Praksis-sjokket

Hva skal man gjøre når virkeligheten krasjer med teorien fra skolebenken?

Brita Valle Hustad er andreårsstudent ved sykepleierutdanningen i Østfold, som holder til i Fredrikstad. Etter første praksisperiode har hun sett virkeligheten ute på post, og er sjokkert over spriket mellom liv og lære.

Vi møter henne utenfor skolen, og setter oss ned i solskinnet for å vente på Anita Grønsveen, som også tar fatt på andre året denne høsten. De to ønsker å fortelle hvordan de har opplevd møtet med praksis.

– Der jeg jobbet så jeg blant annet grove hygienebrudd. Jeg har sett hansker bli tatt på i gangen. Pleieren gikk så inn til pasienten. Hun tok i døra, og alt mulig annet før stellet begynte. De samme hanskene ble på gjennom hele stellet, også da hun ryddet opp etter seg. Jeg har sett pleiere som går med skittentøy med avføring på ute i gangene, gjerne forbi traller klare med mat, uten pose rundt. En ufaglært gikk fra en pasient til en annen uten å skifte hansker imellom, forteller Valle Hustad.

Eldre har mange diagnoser, og en infeksjon kan i verste fall bli dødelig.

– Dårlig hygiene er ikke bra rundt pasienter med mange diagnoser. Infeksjoner oppstår lett, for eksempel i trykksår. Det er derfor helt utrolig at ikke pleiere er mer opptatt av hygiene, sier Valle Hustad.

Ga beskjed

Muligens det groveste Valle Hustad var vitne til, var da en hjelpepleier utførte nedentilvask, og så satte i tannprotesen til pasienten, med de samme hanskene.

– Jeg holdt på å kaste opp. Jeg meldte fra til veilederen min, som tar det videre. Jeg så også en pleier gå fra en pasient til en annen med de samme hanskene på, sier hun.

– Er det vanskelig å si ifra som student?

– Ja. Som student vil man gjerne ikke bli oppfattet som verdensmester. Vi er der for å lære. Vi har også fått beskjed om å være ydmyke og litt forsiktige. Veilederen min har fått fem refleksjonsnotater, hun er rystet over samtlige. Som sykepleier føler hun at hun ikke har oversikt over det som skjer i avdelingen. Hun har medisinansvar, ansvar for en del kontorarbeid og får av naturlige grunner ikke vært så mye i avdelingen som hun ønsker å være, sier Valle Hustad.

Anita Grønsveen har kommet og slått seg ned sammen med oss. Hun nikker mens hun hører på hva Valle Hustad forteller. Selv har hun lignende opplevelser. De har begge også hørt andre medstudenter fortelle lignende historier og tror dermed ikke deres opplevelser er spesielle. De ønsker derfor ikke å henge ut noen spesielt, men mener det trengs bevisstgjøring.

Liv og lære

Det slår dem begge, er at det er stor forskjell på det de lærer på skolen og hvordan virkeligheten faktisk er. Begge to har jobbet i sektoren før de begynte på sykepleieutdanningen.

– Ser dere ting med andre øyne nå når dere er studenter?

– Ja. Vi lærer jo på skolen hva vi skal gjøre, og ikke minst hvorfor. Det gjør oss mer bevisste. Jeg må selv si at jeg har sittet på forelesninger og tenkt: «Å, gud, det der har jeg gjort mange ganger. Det burde ikke skjedd», sier Grønsveen og fortsetter:

– Jeg tror alle har godt av litt oppfriskning av kunnskap. Ikke minst å forstå hvorfor det er viktig at tingene gjøres på spesielle måter. Før jeg begynte på utdanningen gjorde jeg kanskje ting riktig, men visste ikke hvorfor.

– Hvordan var reaksjonene på at dere sa ifra?

– De har vært veldig gode. Takk og pris for det. Vi er blitt støttet og oppfordret til å si ifra. Det har vært en positiv opplevelse. Ikke minst fordi det er lite hyggelig å bli oppfattet som en bråkmaker. I neste praksis kommer jeg ikke til å grue meg like mye dersom jeg ser ting som ikke er bra, sier Valle Hustad og får støtte av Grønsveen.

– I etterkant er jeg veldig glad for at jeg har gitt beskjed og fått oppleve at det er blitt håndtert positivt. Mange tør ikke si ifra i redsel for konsekvensene. Så selv om vi begge opplevde ting som ikke var bra, så vi også mye som var bra. Vi opplevde å jobbe med mange flinke folk. Både sykepleiere, hjelpepleiere og ufaglærte.

De har gitt beskjed, men er likevel usikre på om det har ført til endringer.

Holdninger

Begge to har fått høre kommentarer som: «Jeg ser at du er ny, for du er så opptatt av å gjøre alt riktig».

– Slike kommentarer sier litt om holdningene til dem som sier slikt. Kanskje det er på tide å finne på noe annet? Det er sikkert fint og trygt å jobbe på samme sted i 20 år, men jeg tror alle har godt av å føle hvordan det er å være «ny», sier Valle Hustad.

Når det gjelder pleieres holdninger og informasjon overfor pasientene, finnes det et stort forbedringspotensial, ifølge de to.

