Å fullføre livet

Det er spesielt å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Lytte til overfladisk og uregelmessig pust. Se en åpen munn og lukkede øyne. Kjenne en svak og uregelmessig puls. Se store blå blodårer som ligger rett under den skjøre huden. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se et bilde i svart-hvitt av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Utført håndarbeid. Se noe av det levde livet i omgivelsene. Se slekt følge slekters gang. Se familie som sitter beskyttende rundt senga. Se en blanding av sorg, lettelse og bekymring i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Være profesjonell. Hente frem kunnskapen man har lært. Hente frem erfaringene man har fått i årenes løp. Trøste. Å ivareta pasientens håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen. Lindre. Å ivareta pasientens integritet ved å få be et lavmælt “Fader vår” mens den gamle tar sine siste overfladiske åndedrag. Samtidig være tilstede for pårørende i utmattende sorg eller lett savn. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Senke skuldrene. Ta farvel med både pasient og pårørende. Et kapittel er enda en gang avsluttet. Livet går ubønnhørlig videre. Heldigvis. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Kjenne på ydmykhet over at man fikk anledning til å gå ved siden av det siste stykket av livets vei. Kjenne på hvor meningsfylt det er å få ta del i et medmenneskes fullførelse av livet.