Kan være enklere enn du tror!
– Men en oppskrift for å slutte å røyke finnes ikke.
Det handler om å motivere. Som diabetessykepleier motiverer jeg pasientene til å endre kostholdet, og bevege seg mer. På tobakksavvenningsklinikken motiverer jeg kursdeltakerne til å stumpe røyken. Min jobb er å hjelpe folk til å tro på sine egne evner, slik de kan endre vaner og livsstil.
Tobakksavvenningsgruppene er fine. Flertallet av gruppedeltakerne er så engasjerte, så innstilte på at dette skal de klare. Da blir det en fin dynamikk i gruppa, og deltakerne blir veldig sammensveisa. De søker ofte mer støtte i hverandre enn i meg, men det er slik det skal være. En gang var det tre damer som fortsatte med de ukentlige møtene på kafé da kurset var over.
Kurset varer i fem uker. Vi møtes seks ganger, to timer hver gang. Jeg er den eneste sykepleieren som jobber på røykeavvenningsklinikken. En lungelege har det medisinske ansvaret og er med på det første eller andre møtet.
Så langt i år har jeg hatt 29 kursdeltakere. 70 prosent av disse har greid å slutte. Mange kommer på første møte og tror ikke de kommer til å greie å slutte. Det er morsomt å være der sammen med dem og se at de får troen på seg selv. Jeg spør hver enkelt om hva som gjør at de møter opp. Noen vil skåne barnebarna fra passiv røyking. Andre er opptatt av økonomi og helse. Det er også noen som er skamfulle. Vi snakker om fordelene ved å slutte. For noen er det trist å slutte med tobakk, da snakker vi om det også, men vi dveler ikke med det negative.
De aller fleste har prøvd å slutte før, og de deler gjerne sine erfaringer med de andre deltakerne. Jeg skal hjelpe dem med å finne en løsning, men jeg har ikke oppskriften. Jeg kan ikke råde alle til å gå seg en tur når de kjenner røyksuget. Hver enkelt må gjøre noe som er meningsfullt for dem.
Å bryte vaner kan være vanskelig. Avhengigheten av tobakk er sammensatt. Det er både en psykisk, fysisk og sosial side ved det å slutte å røyke.
Støtten fra familie og venner betyr mye. Det at det
er folk rundt dem som bryr seg og har forventninger til dem.
Datteren til en mann som deltok på kurset, ble så inspirert av
faren at også hun sluttet. Når én person slutter, så får det gjerne
ringvirkninger.
Noe av det første de spør om er om jeg har røyka selv. Da
svarer jeg ja, og så spør jeg om det har noe å si. Det har det. De
synes jeg har mer troverdighet når de vet at jeg har vært gjennom
den prosessen de nå skal begynne på.
Etter det tredje møte er det på tide å stumpe røyken. Noen er ikke klar da, og vil velge sin egen sluttdato. Andre igjen slutter før den fastsatte dagen. Hvorfor skal vi vente, spør de. De skal jo slutte likevel.
Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 15/2009.
0 Kommentarer