– Mange regelrett «herjer» med pasientene. Jeg har jobbet en del i psykiatrien, der det er viktig å gjenta informasjon ofte. I min praksisperiode ved sykehjem var det ytterst sjelden jeg hørte noen forberede pasienten på hva som skulle skje. Et eksempel var en svært engstelig pasient som ble spesielt redd ved forflytning. Min erfaring med pasienten var at bare jeg tar meg tid og snakker rolig og forklarer og bruker kroppskontakt, så går forflytningen nesten knirkefritt. Men jeg så at de ansatte bare dro pasienten opp, og pasienten ropte og hyperventilerte. Så sa de kanskje «Det går så bra, så». Men det hjalp ikke, forteller Valle Hustad.

Hva kan gjøres?

Det verste er når sykepleiere gjør feil.

– Ufaglærte vet kanskje ikke bedre, men sykepleiere og hjelpepleiere kan ikke skjule seg bak det. Er de så lei av jobben sin at de ikke gidder mer, spør Valle Hustad.

Man ser fort hvem som kan være forbilder og hvem som ikke bør være det, er de to enige om.

– Hva kan gjøres?

– Det burde settes strengere krav til ansatte i helsesektoren, og kanskje spesielt i sykehjem. Her bor gamle pasienter med i snitt seks diagnoser hver. De trenger komplisert sykepleie. De trenger personell med kunnskap og kompetanse. Det får man ikke på to opplæringsvakter og så rett på en kveldsvakt med ansvar for elleve pasienter.

Begge vil ha flere kurs og bedre tilrettelegging for utdanning mens man er i jobb. De vil ha flere fagarbeidere på sykehjem.

– Alle kan ikke bli sykepleiere, men alle kan ta grep og få mer kunnskap og mer kompetanse. Det er sju måneder til samhandlingsreformen blir en realitet. De jeg jobber med på min egentlige arbeidsplass, gruer seg. De føler ikke at de er klare, de har ikke kompetanse nok. Hjelpepleierne har bedt sjefen om kursing.

Alvorlig

Studentleder i NSF, Anna Mohn Sneve, mener opplevelsene disse to studentene forteller om er alvorlige.

– Enkelte av feilene i hygienerutinene kan føre til alvorlige infeksjoner. Eldre mennesker med tilleggslidelser kan bli påført infeksjoner de kanskje ikke vil overleve, sier hun.

Sneve synes det er bra at studenter står frem og sier ifra slik de to fra Østfold gjør. Generelt råder Sneve studenter til først å snakke med kontaktsykepleier i tillegg til å melde fra til sin lærer ettersom studenter ikke er ansatte.

– Skolen har ansvar for at studentene får god praksis. I tillegg er det slik at alt helsepersonell, inkludert studenter, har et selvstendig ansvar for å melde fra til ansvarlig leder. Om det ikke virker, meld til Helsetilsynet.

– Studenter har ingen spesielle rettigheter i forhold til dette. De er ikke ansatte ved institusjonen. Det kan gjøre det lettere å fremme kritikk, men det forutsetter ofte at de har sine lærere «med på laget», sier hun.

– Hvem har ansvaret for at prosedyrer følges på avdelingen?

– I første rekke avdelingens leder, men også eieren, kommunen. Det er dem som setter rammene for utøvelsen ved å bestemme bemanning og så videre. Men i dette tilfellet synes jeg det primært høres ut som slett faglig standard, og fravær av kompetanse og kvalitetskontroll. Det er kommunens ansvar å sørge for at det finnes kvalitetssikringssystemer i enhver virksomhet, og at avviksmeldinger følges opp og utbedres. Faglig forsvarlig sykepleie har det enkelte helsepersonell selvstendig og individuelt ansvar for, sier Sneve.

Ikke unikt

For studentlederen er ikke historien studentene forteller unik. Men hun er glad for at de ble møtt på en ordentlig måte da de sa ifra.

– Dessverre får vi tilbakemeldinger fra studenter som opplever at læreren fra skolen forsøker å dempe studenters kritikk av dårlig kvalitet. Studentene forteller om at de opplever at skolen ikke ønsker å komme i konflikt med et praksissted fordi de frykter det kan gå ut over «velviljen» til å tilby praksisplasser skolen er avhengige av, sier hun.

– Er det viktig at studenter står frem?

– Ja! Det er viktig, men det er også viktig at de fra skolens side blir oppfordret til det. Og om det ikke er en kultur for kvalitetsforbedring på skolen, kan man heller ikke vente at studentene skal innføre slikt alene. Vi må huske på at mange studenter møter motbør når de tar opp det de opplever som svak kvalitet i utdanningen også. Da er det fare for at tilliten til at skolen skal ta kvalitet på alvor i praksisfeltet svekkes.

– Dersom man ikke sier fra når man er student, hvor sannsynlig er det at man sier fra når man er ferdig utdannet og ute i jobb?

– Jeg tror man fort kan fortsetter med det man har lært. Man sosialiseres inn i en ukultur. Når ikke de som burde være gode rollemodeller er nettopp det, er det fare for at man reproduserer kunnskapsløsheten og likegyldigheten. Det er viktig at vi allerede som studenter lærer hvilket ansvar vi har. Det å kunne tenke kritisk og sette spørsmålstegn ved avdelingers rutiner og kultur/ukultur er absolutt en viktig og nødvendig del av dette ansvaret, sier Sneve.