Hud mot hud

Da Ingjerd Gåre Kymre begynte å jobbe på nyfødt intensiv for 30 år siden, var avdelingen nesten stengt for foreldre.

– Det var heller ikke plass til dem, forteller hun.

– Jeg, og mange andre, stilte nok spørsmål ved dette. Men vi tilpasset oss. Vi lærte av de erfarne og det var få lærebøker om premature nyfødte, mye av kunnskapen var medisinsk rettet.

Viktig

Med årene har foreldrene i varierende grad blitt invitert inn på avdelingene. Idealet er mest mulig hud-mot-hudkontakt mellom premature barn og deres foreldre, så lenge det er medisinsk forsvarlig. I doktorgradsarbeidet sitt har Ingjerd Gåre Kymre intervjuet norske, svenske og danske sykepleiere og de bekrefter at de mener mest mulig hud-mot-hud er viktig. Men de aksepterer også at det ikke alltid er mulig å få til.

Bredt

Avhandlingens tittel er Å iverksette hud-mot-hud omsorg for premature nyfødte barn og deres foreldre – en undersøkelse av praksisens mening og vilkår fra sykepleieres perspektiv. Kymre har blant annet intervjuet 18 sykepleiere, 6 fra hvert land, i jakten på hva sykepleiere legger av mening i hud-mot-hud-omsorg.

– Jeg trodde det var litt smalt, sier Kymre.

– Men jeg fant at dette har veldig mange dimensjoner.

Fordeler

Forskning antyder at hud-mot-hud kontakt blant annet er bra for temperaturreguleringen hos det premature barnet, det fremmer tilknytning og samspill mellom foreldre og barn og gjør det lettere å komme i gang med amming. Det er også viktig for modningen av hjernen.

Ifølge Kymre er helsepersonell i en unik rolle for å fremme slik kontakt. Tidligere forskning har vist at sykepleiere på nyfødt intensiv er positive til hud-mot-hud-kontakt, men at praktiske forhold som støy kan være en utfordring. Barrierer kan være bekymring for om det er forsvarlig eller at mødrene vegrer seg. I Norden nevner sykepleiere på nyfødt intensiv mangel på plass.

Mening

Avhandlingen er avlagt ved Universitetet i Nordland, ved studier i profesjonspraksis. Hun legger vekt på at forskningen er gjort ut fra sykepleiernes perspektiv. Det er deres erfaring som er lagt til grunn.

Ifølge Kymre kommer praktisk kunnskap til uttrykk gjennom handling.

– Handlinger er bærere av mening, og ved å intervjue erfarne sykepleiere ved nyfødt intensiv har jeg forsøkt å beskrive en essens av mening ved at sykepleiere iverksetter hud-mot-hud kontakt, sier hun.

Hun har brukt en fenomenologisk tilnærming. Ved å intervjue både norske, svenske og danske sykepleiere var ikke Kymre ute etter å sammenlikne, men å sørge for variasjon og bredde i erfaringene.

– Jeg var ute etter hva som var essensen, sier hun.

Sykepleierne mener hud-mot-hud kontakt er livsviktig og skal praktiseres så mye som mulig. Men hva de mener med «så mye som mulig» er relativt.

– Noen mener «så mye som mulig» er 24 timer i døgnet, andre at 12 timer er nok. Det vil si at de aksepterer atskillelse mellom barn og foreldre, sier Kymre.

– De sier at de ikke gjør det, men i praksis gjør de det.

Flere sykepleiere uttrykker en uro over barn som ligger mye alene eller barn som er så syke at hud-mot-hud kontakt kommer seint i gang.

– Noen har lagt barn mot sin egen hud fordi de mente slik kontakt var så viktig.

Liv

Alle er opptatt av å fremme hud-mot-hud kontakt med døende barn.

– Men det finner jeg ikke omtalt i større grad og det overrasker meg, sier hun.

– Det er ikke noe de bare er opptatt av å fremme, men noe de iverksetter som noe som haster. De er opptatt av at foreldre skal huske det levende barnet og fornemmelsen av liv på kroppen. Her fant jeg heller ingen nyanseforskjeller blant sykepleierne jeg intervjuet.

Sykepleierne er også opptatt av å komme raskt i gang med hud-mot-hud.

– De erfarer at når de først kom i gang, så er det lett å fortsette. 

Erfaring

Kymre sier hun hadde forventet en større entusiasme rundt hud-mot-hud kontakt døgnet rundt.

– De er opptatt av det, men jeg har kanskje trodd de er revet med av en bølge. Jeg fant en tilbakeholdenhet i forhold til praktiske ting, som at foreldre trenger å sove. Jeg fant også at diskusjonen om medisinsk forsvarlighet er til stede. Men det er en diskusjon som må være der.

– Hva er begrensningene ved din forskning?

– Den har foregått over så mange år, så ting har skjedd underveis. Verden ser ikke helt lik ut nå som da jeg gjorde intervjuene. Jeg gjorde et utvalg som ga grunnlag for variasjon. Et annet grunnlag ville gitt andre nyanser. Men jeg tror den essensielle meningsstrukturen ville vært den samme.    

– Hvordan bør funnene dine påvirke praksis?

– Først og fremst må sykepleiere i enda større grad legge til rette for at barnet er tilgjengelig for foreldrene og foreldrene for barnet, sier Kymre.

– Det er noe de kan påvirke.

– Sykepleiere ser at hud-mot-hud kontakt er bra, både for mor og barn. For døende barn anerkjenner de erfaringen, for da legger de til rette for hud-mot-hud så fort og så mye som mulig. Men ellers stoler de ikke nok på den eksistensielle erfaringen de er vitne til. Vi er så opptatt av at alt kan måles, men det er ikke alt vi kan bevise.

Hun understreker at mer kunnskap er viktig.

– Men vi trenger ikke vente på svarene før vi anerkjenner at hud mot hud er viktig, da tillater vi atskillelse mens vi venter på den medisinske evidensen. Å anerkjenne troen på den gjensidige erfaringens kraftfulle egenskaper er en forutsetning for en mengde fordeler ved at premature nyfødte ligger hud mot hud hos sine foreldre.