Samhandling krever forståelse

Jeg syntes artikkelen til Tønnessen og medforfattere gir et godt bilde av virkeligheten sånn jeg kjenner den fra hjemmesykepleien. Studien dokumenterer samhandlingen mellom sykehus og kommunen, og bekrefter mine egne erfaringer på området. Samhandlingen for kreftpasienter fungerer stort sett veldig bra.For andre pasientgrupper som blir sendt hjem fra sykehuset, er det mer tilfeldig om det fungerer eller ikke.

Samhandlingsreformen skal sikre alle pasienter et mer helhetlig pasientforløp, men som artikkelen viser er dette fortsatt ikke tilfelle i praksis. Ulikhetene i perspektivet hos sykepleiere på sykehus og i hjemmesykepleien er fortsatt altfor stor. Fra mitt perspektiv virker det som om sykepleierne på sykehuset kun er opptatt av å håndtere problemet pasienten ble innlagt med. Dette kan skyldes bedriftstankegangen sykehusene driftes etter. Det kan også være fordi, slik artikkelen viser, maktforholdet er skjevt. Et annet problem er at sykehuset skal «tømme» avdelingene før helgen. Dette er ofte et dårlig utgangspunkt for samhandling fordi mye skal skje på kort tid. En tredje faktor kan være dårlig kommunikasjon fra kommunens side om hvordan forholdene er i hjemmet, slik at sykehuset glemmer å ta hensyn til de utfordringene dette innebærer. Med elektronisk meldingsutveksling er samhandlingen blitt noe bedre. Det at ikke datasystemene er samkjørte, og gamle systemer som stadig henger, byr imidlertid på utfordringer. Det at tildelingskontoret, som svarer på meldingene i ukedagene, ikke kjenner pasienten noe særlig gjør at det fortsatt er mye å jobbe med.

Jeg mener artikkelen er relevant for alle som jobber med samhandlingen mellom sykehus og kommune. Sykehussykepleiere kan bli flinkere til å se hele pasienten og tenke på hvordan de skal kunne klare seg hjemme uten å love for mye. Som artikkelen viser, kan det virke som sykepleierne på sykehuset tror hjemmesykepleien har et lager av medisiner og medisinteknisk utstyr, eller kan skaffe det på rappen. Kommunesykepleierne må bli flinkere til å bruke de elektroniske meldingsutvekslingssystemene. Bedre og bredere rapporter til sykehuset vil øke deres forståelse for situasjonen i kommunehelsetjenesten.

Derimot viser artikkelen at det meste fungerer i kreftomsorgen. Dette ser jeg også i mitt daglige arbeid. Kreftsykepleierne og palliativ enhet på sykehuset fungerer fordi de ser hele pasienten og tenker bredt på hvilke forhold det er i hjemmet. Medisiner og utstyr som det kan bli bruk for blir bestilt, og er lette å få tak i om det skulle være noe.
Artikkelen viser at økt forståelse for hverandres arbeidssituasjon kunne gjort samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten bedre, og medføre at pasienten opplever en mer sømløs tjeneste. Dette må vi jobbe videre med.