Storsamfunnet kan ikke finansiere forkynnelse

Den moderne og organiserte omsorgsindustrien i Norge startet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Sistnevnte oppsto i London i 1878. Bymisjonen startet i 1855 under navnet «Foreningen for indre mission i Kristiania».

Bygger på menneskets behov

Når Frelsesarmeen reklamerer med «Suppe, såpe og frelse» i 125 år så er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: Det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og Guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). De er en kristen bedrift med «Felleskristne bekjennelser» i sentrum av sitt arbeid, med frelse og helliggjørelse som sentrale begreper.

Andre aktører har i større grad tilpasset seg et moderne publikum, men har like fullt forkynnelse og tro som en del av hverdagen. Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, en rekke Actis-medlemmer, Kirkens sosialtjeneste m.fl. har fortsatt bibel og forkynnelse av Gud som bærende elementer. «Forkynnelse og frelse» er byttet ut med «varme og raushet», og «gjerningsmisjon» med «lavterskel». «Vekkelse» er erstattet med «verdighet».

De diakonale sykehusene og høyskolene har tunge, religiøse tradisjoner og står sterkt innen utdanning og omsorg i helsevesenet. Lovisenberg diakonale sykehus er landets største private sykehus, og har eiere med tydelige religiøse formål.

Synet på homofili skaper konflikt

Synet på homofili er et eksempel på hvordan overtro kommer i konflikt med samfunnets felles normer, derfor kan ikke omsorgsarbeid overlates til troens domene. Og særlig Frelsesarmeens syn på legning har skapt mye debatt. Som da Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil (TV2, 03.12.13).

Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land.»

Flere kjendiser trakk seg fra arrangementer denne vinteren på grunn av disse holdningene, og Rosenborg fotballklubb kuttet pengestøtte. Det er grunn til å hevde at staten og Kommune-Norge burde vurdere å gjøre det samme. Frelsesarmeen er blant landets største mottakere av offentlige tilskudd, og det gir myndighetene anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man kan ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere slik virksomhet.

Ritualer er ikke rasjonelle metoder 

Diskriminering av legning eller etnisitet er åpenbare brudd på kollektive normer. Men det finnes andre, mindre åpenbare elementer ved kristen omsorg som er like lite rasjonelle. Forkynnelse er ett eksempel, ritualer og diakonal pedagogikk to andre.

Tilskudd må fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming. Det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Det behøver ikke være noe galt i å tro på Bibelen, men den er ingen troverdig kilde til medisinsk metode.

Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Både fattigdom og sosiale utfordringer var av en annen art på 1800-tallet. Hjemløse, tiggere, fattige og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra, og derfor var vekkelsesbevegelsene nyttige og relevante.

De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av det sosiale arbeidet. Men i dag bør myndighetene stille langt strengere krav til livssynsfrihet innenfor omsorg. Religiøs omsorg vil alltid ha forkynnelse som et delmål i arbeidet. Det kan ikke storsamfunnet finansiere.

(Kilder: Frelsesarmeen.no, Blakors.no, Adresseavisen, TV2, Tidsskrift for norsk psykologforening, Statistisk sentralbyrå.)