På vervetur i Uganda
De ugandiske sykepleierne er de dårligst betalte sykepleierne i Øst-Afrika. Nå mobiliserer de. De krever anstendige arbeidsforhold og en lønn å leve av.
Les også:- Bygger demokrati
How are you?
Det er søndag og regnværet har nettopp gitt seg i hovedstaden Kampala. Avtalen er klokken 14. Men Janet Oboni kommer en time senere. Hun har vært i kirken, og så måtte hun jo pakke. Janet Oboni (62) er ulønnet president i det ugandiske sykepleierforbundet. Nå skal hun på tur for å verve medlemmer og sitter snart klar i minibussen med innleid sjåfør. Forurensningen river i nese og hals. Man vet aldri hvor lang tid det tar å komme ut av Kampala. Bilene blir stadig flere, men veiene er like smale.
Janet Oboni har med seg generalsekretæren Patrick S. Bateganya (38) og kassereren Joyce Lucy Atim (44).
Tråler hele landet
Trekløveret har et stort ansvar. Uganda Nurses and Midwifes Union (UNMU) er bare ett
år gammel, og har allerede 1 800 medlemmer. Målet er 4 000 innen
utgangen av 2010. Selv om potensialet kanskje er ti ganger så
mange, så kommer ikke medlemmene av seg selv. Derfor tråler de tre
landet i jakten på flere sykepleiere som vil organisere seg. 60
distrikt er tilbakelagt, 40 gjenstår.
Turen går østover. Etter hvert flyter trafikken greit, men de harde fartsdumpene senker tempoet kraftig. NSFs spesialrådgiver Michael Vitols er med på runden for å se hvilke kår sykepleierne lever under. Det er ikke første gang, han har mange mil bak seg på tidvis elendige veier. Han mener det ferske forbundet er levedyktig Etter nesten to års forberedelser er kontrakten med NSF omsider underskrevet, og millionene garantert. Dette betyr at vervegjengen kan betale for transport, kost og losji så kampanjen kan gjennomføres. De bærbare pc-ene finansiert med norske penger, gjør jobben lettere. Første mål er Jinja ved Victoriasjøen, akkurat der Nilen har sin kilde.
I morgen er det avtalt møte med sykepleiere på Jinja-sykehuset. De tre er spente på hvor mange som kommer. Baksnakk og maktkamp mellom fagforbund har vært særlig utbredt i dette distriktet. For den unge organisasjonen har en lang historie. Allerede på 1960-tallet dannet sykepleierne sitt eget profesjonsforbund. Men det var uten forhandlingsrett. Ebola-viruset ga støtet til nye tanker. I 2001 tok det livet av mange helsearbeidere nord i landet, deriblant 16 sykepleiere. De gjenværende sykepleierne var utsatt for smitte og ville ha risikotillegg. En paraplyorganisasjon for helsepersonell skulle ivareta dem. Men den forhandlet bare bedre lønn for legene. Da ble sykepleierne sinte og skjønte de måtte ta saken i egne hender. De dannet en ny organisasjon. Sykepleierne hadde nå to, én for lønn og én for fag, og ble forvirret. Hvor skulle de henvende seg med sine problemer? Seks år senere begynte arbeidet med å slå sammen de to sykepleierorganisasjonene. Det var da NSF kom på banen. Det norske forbundet har hjulpet med jus og formaliteter: Hvordan tilpasse seg Ugandas lovverk? Hvordan bør vedtektene være? UNMU har rett til å forhandle, og skal ivareta alt fra lønn og arbeidsvilkår til fag og etikk.
At NSF ble med på laget, var ingen selvfølge. En av de tidligere lederne ville ikke gi fra seg makten. Konflikten var lenge betent. Dere må ordne opp i dette før vi kan støtte dere, var beskjeden fra den potensielle norske hjelperen. Konflikten har stilnet og avtalen ble signert 8. januar: Rundt to millioner kroner årlig, i seks år. Etter hvert skal UNMU stå på egne bein. De tre i bilen er alle valgt til sine verv for fem år. Den respekterte presidenten Janet er et nyttig trekkplaster. Etter 23 år som sykepleielærer er hun kjent for de fleste sykepleierne. Den flittige generalsekretæren Patrick startet karrieren som studentleder og har vært operasjonssykepleier i turnus i seks år. Den frodige kassereren Joyce har aldri klart å holde inne med det hun mener. Hun valgte yrket fordi hun syntes uniformene var så stilige, og er nå jordmor og godkjent seniorsykepleier.
