Spiste Vicodin som drops

Det begynte med en kneoperasjon da Jennifer jobbet som sykepleier på østkysten. Da hun fikk Vicodin mot de postoperative smertene, var det som et lys ble slått på for henne.

– Jeg hadde ingen idé om at jeg skulle komme til å like de pillene så godt, sier hun der hun sitter i en dyp, beige sofa på terrassen til Alta Mira Treatment Centre.

Det ligger oppi åsen over alle de små boutiquene i Sausalito, med utsikt til sjøen og San Francisco.

Sykepleieren er akkurat ferdig med sin første dag i ny jobb. Stedet har vært et ærverdig hotell som nå er i ferd med å bli ombygd til et fasjonabelt behandlingssenter for opptil 30 personer med rusproblemer og tykke lommebøker.

Jennifer tror hun vil egne seg godt for dette arbeidet. Hun vet akkurat hva klientene vil streve med når de skal gå gjennom det mye brukte 12-trinns-behandlingsprogrammet og den krevende avrusningen. Hun har selv vært der to ganger.

– Da jeg var student, ble det bare nevnt kort at sykepleiere er en utsatt gruppe når det gjelder rusmisbruk. Jeg hadde riktignok drukket og festet litt gjennom college, men jeg trodde aldri jeg skulle bli avhengig av piller.

Da Jennifer fikk Vicodin, slet hun også med å komme over et overgrep. Hun ble voldtatt av en legekollega da de var på seminar. Hun anmeldte ikke episoden, snakket ikke med noen om det og lot som om det ikke hadde hendt.

– Jeg jobbet med ham et helt år etterpå og assisterte ham under operasjon. Pillene gjorde at jeg følte meg mer komfortabel med situasjonen.

Så byttet hun jobb. Det var som å gå fra asken til ilden, for på den private ortopedi- og sportsmedisin-klinikken lå det en boks med gratis vareprøver på Vicodin.

– Jeg kunne bare dyppe hånda mi i boksen og ta så mye jeg ville.

Toleransen føk i været som en rakett, og hun trengte mer og mer.

– På det meste tok jeg 100 tabletter per dag. I USA regner de med at 10 prosent av den generelle befolkningen vil ha et problem med alkohol eller andre stoffer i løpet av livet sitt.

«Helsepersonell, inkludert sykepleiere, vil være spesielt mottakelig for rusproblemer på grunn av stresset ved å jobbe i et helsetjenestemiljø, samt større mulighet til å få tak i kontrollerte stoffer», skriver The Board of Registered Nursing.

Det styrer både autorisasjonene og hjelpeprogrammene som tilbys sykepleiere med rusproblem.

Jennifer trodde hun gjorde det bra på jobben, men i sine nyktre øyeblikk kunne hun se at hun bare så vidt klarte oppgavene. Hun tok grep og forsøkte å avruse seg i helgene.

– Problemet var bare at symptomene starter på dag tre. Jeg fikk dem derfor på jobb på mandagen. Jeg ble redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Etter flere år søkte hun hjelp. I 1999 ble hun innlagt på en klinikk i Oregon. Det ble sju dagers avrusning og 40 dagers oppfølging. Hun ønsket i tillegg monitorering – tilfeldig testing av blant annet urin – og et nettverk rundt seg, og gikk derfor til et poliklinisk rehabiliteringssenter i Bay-området ved San Francisco i åtte uker. Hun går fortsatt til monitorering og til en lege for rådgiving.

Alt gikk bra i fem år, helt til 2004. I mellomtiden hadde hun giftet seg og fått en sønn.

– Jeg var opptatt av mann og barn og trakk meg litt vekk fra livsstilen som 12-trinnsprogrammet krever. Sønnen min ble født med et stort hode og var gjennom masse helseundersøkelser. De trodde han var døv, men han er helt fin. Uansett var dette veldig stressende.

Hun begynte å bruke piller igjen.

– Jeg tok ikke bare opp telefonen og bestilte Vicodin. Det var en mer slu prosess.

I California kan nurse practitioner forskrive legemidler med underskrift fra lege. Hun ringte inn til ulike apotek og startet med diettpiller, som inneholdt amfetamin.

– I hodet mitt argumenterte jeg med at jeg trengte å bli tynnere etter fødselen. Så fikk jeg en hoste, og forskrev en hostemedisin med kodein.

Til meg selv sa jeg at jeg bare skulle bruke den av og til. Det tok meg et halvt år, så var jeg tungt avhengig igjen.

Denne gangen var det myndighetene som grep inn. En farmasøyt så at legens underskrift på resepten så forfalsket ut. Hun fikk sparken og ble rapportert til politiet. På ny ble hun lagt inn på et behandlingssenter.

– Det ble mye selvutforskning. Det viktigste jeg lærte var at jeg må prioritere min egen rehabilitering først. Det er ikke en småbarnsmors måte å tenke på. Heller ikke en sykepleiers, legger hun til.

Tilbake fra behandling, var hun hjemme om dagene. Plutselig kom det to politimenn hjem og satte på henne håndjern. De skulle følge opp anmeldelsen fra arbeidsgiveren.

– Heldigvis var ikke sønnen min hjemme og så det.

Hun ble satt på en celle på politistasjonen, men slapp ut igjen da mannen betalte boten på 500 dollar.

– Vanligvis er det høyere. Det kan være 10 000 dollar.

Vel hjemme igjen bestemte Jennifer seg for ikke å bli en nurse practitioner igjen.

– Det er for risikabelt. Jeg vil være under restitusjon for resten av livet. Mannen min er også det. Derfor prøver vi å leve enkelt med få ting som kan stresse oss. Vi bestemte oss blant annet for ikke å få et barn til på grunn av det.

Jobbtilbudet på Alta Mira dukket opp da hun trengte det som mest.

– Jeg er så takknemlig. Jeg lurte på hva jeg skulle skrive på cv-en min om min siste jobb hvor jeg fikk sparken. Her slipper jeg å lyve. De fleste av de 15 som jobber her er selv under restitusjon.

Når Alta Mira åpner i sommer, vil klientene bli servert den mest eksotiske økologiske mat tilbredt av gourmetkokker. Massører vil stå klare med oljene sine og en indiansk sjaman er ansatt for å ha seremonier i «svettehytta». Der skal brennende kull gjøre det så hett at beboerne får trent opp viljestyrken over kroppen sin. Hester skal de også ha. Ikke for å ri på, men for å bli mer kjent med seg selv, all den tid "en hest kjenner din personlighet bedre enn deg selv".

Dette er første gangen Jennifer forteller sin historie offentlig. Hun er blitt spurt om å gjøre det fra høsten av på ulike sykepleierutdanninger.

– Det skal jeg gjøre. Det er kjempeviktig at sykepleiere får vite at de er en utsatt gruppe for å bli avhengig av rusmidler.