På vei mot likeverd?

Regjeringen la nylig fram en stortingsmelding med tittelen Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken. Der legges det stor vekt på at norsk politikk bygger på, og har som målsetting å fremme grunnleggende menneskerettigheter. Lik tilgang til helsetjenester for alle – basert på bredt anlagte og robuste helsesystemer, er retningsgivende.

Bidrar internasjonalt

Lik tilgang på helsetjenester er et krevende mål, men samtidig en viktig ledestjerne. Det gir retning for tanken og motiverer for handling. Oslo universitetssykehus (OUS) bidrar på mange arenaer for å øke tilgangen på helsetjenester i land som Malawi, India og i palestinske områder. Fokuset har særlig vært på veiledning, praktisk opplæring og utdanning.

I Malawi samarbeider vi med Helse Bergen og Universitetssykehuset Nord-Norge om å sikre jordmor og gynekolog til Lilongwe, hovedstaden i dette fattige landet. Den norske jordmoren jobber side om side med sine lokale kollegaer. Samtidig som hun tar imot nye borgere på linje med de øvrige kollegaene, skal hun også veilede og bidra til faglig utvikling. Kanskje den aller viktigste rollen hennes er å formidle holdninger gjennom egen atferd. Å se den fødende, møte henne med respekt, vise omsorg.

Det har vært en fryd å høre tilbakemeldingene fra sykehuset i Lilongwe. Det gjør meg så stolt av folka våre. Samtidig har det vært utrolig fint å høre fortellinger fra dem som har vært ute. De har lært mye, både faglig og kulturelt. Antallet barn de har tatt i mot i løpet av én måned, er enormt i forhold til en norsk virkelighet. De må ta selvstendig ansvar i vanskelige situasjoner på en helt annen måte enn her. Og det har de gjort, på en utrolig bra måte.

I palestinske områder har helsepersonell fra OUS blant annet lært opp kollegaer i laparoskopi slik at kvinnene får en mye mindre belastende behandling enn ved gamle metoder. Vi samarbeider også innen organisering og ledelse. Det er bakgrunnen for at jeg nå sitter på et hotellrom i Jerusalem og skriver et innlegg til Sykepleien Forskning.

Det er godt å kunne si at slikt kompetansesamarbeid gjør en forskjell. Det gir flere tilgang til gode tjenester i våre samarbeidsland og vi får medarbeidere med erfaringer det er bruk for i dagens norske samfunn. En endret befolkningssammensetning krever mer global kunnskap om ulike sykdomsbilder, kulturer og tradisjoner.

Komplisert system

Oslo universitetssykehus har en styrevedtatt strategi for likeverdig helsetjeneste og mangfold der det presiseres at: 1) Tjenestene skal være av like god kvalitet. 2) Det skal være like god tilgang på tjenester. 3) Tjenestene skal gi resultatlikhet.

Det er et stykke fram! Men jeg tror vi har kommet langt i likebehandling når noen først har blitt pasient hos oss. Det hjelper godt at vi har mange medarbeidere som har arbeidet i andre land, medarbeidere med bakgrunn fra flere land og etter hvert mange med videreutdanning i flerkulturelt helsearbeid. Vi forsøker også å legge til rette for oversettelse av viktig informasjon, bruk av tolker, kultursensitivitet i mattilbudet og tilbud om alternativ tros- og livssynsbetjening for den som ønsker det. Fortsatt kan det gjøres mer, men vi er på god vei.

Min uro nå går på om alle som trenger hjelp, faktisk får det. Vi har et komplisert system, med kommunehelsetjeneste, fastleger, spesialister, sykehus på ulike nivå og det kreves henvisning for å komme videre i systemet. Hvis du ikke kan lese og skrive, eller ikke behersker norsk, er det ikke lett å bestille time hos fastlegen, og enda mer krevende å forklare behovet for en resept eller en henvisning til spesialist. En internasjonal evaluering jeg leste nylig, konkluderte da også med at det norske systemet var komplisert og lite koordinert. Dette håper jeg gjennomføringen av samhandlingsreformen vil gjøre noe med. Men det tar tid. I mellomtida bruker noen Legevakta som fastlege og andre bruker ingen.

Vektlegger kvinnehelse

Norsk helsebistand har et særlig fokus på å bedre kvinners helse og vi støtter viktige globale satsinger. Men også her hjemme trengs målrettet satsing overfor enkelte utsatte grupper. Tre jordmødre på OUS, Ullevål, opplevde at enkelte innvandrerkvinner var så slitne av mange barnefødsler at de ikke gledet seg over et nytt barn. Derfor etablerte jordmødrene i 2010 en kveldspoliklinikk for kvinner som trenger helseinformasjon, etterkontroll etter fødsel og råd og veiledning om prevensjon og familieplanlegging.

Kvinnene forteller hverandre om tilbudet. Så langt har mer enn 600 kvinner benyttet det. I tillegg har enkelte helsestasjoner begynt å henvise dit til seksukers kontroll. Det vitner om at behovet er stort, da det er fullt hver onsdag. Det settes av en time til hver kvinne, der de lærer om egen kropp, får tilbud om prevensjon og det tas celleprøver, noe et stort flertall av kvinnene aldri har tatt. Prøvene har avdekket forstadier til kreft, og i tillegg et tilfelle av langtkommet kreft. Gjennom denne poliklinikken får kvinnene kunnskap og mulighet til å ta kontroll over eget liv ved å begrense antall barn. For barna betyr dette en mor som har krefter til å følge opp bedre.

Hvem skal betale?

Også i vårt samfunn er det behov for spesialinnsats hvis vi skal sikre likeverdige tjenester til alle. Enda mer krevende blir det når vi også setter resultatlikhet inn i målbilde. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre dette, hvem skal gjøre hva og hvem dekker kostnadene?

Det samme spørsmålet kan vi stille for innsats utenfor Norge. Skal all støtte gå via multilaterale organisasjoner eller skal vi bidra til økt kompetanse ved målrettet, langsiktig samarbeid? Svaret mitt er selvsagt det siste! Men også her kreves avklaring av rammevilkår og finansieringsformer før vi kan sende ut kvalifiserte og motiverte sykepleiere og andre som vil bidra til å gjøre en forskjell, ute og hjemme!