Høflighetsvisitter hører med. En sjef her, en direktør der. Møtet med sykepleierne ved Nilen skulle begynne halv ti. Nå er klokken 11. Men de er fortsatt hos viserektor, som forteller at antallet studenter skal reduseres. Noen lærere kommer også, en og en. Til slutt er det en lang rad av dem. – Hvorfor kutte når det er så få sykepleiere i Uganda? spør Michael Vitols. Verdens helseorganisasjon anbefaler 2,5 sykepleiere per 1 000 pasienter. Uganda har seks sykepleiere per 100 000 pasienter. – Kan dere kanskje finne andre løsninger? appellerer Patrick mykt. Viserektor i rosa drakt har god tid, men ingen tilfredsstillende svar. Hun viser til myndighetene og knappe ressurser. Det regner lett. Lukten av bål siver inn de åpne vinduene. I et skur utenfor kokes mat over åpen ild. Sykepleierstudentene skal snart få lunsj.
To timer forsinket starter sykepleiermøtet. Men hvor er alle sammen? Her er jo bare 15. En sjefsykepleier åpner entusiastisk med støtte til unionen og anbefaler de frammøtte å stå sammen: – Tenk stort! Start smått! Begynn nå! Sykepleierne lytter konsentrert når Patrick Bateganya forteller. De noterer på blokker. Flere kommer til. – Sykepleierne må bli hørt! sier han, mens de grønne gardinene blafrer i brisen. På veggen projiseres stikkord: Hva er gjort. Hva venter vi av dere. Uganda betaler sykepleierne aller dårligst i Øst-Afrika. 1 200 kroner i måneden.
En stor kvinne i kritthvit uniform og hette reiser seg langsomt. Hun likner indianeren i Gjøkeredet. – Jeg har en kollega som ble arrestert, forteller hun alvorlig. – Hun ble mistenkt for medisintyveri. Denne sykepleieren setter fingeren på et økende problem i Uganda. Medisinmangelen er utbredt. Med en lønn det knapt går an å leve av, blir fristelsen fort for stor. Utro tjenere stjeler medisiner på jobb, tar imot pasienter hjemme og selger medisinene der. Stadig flere blir arrestert der de bor, eller på vei ut av sykehuset med piller i lommene. Ifølge Oboni er ikke sykepleierne de verste. Men de blir mistenkt – og arrestert. Den ruvende sykepleieren er fortvilet. Hun har vært med på å fjerne bevis og er lei av å dekke over dem som stjeler. Nå ber hun innstendig alle kolleger om å slutte med det. Hun setter seg tungt ned. Joyce Atim tar ordet: – Folkens! Aldri, aldri, aldri dekk over en kollega som stjeler, sier hun og viser til yrkesetikken. Nok en sykepleier reiser seg. Hun synes det er et dilemma – det føles like ille å dekke over dem som stjeler som å tyste. – Jeg har aldri angitt noen, bedyrer hun. Bateganya sier at e-posten er åpen. Telefonen er åpen. – Hvis dere har saker, så er vi klare til å agere. Så er det på tide å dele ut skjemaene. Vil de melde seg inn? En blåkledd student sier hun er blitt inspirert. Joyce Atim griper fatt i sykepleieren som er lei av stjeling. De prater sammen lenge. Dagens fangst: 25 nye medlemmer.
