Ikke verdig pleie og omsorg

Kommunene i Troms har alt for få sykepleiere på jobb, for dårlige fagmiljøer og for lite forskning med sykepleieperspektiv. En undersøkelse gjort av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Troms avslører store utfordringer for pasientsikkerhet og manglende måloppnåelse i forbindelse med Samhandlingsreformen. Samtidig gjøres det veldig lite for å rekruttere og beholde fagfolk. Det handler om verdsetting av sykepleiere, men mest av alt om verdsetting av pasientene. Våre politikere gjør ikke nok for å sørge for at også pasienter på sykehjem får en verdig og god pleie og omsorg.

Tenk deg at du er innlagt på sykehjem etter hjerneslag. Du har problemer med å snakke og er delvis lammet i svelget slik at det er problematisk til og med å svelge. Du ligger nesten flatt i sengen, med hodet svakt hevet ved hjelp av en pute. Liggende sånn serveres du kjøttkaker i brunsaus, i store biter. Naturligvis spiser du lite og svinner hen litt dag for dag.

Svært syke beboere

Pasienter innlagt på sykehjem har i snitt fem ulike diagnoser som gir komplekse behov for behandling, pleie og omsorg. Det er mangel på kompetent helsepersonell som gjør at pasientenes behov verken blir forstått eller ivaretatt. Pasienter blir plassert på peisestue, på gangen eller i dobbeltrom noe som verken dekker behov for aktelse eller sikkerhet. Det mest alvorlige er når grunnleggende fysiske behov som mat, puste fritt, godt leie, bevegelse, varme og kulde ikke blir hensyntatt. Pasienter trenger hjelp av mer enn «varme hender», og nye tall fra SSB viser at om 20 år vil landet mangle 30 000 sykepleiere. I mangel på sykepleiere brukes i dag assistenter uten formell utdanning.  Det er forskjell på å bli pleiet av en assistent og en sykepleier. Det er og forskjell på å bli pleiet av en nyutdannet sykepleier og en sykepleier med  erfaring og videreutdanning. Sykepleierens beslutninger har stor betydning for pasientens helse – men også for implementering og måloppnåelse for statlige reformer som Samhandlingsreformen. Tillit til tjenestene skapes gjennom erfaringer som gir fortrolighet. Det slår oss hardt i magen når vi oppdager at vi er mange sykepleiere som har mistillit til at pasienters interesser blir ivaretatt i kommunale helsetjenester.

Mistillit til kommunale helsetjenester

Det å ha tillit til kommunehelsetjenestene kan i denne sammenheng forstås som å overlate min mor til sykehjemmet, og dermed gi beslutningsmakt over hennes helse og velferd til kommunen. Min mor er viktig for meg, og jeg forventer at kommunen har kompetent personell som forstår hennes interesser, ivaretar disse og ikke gjør noe som skader henne. Jeg forventer også at kommunen rår over passende midler – i denne sammenheng gode nok boforhold og penger til å ansette nok – og kompetent personell og til å ivareta hennes grunnleggende fysiske behov, behov for sikkerhet, sosiale behov, behov for aktelse og selvrealisering. Jeg tar derfor ikke forholdsregler for å beskytte min mor mot mulige misbruk gjort i kommunale tjenester. Dessverre er det ikke tillitsskapende det som fremvises gjennom utallige historier fra både sykepleiere, pasienter og pårørende. Diskusjonen handler ikke lengre om gode løfter, men om såre realiteter i praksis.

Økt behov for sykepleie

Sykepleierne i kommunene har fått stadig mer utfordrende oppgaver gjennom Samhandlingsreformens tredje år i drift, men det er ikke ansatt flere sykepleiere til tross for stadig flere og sykere pasienter utskrives raskere fra sykehus.  Sykepleiere oppgir at de liker utfordringene, men mener det også utgjør en fare for pasientsikkerheten. Spesialsykepleiere eller sykepleiere med masterutdanning er ikke prioriterte utdanninger i kommunene til tross for økte behov for kompetanse. Enkelte kommuner har så stor mangel på sykepleiere at en helsetopp uttalte at det ikke var nødvendig å opprette flere sykepleierstillinger fordi det uansett ikke var sykepleiere å sette inn i stillingene. NSFs undersøkelse viser at dette gjelder svært mange kommuner i Troms, til tross for at lønn og andre rekrutteringstiltak ikke er forsøkt.

Sykepleiere verdsettes ikke

Manglende verdsetting av sykepleiere vises fra starten på utdanningen og gjennom hele yrkeslivet.  Visste du at en sykepleierstudent kun er verdt 108 000 kroner for utdanningsinstitusjonen, mens andre yrker med kortere utdanningstid gir uttelling fra 200 000 og opp mot 400 000 kroner? Det er uforståelig at yrket som det er størst behov for gir minst pengestøtte til skolene. Sykepleierstudentene er også de eneste studentene som er unntatt fra ordning med å få dekket Hepatitt B vaksine – og dette er studenter som har stor risiko for stikkskader. Vi forstår det som manglende verdsetting. Sykepleien.no skrev 11. mars at norske sykepleiere tas for gitt og lønnes dårlig i forhold til folk flest sammenliknet med 24 andre OECD land. Manglende verdsetting vises også gjennom lite rekrutterende arbeidsvilkår som fastsatt tid til fagutvikling og forskning. Kommunehelsesektoren har ingen lovfestet plikt og da blir fag og forskning nedprioritert foran daglig drift. For å gjøre jobben vår godt, benytter vi oss av forskning, og for å kunne tenke gode ideer må vi ha tid – og ergo penger – til å kunne trekke oss ut fra daglig drift og se på arbeidet med andre perspektiver. Det er politisk uklokt ikke å frigi penger til fag- og forskningsprosjekter.

Velferdsstaten vakler på ustøe ben

Velferdsstaten, det humane helsevesen, vakler i dag på ustøe ben på grunn av manglende verdsetting av sykepleieren – fra utdanning og gjennom hele yrkesforløpet. Lav lønn, likelønnsproblematikk, arbeidsvilkår og neglisjerte behov for faglig refleksjon, fagutvikling og forskning er problemer både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Om politikere og ledere i helsevesenet fortsatt neglisjerer disse behovene vil vi i fremtiden ha alt for få sykepleiere og sykepleiere som ikke lengre makter å gi våre syke og gamle den verdighet og kvalitet vi ønsker. Resultatet er manglende pasientsikkerhet - og til syvende og sist - en velferdsstat som ikke fungerer.

Fylkesstyret i NSF Troms ved Hanne Marit Bergland, Lill Sverresdatter Larsen, Lena Røsegg Olsen, Mai-Britt Martinsen, Tord Augustinussen, Janne Karin Stenvold, Marianne Haagensen Øien, Anne Andreassen, Håken Endal og Siv Tone Furu.