– Viktig å forstå de aller minste

Det å forstå hva en sprellende, skrikende­ bylt av et vesen egentlig vil, kan være vrient nok for alle foreldre. Når barnet har hatt det ekstra travelt med å bli født, øker vanskelighetsgraden.

– For nybakte og usikre foreldre kan et prematurfødt barn oppleves som en spesielt passiv og tilbaketrukken samtalepartner.

Det forklarer Inger Pauline Landsem, som er klinisk spesialist i sykepleie for premature og syke­ nyfødte. Siden 1993 har hun jobbet ved nyfødt intensivavdeling på Universitetssykehuset i Tromsø.

Smiler mindre

– Det er selvsagt store individuelle forskjeller, men mange for tidlig fødte smiler mindre, reagerer­ ­langsommere på stimuli, trenger mer oppmerksomhet og hyppigere skift av aktiviteter. De er på vei til å bli den beste versjonen av seg selv, men det tar gjerne litt lengre tid.

Frustrasjonen over ikke å klare å tolke barnet godt nok kan gjøre foreldrene stresset og usikre, noe som igjen kan påvirke den lilles psykiske, kognitive og sosiale utvikling.

Langvarig effekt

Betydningen av godt samspill mellom nyfødte og deres foreldre har opptatt Landsem i mange år.

I 2012 utga hun boken «En bedre start» om temaet. Nylig forsvarte hun sin doktorgrads­avhandling om effekten tidlig og strukturert veiledning av foreldre kan ha på utviklingen til ­prematurfødte barn helt frem til niårsalder.

Resultatene indikerer at veiledning bidrar til bedre samspill og redusert foreldrestress, noe som i sin tur har en positiv og overraskende langvarig effekt på barnas utviklingsmønster.

– At et så begrenset tiltak i spedbarnstiden kunne ha effekt så lenge, det hadde vi ikke forutsett, sier Landsem.

Prematurprosjektet

Doktorgradsavhandlingen er foreløpig siste kapittel i et større forsk­ningsprosjekt i Tromsø, som har pågått siden 1999.

I dette såkalte Prematurprosjektet har for tidlig fødte barn blitt fulgt gjennom det første leve­året. Forskerne har studert effekten av deltakelse i et bli kjent-program. I tiden etter fødselen deltok ­familiene i til sammen tolv timelange veiledningsøkter, både før og etter utskriving fra sykehus.

I dag er barna blitt 16 år og følges fremdeles, mens avhandlingen til Landsem tar for seg ­deres utvikling frem til niårsalder.

Engasjert for de minste

Landsem var selv én av åtte sykepleiere som i sin tid utførte de ­tidlige intervensjonene tilbake i år 2000, men hennes engasjement for de aller minste går ­lenger tilbake.

– Allerede de første årene her på nyfødt intensivavdelingen deltok jeg på kurs i å kommunisere­ med prematurfødte og å understøtte utvikling.

Da Universitetet i Tromsø (UiT) og UNN gikk sammen om nevnte forskningsprosjekt, var ikke Landsem i tvil.

– Jeg visste med én gang at dette ville jeg ­være med på. Om ikke, ville jeg finne meg noe annet å gjøre.

Varig effekt

Allerede under de tidlige intervensjonene hadde Landsem en sterk følelse av at de tilførte foreldre og barn noe vesentlig.

– Det vi ikke visste, var om det ville vare. ­Andre oppfølgingsstudier viser nemlig at virkningen kan avta etter noen år.

I årene som fulgte jobbet hun mye med å implementere kunnskapen fra forskningsprosjektet­ i praksis. Hun utdannet seg blant annet som instruktør i vurderingsmetodene NBAS (Neonatal Behavioral Assessment Scale) og NBO (Newborn Behavioral Observation).

For tre år siden åpnet så muligheten seg for å ­søke en doktorgradsstilling knyttet til Prematurprosjektet, og i februar disputerte hun altså med avhandlingen «Results from the Tromsø Intervention Study on Preterms until children’s age of nine».

Bedre oppmerksomhet

Ifølge Landsems analyser får barna fra familier som har mottatt ovennevnte tiltak, ikke mer problemer med oppmerksomhet og sosial utvikling enn terminfødte.

Tiltaket skal også over tid ha beskyttet mot ­økning i såkalt tilbaketrekningsatferd, som er et annet kjent problemområde for prematurfødte.

– Til nå har man vært mest opptatt av å se på biomedisinske følgetilstander, altså den mer kroppslige utviklingen, hos disse barna. Jeg har derimot erfart at det ligger en sosioemosjonell utvikling som et fundament under all annen utvikling – det være seg kognitiv, motorisk eller språklig.

Landsem er opptatt av at denne utviklingen får næring av barnas sosiale erfaring. Ikke minst er kontakten med foreldrene essensiell.

– Siden premature kan være vanskelige å forstå, er det viktig at foreldrene er mye sammen med barnet og dessuten at de får en strukturert veiledning i å forstå barnet, slik at de får etablert en så god relasjon som mulig.

Utsatt skolestart

Ifølge Landsem når prematurfødte de samme milepælene som barn født på termin, men de kommer senere til dem. Det kan dermed være mer krevende for dem å håndtere sosiale settinger som barnehage og skole.

– Jeg er derfor opptatt av at prematurfødte bør få utsatt skolestart, justert etter termindato, men det er vanskelig å få utdanningssystemene med på dette.

Både lærere, barnehageansatte og helsesøstre trenger mer kunnskap om prematurfødte, mener Landsem.

– Jeg synes ikke minst det er dramatisk at ikke alle helsesøstre får opplæring i disse barnas spesielle behov.

Rural utfordring

Selv om forskningen til Landsem indikerer at prematurfødte har stor og langvarig nytte av strukturert foreldreveiledning, er det langt igjen før alle får det. Spesielt utfordrende er dette i rurale strøk.

– Vi klarer ikke å få til dette utelukkende med hjemmebesøk, påpeker Landsem.

Landsem har derfor tatt til orde for et tilbud i form av ressurspoliklinikker, eventuelt regionale fagteam, som kan støtte familier og ansatte i ­primærhelsetjenesten på barnets hjemsted.

– Det er så viktig at vi jobber relasjonelt med disse familiene. Den oppgavefokuserte «her ­bestemmer vi»-metoden er avleggs!