«Farlig» er ingen diagnose

Alle ønsker vi at antallet drap i Norge reduseres. Da er det viktig å vite de faktiske årsaksforhold som gjør at mennesker begår drap, for at vi som samfunn kan velge de riktige løsningene. Forenkling av årsaksforhold, stigmatisering av en gruppe mennesker og gråsoner, vil aldri være løsningen på problemet.

Farlighet og gråsoner

Farlighetsdebatten fikk et sterkt mediefokus da NRK i januar 2014 gjennomførte en kartlegging av drapene i tiårsperioden fra 2003 til 2012. Overskriften som ble brukt var: «102 drept av alvorlig psykisk syke». Det er slike vinklinger og overskrifter som skaper stigma for en hel gruppe mennesker hvor kun mindretallet er farlige. I alle fall for andre enn seg selv. Men så finnes likevel altså denne lille gruppen, som vi må ta på alvor.

AFI-rapporten («Samspill eller svarteper?») som ble lansert i august, snakker om «Når gråsoner blir samsoner», der det fokuseres nettopp på mennesker med sammensatte lidelser og voldelig adferd.

Mental Helse mener at gråsonene ikke nødvendigvis er så store som fagfolk vil ha det til. Vi har 2 lovverk som blandes sammen, og som skal brukes i helt forskjellige tilfeller. Vi har en straffelov for kriminalitet, og vi har en psykisk helsevernlov for mennesker med psykiske lidelser. Jeg skal ikke gå inn i debatten om å endre selve psykisk helsevernlov i denne kronikken, men ta utgangspunkt i hvordan det faktisk er per i dag.

Tilregnelighet = straff

Det finnes 4 kriterier for utilregnelighet. Disse er helt klare:

§ 20. Tilregnelighet

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,

b) psykotisk,

c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller

d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.

Noe av problemet, slik vi i Mental Helse ser det, er at fagfolk er for feige til å benytte straffeloven der den er gjeldende. Dette gjelder både helsevesenet, men også politiet.

Svekker rettssikkerheten

Vi hører dessverre altfor ofte om tilfeller der politi bringer psykisk syke som har gjort kriminelle handlinger til legevakten, og hvor legevakten velger å bruke psykisk helsevernlov i stedet for at vedkommende får en straffesak. Det som ikke mange tenker på er at dette også svekker rettsikkerheten til den som blir tvangsinnlagt. Da blir vedkommende innlagt på tvang uten å få en rettsak. Utilregnelighet skal dømmes i retten, ikke på legevakten. Det vil også medføre at det ikke foreligger noen dom, som igjen i praksis gjør at dette nå er en pasient innlagt på beskyldninger. For det er det det reelt sett er hvis vi skal ta utgangspunkt i «uskyldig inntil det motsatte er bevist». Mental Helse har fått henvendelser fra pasienter som er blitt tvangsinnlagt på denne måten, og som virkelig ønsker å få sine beskyldninger opp i rettsapparatet.

Stigma fra helseapparatet

Mental Helse ser at det fører med seg mye stigma når helseapparatet bidrar til å «dømme» mennesker utilregnelig. Særlig gjelder dette ROP-pasienter (mennesker med samtidige psykiske lidelser og ruslidelser). Det er ingen automatikk i at ROP-lidelser og voldelighet er det samme som utilregnelighet. Dette fører til at det kommer en oppfattelse av at mennesker med psykiske lidelser har «en fribillett til å begå kriminalitet». Vi har til og med hørt i media at mennesker med psykiske lidelser som begår for eksempel vinningskriminalitet uttaler dette selv. Dette blir en belastning for majoriteten av mennesker med psykiske lidelser som faktisk lever lovlydige liv. Dette påfører både stigma og skam for en hel gruppe mennesker.

Det er også et økende problem at det er mer voldelig adferd inne på sengeposter. Ansatte ved avdelinger blir utsatt for vold. Dette er en gråsone, og her kan mye gjøres med en trygging av personalet. Jeg har tilbrakt til sammen åtte år på lukkede avdelinger, og jeg vil påstå at ca. 80 prosent av mekanisk tvang kunne vært unngått med en annen tilnærming fra personell på post. Dette utfra egne erfaringer og observasjoner av medpasienter.

