Nora skal opereres
Det Nora husker best, er at hun greide å telle til 32.
Følg Nora til operasjon på Ullevål.
- Husker du hva som skal skje i dag, spør barnesykepleier Terese Fritz.
Sju år gamle Nora nøler. Så husker hun det. Hun skal ha på tryllekrem.
Forberedt
For de fleste rundt er det en vanlig torsdag. For Nora og foreldrene er det operasjonsdag. Klokken åtte om morgenen sitter de på Barnekirurgens venterom på Ullevål. Nora har en hel sekk med leker. I armene holder hun Olivia.
I motsetning til Nora, har Olivia gått gjennom mye av det som skjer før en operasjon. Hun har fått venekanyle og medisin rett i blodet. Det skjedde uken før, da Nora og mamma var på sykehuset for kontroll. Da fikk Nora en dukke som hun kunne tegne hår og ansikt på og bruke som forsøkskanin. Nå har dukken fått navnet Olivia og har på pene klær.
God investering
Terese Fritz plasserer en solid mengde bedøvelseskrem på Noras venstre håndbak, plastrer med gjennomsiktig tape og tegner smileansikt på. Akkurat som hun har sagt hun vil gjøre. Nora og Terese har nemlig møtt hverandre før. Barnekirurgen på Ullevål tilstreber at barn som skal til planlagte operasjoner får besøke avdelingen på forhånd.
- Det tar litt tid, men er en god investering, sier fagutviklingssykepleier Anja Smeland.
Barna kommer først til kontroll hos barnekirurg på poliklinikken. Dersom det blir bestemt at de skal opereres, følger sykepleier dem opp på avdelingen. Her får de se lekerom og oppvåkningsrom og hilse på. Enten er det sykepleieren fra poliklinikken som informerer dem eller en sykepleier fra posten.
Den grønne hetten
Barnekirurg Ole Schistad kommer og ber familien bli med til behandlingsrommet. Det er endringer i operasjonsprogrammet. Nora har rykket fram fra nummer fire til nummer to. Kanskje blir det ikke tid til å leke. Schistad tar en tusj og merker av på Noras mage. Det er han som skal operere bort brokket som kan ses som en kul ved navlen. Også han har Nora møtt før.
- Er det noe du vil spørre om, lurer han.
- Én ting. Må jeg ha på grønn hette?
- Ja, og det må jeg og. Det blir kult.
Må være konkret
- Vi gir skriftlig informasjon før et inngrep, sier Anja Smeland.
- Men for barn er ikke det nok. De må se og leke. For dem bør det være så konkret som mulig.
Informasjonen må også være tilrettelagt for barnet og familien. Det er stor forskjell på liten og stor. På barnekirurgen er det pasienter fra null til fjorten år.
Hun erfarer at barna ikke er så opptatt av hva som skjer på operasjonsstua, men hva som skjer før og etterpå. At de får bedøvelseskrem, venekanyle og at de må ut og kjøre seng. Is, diplom og lekerom er også viktig. Det kan de se fram til etter operasjonen.
- Foreldrene forteller at barna gleder seg til isen.
Forberedelsene er like mye for foreldrene som for barna.
- Vi må trygge dem også. Er de redde, smitter det over på barnet.
Det hender barn har dårlige opplevelser fra tidligere.
- Veldig ofte viser det seg at de ikke var forberedt på hva som skulle skje. De er ikke blitt tatt på alvor. Å snu en sånn opplevelse kan ta lang tid og krever en helt annen tilnærming. Førsteinntrykket får vi aldri korrigert. Et lite feiltrinn her, og barnet bærer det med seg videre, sier Smeland.
Vil telle
Nora vet at hun skal telle før hun sovner. Terese Fritz har kjørt henne gjennom Ullevåls lange ganger og overlevert henne til anestesien. Mamma er kledd opp i hygienisk hvit romdrakt.
Bare en av foreldrene får være med inn hit. Anestesisykepleier Morten Høydahl spør om Nora har spist eller drukket i dag. Om hun har noen løse tenner. Så legger anestesilege Anne Holmberg inn venekanyle. Nora holder mamma i hånden. Husker at Oliva har vært gjennom det samme.
- Jeg skal jo telle.
- Ikke ennå.
Anestesisykepleier Morten Høydahl opplever at barna er godt forberedt.
- Opplegget er veldig verdifullt. At de er så godt informert, gjør at vi i mange tilfeller kan kutte ut premedisinering i form av midazolam. De har ikke behov for det.
Anja Smeland er opptatt av at foreldrene får vite at barnet kan sovne fort.
- Det er bra for barnet, men tøft for dem, sier hun.
Når barnet sovner, må foreldrene ut.
- Da føler mange seg ensomme. De har mobilisert mye for å være en god støtte for barnet. Når barnet sovner, ser jeg ofte at luften går litt ut av dem, sier Morten Høydahl.
- De opplever et stort tomrom.
Han synes det er viktig at foreldrene har noen som venter og kan gå sammen med dem gjennom korridorene tilbake til barnekirurgen.
Drømmeløs
Terese Fritz hadde antydet 10. Mamma hadde tippet på 20. Nora kom til 32. Så sovnet hun.
Når hun våkner, er hun tilbake på barnekirurgen.
- Jeg klarte å telle til 20, sier hun.
- 32, korrigerer mamma.
- Jeg trodde ikke mine egne ører, kommenterer Terese Fritz.
Nora ser på diplomet sitt.
- Drømte du noe, spør pappa.
- Ingenting, sier Nora.
Må ikke lyve
Leder i Barnesykepleierforbundet, André Grundevig, er ikke i tvil om at preoperativ informasjon er viktig.
- Vi vet at det demper frustrasjon og angst, sier han.
- Vet de ikke hva de skal gjennom, har barn evnen til å lage seg forestillinger helt uten rot i virkeligheten. Derfor er de i en særstilling.
Han erfarer at graden av informasjon varierer.
- Å sende skriftlig informasjon i posten er vanlig. De fleste foreldre informerer barna noe, men få setter seg grundig inn i hva barnet skal gjennom. Mange ønsker å skåne barnet.
Han tror noen lar være å si så mye i frykt for å måtte lyve.
- Å lyve er noe man aldri, aldri må gjøre, understreker Grundevig.
- Gjør det vondt, må vi informere om det. Da kan barn forberede seg. Selvsagt kan de grue seg, men å grue seg er ikke farlig.
Han er også opptatt av at det ikke må skilles mellom store og små inngrep.
- For barna og foreldrene er det en stor ting, uansett.
Tid for is
Nora spiser lollipop.
- Jeg synes ikke den tok så lang tid den operasjonen, sier hun.
Sår gråt høres fra nabosengen. Men Nora er klar for å kle på seg. Ole Schistad kommer for å informere om inngrepet. Sier at de bare må ringe om de lurer på noe. Han tar Nora i hånden.
- Tusen takk, sier hun.
- Du var veldig grei, da, sier han.
Anja Smeland forteller at de forskjellige yrkesgruppene samarbeider godt.
- Her jobber vi alle med barn, og ser mer og mer behovet for at de er godt forberedt. Vi har også egen barneanestesi, som har unik forståelse for barn. Er barnet urolig på operasjonsdagen, får vi aksept for å bruke litt ekstra tid for å skape trygghet. Klisjéaktig sagt: De barna som sovner med et smil, våkner med et smil.
Mest lest
Kommentarer