Inklusjon og eksklusjon av foreldre i pleie av barn innlagt på sykehus

Bakgrunn: Historisk har foreldrenes rolle variert når barn er innlagt på sykehus.

Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke foreldres eksklusjon og inklusjon i pleien i norsk sammenheng, samfunnskontekstens og vitens betydning for eksklusjons- og inklusjonspraksisene.

Metode: Ut fra Michel Foucaults disiplinering, selvdisiplinering og dispositivitet, analyseres eksklusjons- og inklusjonspraksisenes oppkomst og praksisenes samfunns- og vitenmessige mulighetsbetingelser. Studien er basert på dokumentanalyser av et rikholdig kildemateriale. Lærebøker i sykepleie og bilder inngår.

Resultat: Foreldre er fraværende i lærebøker i sykepleie fra perioden 1877–1940. Fraværet bekreftes i bilder og annet materiale. Atskillelsen mellom barn og foreldre er i pakt med atskillelsen som oppsto ved framveksten av moderne industrisamfunn og institusjonalisering av barn. Redsel for at foreldre skulle dra smitte med seg ut av sykehus kan ha medvirket. I 1941 oppstår den første lærebok i sykepleie som argumenterer for at det er viktig at barn får besøk av foreldre. I 1968 argumenteres det for at foreldre bør delta i pleie. Fra 1987–2013 argumenterer lærebøker for utstrakt foreldredeltakelse. Observasjoner av barn på sykehus og intervju med foreldre i 2007, viser at foreldre utfører mesteparten av pleien og at det ville medføre ansettelse av flere sykepleiere uten foreldredeltakelse. Argumentasjonen for at foreldre bør inkluderes oppsto samtidig med sosialdemokratiets og velferdsstatens framvekst i etterkrigstiden der det oppsto sykepleiemangel, og samtidig med at humanistiske ideer om behov for mest mulig selvhjelp fikk gjennomslag i sykepleiefaget og antibiotika ble allment tilgjengelig.

Konklusjon: Hygieneviten kan ha understøttet samfunnsmessige interessante eksklusjonspraksiser, og humanistiske ideer kan ha understøttet inklusjonspraksisene.