Kaos møter kaos

Når vi som pasienter opplever kaos og at vi mister kontroll, er det viktig å møte trygge relasjoner fra mennesker som kan hjelpe oss til å gjenvinne kontroll. Dette kan skyldes flere ting, for eksempel angst eller psykose. Hvis vi møter personell som viser frykt og er tydelig redde og usikre, eller nedlatende og ikke viser noen forståelse, så går dette sjelden bra. Når kaos møter kaos kan det fort bli krise. Jeg har sett mange eksempler på identiske situasjoner som har oppstått med forskjellig tilnærming. Der det med en tilnærming har roet seg med en røyk utenfor røyketid, og med en annen tilnærming endte med skader på to av de ansatte. Samme situasjon, samme pasient, men altså med katastrofalt forskjellig utfall.

Løse «gråsonene»

Mental Helse mener at her må det jobbes på flere steder. Det må bygges opp godt og forsvarlig helsetilbud i fengsler, gjerne egne psykiatriske avdelinger inne i fengslene. Det er dessverre slik at selvmord blant innsatte er et økende problem. Fare for seg selv skal også tas inn i dette, selvfølgelig også i fengsler. Vi vet det finnes flere innsatte med psykiske helseproblemer og psykiske lidelser. Disse har krav på et forsvarlig helsetilbud. Både fordi dette er en rettighet som vi mennesker har, og fordi det vil tjene samfunnet at disse ikke går ubehandlet mens de er innsatt. Det er ikke bra for noen at disse menneskene tilbakeføres til samfunnet uten å ha fått en skikkelig behandling. Det vil også gjøre det lettere å la kriminalitet bli behandlet i rettsapparatet og ikke på legevakten. Det vil føre til at flere av de med voldelig adferd vil få behandling under soning, ikke tvangsinnlegges uten en rettsak.

Helse og kriminalitet

Det er et helt klart skille på politi og helsevesen. Politi skal jobbe med kriminalitet, og helseapparatet skal jobbe med helsehjelp. Det jobbes mye fra brukerorganisasjonene sin side med å få slutt på at psykisk syke hentes av politi når de skal legges inn på tvang. Dette er snakk om verdighet for den enkelte. Det er først når det skjer noe kriminelt at politiet skal inn. Vi har fått psykebil i Helse Bergen og Helse Stavanger, men det gjenstår altså fortsatt 29 helseforetak før alle har dette tilbudet. Ved å skille helsehjelp og kriminalitet ville det også gjøre det lettere å få syketransport fra ambulansetjenesten og ikke fra politiet.

Det er forskjell på forebygging av vold og faktisk kriminelle handlinger. Forebygging av vold handler ofte om oppfølging og gode relasjoner til helsevesenet. Kriminelle handlinger skal inn i rettsapparatet og eventuell utilregnelighet skal dømmes der. Det er også viktig å huske at en kan være tilregnelig og samtidig ha en psykisk lidelse. Da skal det dømmes fengsel og i tillegg gis helsehjelp inne i fengslene.

Riktig årsak

Mental Helse er svært opptatt av at antallet drap i Norge må reduseres. Da er det viktig å sette inn tiltak på de riktige områdene. Dersom man tror at psykiske diagnoser i seg selv og alene er årsaken, blir løsningen feil og resultatet blir heller ikke færre drap. Vi må se mennesket, livet og erfaringene som en helhet, slik det statlige Olsen-utvalget (NOU 2010:3) gjorde da de gjennomgikk alle drap i Norge i perioden 2004-2009. Resultatet av det utvalgsarbeidet var at de som hadde begått drap hadde flere faktorer som påvirket at de ble farlige for andre. Det var unge menn, ruspåvirket, tidligere voldshistorikk, arbeidstilknytning og livssituasjon. En liten gruppe med helt bestemte diagnoser i en kombinasjon med disse faktorene, hadde høy voldsrisiko. Det er altså sammensatte og kompliserte forhold som ligger bak, en psykisk diagnose alene er ikke årsaken. Det handler uansett om å se «hele mennesket», og ikke lage gråsonene større enn det som er nødvendig.