Janet Oboni er fornøyd: – De hørte på oss, og de tok opp saker. Og viktigst: Vi fikk nye medlemmer. Hun dirigerer sjåføren videre til et helsesenter i et område med enkle skur og søppel i gatene. De kjenner en psykiatrisk sykepleier på senteret. Det er slitt og skittent, men sykepleieren har en gledelig melding: Han mener han kan skaffe 150 nye medlemmer i området. Dermed får han en bunke skjemaer i hånden. På helsesenteret jobber 13 sykepleiere. Med 100 fødende i måneden er deres eneste fødeseng så slitt at skumgummien tyter ut. Mange av de inneliggende er gravide med malaria, og risikerer abort og dødfødsel. Malaria er svært utbredt i Uganda. Myggen trives i de fuktige sumpområdene som det er mange av, spesielt her i øst. I skumringen passerer vi gående og syklende. Landsbyene ligger tett, og mørket demper ikke aktiviteten. Etter hvert som dagslyset forsvinner sørger lampelyset fra døråpningene for at skikkelsene fortsatt kan skimtes. Senere, når vi har tatt inn på Country Inn i Pallisa, sier Patrick over en mager kylling med ris: – Det som holder meg gående, er å møte sykepleierne. Så snakker de tre om sykepleierne i Kampala som ikke har fått lønn på et halvt år. – Det er jo å stjele fra dem, sier Oboni ampert. 
Dagen etter er det nye høflighetsvisitter med små og større sjefer i Pallisa i bushen. Trespannet prøver å overbevise dem om at de må ansette kompetente sykepleiere. Ikke billige ufaglærte, slik trenden er blitt. – Du kan gjøre noe med dette, sier de til distriktssjefen. Men nei. Det er nesten umulig å få fatt i sykepleiere, mener han. Dessuten er det de over ham som har ansvaret. – Jeg er så lei av å høre det der. Klart de kan gjøre noe og gi bedre lønn hvis de vil, sukker Vitols på vei ut av sjefskontoret.
På sykehusets poster er det sjelden personell å se. Det er jo så få av dem. Sykepleierne ses oftest med papirarbeid. De skriver inn, og skriver ut. Nyfødte er hos mor i sengen, på golvet, i armkroken til bestemor – eller oldemor. Mødrene ser unge ut, men de forteller at de har både én, to og tre barn fra før. I snitt føder hver kvinne i Uganda 6,5 barn. Befolkningsveksten er blant den høyeste i verden. På 1950-tallet var innbyggertallet rundt 5 millioner. Nå har det vokst til 33 millioner. I 2050 er det estimert til nesten 100 millioner.
Fire lave trebenker er satt fram i et bitte lite rom på sykehuset i Pallisa. Seks sykepleiere sitter musestille. Dette ser ikke lovende ut. – Vi tar et kort møte her, mumler Patrick. Tiden går. Solen sender striper inn i rommet. Ingen sier noe. Det kommer et par til. En til. Tre. En ny benk blir båret inn. Nå er de blitt 22. De siste setter seg i gangen ved døråpningen. En av dem skiller seg ut. Hun er høy, rank og hvitkledd med hette. Nesten ingen andre har hette her ute i distriktet. Møtet starter med bønn. Patrick gir ingen kortversjon av foredraget likevel. Han messer poengene ut. – Sykepleierne er ikke de første vi tenker på, er det vel? Når vi snakker om ressurser? – Mmmnneeeei, mumles det enig. – Medisinene er ikke der du er, er de vel? – Neeeeei, mumles det igjen. Han forteller at det skal deles ut tusen dollar for årets sykepleier. Et legemiddelfirma er sponsor. – Vi har ikke fått nominasjoner fra dette distriktet. Den neste kan være deg. Han setter øynene i en av dem. Hun ser beskjemmet ned. – Men man må være medlem og ha utmerket seg, legger han til. Janet Oboni tørker svetten. Nå er de over 30. – Dere må være rollemodeller for hverandre. Sykepleierne er underbemannet og overarbeidet, men setter ikke grenser. Er det galt det jeg sier? spør Patrick Bateganya. – Nei! – Det er på tide å slutte med denne serviceholdningen! Konflikter med kolleger er neste punkt. – Dere har så mye å tenke på, så mye stress. Familie, utvidet familie. Så dropp intrigene med kolleger. Ok? Hvis dere ikke kan elske dere selv – hvordan kan dere da elske pasienten? Joyce Atim følger opp: – Sweethearts! Ja, det er frivillig å melde seg inn. Men det er medlemmene som bestemmer hva vi skal gjøre.
