegge jobb og fritid.

Når streiken er over, må hun gå på jobb dagen etter.

– Hvordan er arbeidsdagene dine under streiken?

– Jeg blir nesten som en arbeidsgiver for kollegene i streik. Jeg har ansvaret for den daglige driften, bemanningsplan og administrative oppgaver. Det er møter og telefoner og fordeling av streikevakter: To-tre personer på morgen og to-tre nye på ettermiddagen. Ellers følger jeg opp medlemmene som ikke er i streik, og holder kontakten med andre tillitsvalgte.

I begynnelsen av september er 27 av 34 sykepleiere tatt ut i streik.

– Hvorfor ikke alle?

– En er fullt sykmeldt og en skal snart pensjonere seg. Vi vil sikre at hun ikke får problemer med pensjonen. Men det er også lurt å beholde noen i jobb for å ha muligheten til å trappe opp streiken.

Medlemsøkning i Kreftforeningen

NSF-leder Eli Gunhild By har sagt at hun tror Kreftforeningens omdømme er svekket som følge av streiken. Men medlemsveksten har vært formidabel etter at streiken begynte. I perioden mai til august har medlemsmassen økt med 7964, mens det er kommet 1056 utmeldinger. Kun ti av dem har oppgitt streiken som årsak til utmeldingen.

– Det betyr en nettoøkning i medlemsmassen på 6908, mot bare 1000 i samme periode i fjor, sier organisasjonssjefen i Kreftforeningen, Jacob Conradi.

– Det var da en voldsom økning. Hvor kommer alle disse fra? En sånn plutselig boost virker jo litt underlig, sier Rabben og legger til:

– De sier også at de svarer på flere henvendelser på Kreftlinjen enn på lenge. Men det beviser jo ikke noe, det tar ikke lang tid å ta telefonen og si at «her er det ingen som kan svare på helsespørsmål». Hvorfor velger de å gjøre et nummer av sånne tall? Det føles som de peker nese til oss i streik.

Krevende

Rabben har blogget om hvor krevende hun synes det har vært å skulle ta på seg boksehanskene og ramme en ideell virksomhet.

– Jeg har et varmt og nært forhold til kreftsaken og er stolt av å jobbe for et så godt formål. Men man har likevel rett til å kjempe for arbeidstakerrettigheter i ideelle organisasjoner.

– Er dere i ideell sektor mer utsatt for å miste tariffavtalen?

– Vet ikke, men det er klart at det er vanskelig i mange ideelle organisasjoner å snakke for mye om lønn. Det er en sektor hvor man lever av innsamlete midler. Vi skal ikke være lønnsledende, men det betyr ikke at ikke arbeidsgiver skal betale for den kompetansen de har behov for.

Streikebryteri

NSF har anklaget Kreftforeningen for streikebryteri. Forbundet pekte på at det var opprettet lengre vakter på Kreftlinjen enn det som var vanlig. Og på en sommerleir på Lågøya ble de streikende sykepleiernes arbeid overlatt til to ledere. Kreftforeningen postet bilder av dette på foreningens facebookside, noe de streikende oppfattet som en provokasjon.

– I Virke sine retningslinjer står det at det er lovlig å sette inn ledere til å gjøre de streikendes arbeid?

– Du finner nok ingen arbeidstakerorganisasjoner som er enige i at man kan overlate streikebelagt arbeid til ledere. Etter hva jeg vet har heller ikke Kreftforeningens syn støtte i juristkretser. Det viktige er hvordan dette påvirker de streikende når de skal tilbake i jobb. En ting er hva du i juridisk forstand har rett til å gjøre, noe annet er hva som er klokt.

Ambivalente følelser

– Hvordan blir det å komme tilbake i jobb igjen etter en så langvarig streik?

– Jeg har ambivalente følelser for det. Både gleder og gruer meg. Det er krevende å være i konfliktsituasjon med en arbeidsgiver og en sak som vi brenner sånn for. Det blir mer følelser i det.

– Hvilke følelser?

– Skuffelse. Over å være i den situasjonen. Jeg tror heller ikke arbeidsgiver har vært i streik før. Vi har fått følelsesladde reaksjoner derfra.

– Som hvilke da?

– En opplevde for eksempel å bli utskjelt på T-banen. Det har roa seg nå, men jeg tenker at jeg må planlegge hvilke grep vi må ta for å reparere et arbeidsmiljø som har fått seg en kraftig trøkk. Det har blitt noen relasjonsbrudd.

– Har du kommet på noen lure grep?

– Nei. Det kan skje mye før det er over, og det hele er avhengig av hva arbeidsgiver gjør. Men uansett blir det viktig å få anledning til å lufte ut det man har opplevd.

Proff organisasjon

Oppi alt synes Rabben det har vært positivt å erfare at de er en del av en proff organisasjon som NSF.

– Sånt tenker vi nok ikke over til daglig. Vi har blitt godt ivaretatt, og forbundslederen har absolutt vært til stede for oss. Alle i streik har blitt kurset gjennom tillitsvalgtopplæring. Vi har også hatt mye internundervisning utover det.

NSF har beskyldt Kreftforeningen for å drive tariffhopping, altså å skifte arbeidsgiverorganisasjon fordi det er penger å tjene på det. Kreftforeningen på sin side hevder det var en interessekonflikt som var årsaken til at de ville ut av Virke, siden Virke hadde bindinger til tobakksindustrien. Men NSF har påpekt at det har også NHO, siden de har et par medlemmer fra tobakksindustrien.

– Tror du det var bevisst tariffhopping?

– Vanskelig å svare på. Jeg vet det var en konflikt med Virke som var utløsende, men siden det har blitt så viktig for Kreftforeningen å følge NHO i dette, begynner jeg å tvile. NHO Abelia selger seg også inn til arbeidsgivere med at de har så lite konflikter med arbeidstakerorganisasjoner. Når vi ser avtalesystemet deres, skjønner vi jo hvorfor.

– Hvor lenge tror du dere streiker?

– Vi skal holde ut én dag lenger enn arbeidsgiver!