Alt i ett jafs?

Både Sykepleierforbundet og de politiske miljøene har skapt  voldsomme forventninger til årets lønnsoppgjør. NSF-leder Lisbeth Normann slo allerede i sin tale på landsmøtet i 2007 fast at likelønn skulle være på plass innen neste landsmøte. Likelønnskommisjonen fyrte opp stemningen ytterligere med anbefalingen om en egen pott til formålet. Og da valget i 2009 nærmet seg, fant de fleste partiene det opportunt å bekjenne seg til likelønn også som et relativt kortsiktig mål. Samfunnets opinionsledere er enige om at likelønn er et rettferdig krav og at sykepleierne er den gruppen som står blant de fremste i rekken til å oppnå den.

Ikke rom
Viljen til å sette makt bak kravet er det ikke noe i veien med. Mange år med stadig mer snakk om likelønn har skapt grobunn for en «nå eller aldri»-stemning. Sykepleierne kan umulig leve med et resultat som bare befester status quo for lønnsforskjellene.
Uansett utfallet av den pågående streiken er min spådom at likelønn vil være på menyen i mange år framover. Likelønn er et helvetes bra slagord, men vil aldri være et helt presist kalkulatorkrav med lang holdbarhet. Det er livsviktig for sykepleiernes selvfølelse og deres framtid å kjempe for likelønn, men den lar seg likevel ikke oversette til konkrete lønnstrinn så lenge vi har et system der lønnsdannelsen er i kontinuerlig bevegelse.

Som i alle kompliserte konflikter er det derfor viktig å ha flere strategier i hoder samtidig. Kortsiktig må sykepleierne få et synlig bevis for at de blir tatt på alvor. Oversatt i penger: De må få et godt oppgjør, rett og slett. Ja, et bedre oppgjør enn ansatte i privat sektor, selv om det kræsjer med den såkalte frontfagmodellen som tilsier at oppgjøret i privat sektor setter rammene for hva sykepleiere og lærere kan få i tillegg. Et godt oppgjør for disse gruppene må skje ved hjelp av penger fra regjeringen. At det er politisk vilje til å imøtekomme de kvinnedominerte utdanningsgruppene i det offentlige, vil være å regne som en halv seier for Unio. Det vil være et signal om at de er blitt tatt på alvor.

Langsiktig
Men bak forventningene om at likelønn – hva nå den enn konkret innebærer – kan oppnås i ett jafs ved årets oppgjør, må det ligge en gryende forståelse for at det også trengs en langsiktig strategi. Spekter har tidligere argumentert med at UNIOs likelønnsmas egentlig handler om likestilling i samfunnet. De kan ha et lite poeng der. Men uansett hva man kaller det, vil kampen for likelønn/likestilling være en kjerneverdi som man alltid skal være villig til å gå på barrikaden for.

Den kampen vil aldri være vunnet for alltid. Den må foregå kontinuerlig. Den handler om å utjevne forskjeller der de er urimelige, men ut fra den erkjennelsen at ulikheter alltid vil oppstå – enten den ene veien eller den andre – i hvert system som ikke baserer seg på diktatur, men på forhandlinger.

Igjen og igjen
Om noen skulle ha trodd det, så vil hele fokuset på likelønn neppe dabbe av når forhandlerne i Unio, KS og Spekter vil pakke sammen for i år og dra på ferie. Om to år vil det være der igjen, og om fire år også. Derfor er det nok viktig at sykepleiere har skyhøye forventninger til at de kan oppnå likelønn nå. Jo større forventninger og kamplysten er, desto mer vil arbeidsgiverne forstå at de aldri vil få fred – så lenge lønna de tilbyr, oppleves som urettferdig.
Dagens kamp er bare opptakten til den neste.

(Oppdatert 28. mai)