Fangst andre dag: 45 nye medlemmer. Irene Netuwa, den plettfrie, er en av dem. Nå får hun medlemskortet sitt. Hun vet ikke hvorfor det er så få som bruker hette i dette området. – Men vi må jo betale dem selv. På brystet henger en helt ny klokke. President Oboni liker at uniformen er i orden. Hun synes flere kunne tenkt på det. – Dette ble et fint møte, smiler Patrick Bateganya i bilen etterpå. De snakker om Irene, den fine sykepleieren. Det er slike de ser etter. Tøffinger som tar jobben alvorlig er gode emner for fagforeningen. De trenger mange av dem når NMNU skal bygges opp. Samme kveld tar vi inn på Wimpy hotell i Mbale. Nok et møte er avtalt på nok et sykehus i morgen. Men så får vi høre om jordskredet. Og planene endres. 
Kvelden 1. mars skjedde det mange har fryktet. Tre landsbyer ved fjellet Elgon ble dekket da jord og stein raste nedover fjellsiden. 350 er savnet. 60 er funnet døde. To netter er gått. I likhet med tusener av andre vil de tre fra UNMU dra til skredstedet, som ikke er langt unna. De vil være nær når helsearbeiderne er i krise. Men først drar vi innom Budada-sykehuset. Flere overlevende er kommet til akuttmottaket. En mann med sprukket lever, en annen med punktert lunge, en tredje med ribbeinsbrudd. Den siste er lærer og forteller hvordan han løp med jordmassene i hælene. Smerten vises i grimasene deres. Bare en liten jente, også fra skredet, gråter i hjørnet.
Det er ikke bilvei helt fram. Stien er gjørmete og sleip. Etter flere timers slit når Janet Oboni og Patrick Bateganya fram. Militære slår i den tettpakkede jordmassen med store hakker. Noen lik ligger samlet, klar til å bli lagt i kister. Håpet om flere overlevende svinner. Her og der er avrevne kroppsdeler – en hånd, en overkropp. Hoder til døde kyr stikker opp av jorden. Bare et ørlite hjørne er synlig av helsesenteret, der to sykepleierassistenter ligger begravd sammen med alle skolebarna som søkte tilflukt der. Oboni lukter at likene under overflaten allerede har begynt å råtne. Steiner større enn biler rullet for to dager siden nedover fjellsiden. Nå hviler de som enorme gravstøtter. Før var det mye skog i området. Men innbyggerne har dyrket stadig høyere oppover fjellsidene. Trærne binder ikke lenger jorden, og folk blir enda mer utsatt for naturkatastrofer. Hele tiden bæres små og store kister opp og ned stien. I landsbyen nede ved bilveien var Ugandas president til stede da en niårig jente ble begravd. Nå har han reist og graven fylles med jord og sement. Søsteren på 11 står der med sin onkel. Nå skal han ta seg av henne. Moren hennes har dødd tidligere og far er soldat et annet sted.
På sykehuset venter de ikke flere overlevende. Totalt har det kommet 16. Læreren er flyttet til den kummerlige mannsavdelingen, der slekten står rundt sengen og ber for ham. Bortenfor i mørket ligger en ung mann urørlig med tomt blikk. Mens han løp for livet, ble kone og tre barn levende begravd i huset deres. I bilen etterpå er stemningen opprømt. De er glade for å ha nådd fram til det avsides ulykkesstedet. Dette skal de fortelle helseministeren. Han skal vite at de er å regne med. Siden blir det stille. På veien til Kampala overtar bildene i hodet. Mørket faller på. Plutselig krenger bilen i en bue ut i veien. – Full mann, sier sjåføren. Dagens opplevelser slipper ikke taket. Selv om ulykken ikke var noens feil, er Janet Oboni opprørt. – Myndighetene burde taklet ansvaret sitt og sørget for hjelp, støtte og utstyr. Hun er mest sint på regjeringen. Den skal jo ta vare på folk. Eksosen svir i øynene. Verveturen er snart over. Oboni får ikke betalt for tre fullpakkede dager med innsats. Hvordan klarer hun seg egentlig? – Jeg gjør ikke det, sier hun krast. – Men man må ofre noe. Ellers blir ikke jobben gjort. |
Lei av medisintyveriMest lest
0 Kommentarer