De mange krenkelser
Det ringer på og hun åpner døra ikledd bare morgenkåpen. Hun hadde ventet på hjemmesykepleien for å få assistanse til dusjing. Utenfor står en ung mann av utenlandsk opprinnelse som hun aldri har møtt før. Han snakker dårlig norsk, men bekrefter at han kommer fra hjemmesykepleien. Hun kjenner hun blir utrygg og beklemt, men synes ikke at hun har noe valg. Hun støtter seg på rullatoren og går hinkende inn på badet. Foran en ukjent ung mann kler hun av seg bleier, brystprotese og nattkjole og ber han skru på dusjen. Hun kommer seg inn i kabinettet og ber om vask på rygg og nedentil, da hun har plager med urinlekkasje og diaré. Han virker svært ubekvem, og etter en kort «kattevask» springer han på dør.
Denne fortellingen fikk jeg fra en pårørende. Mitt spørsmål er: Var dette en krenkelse?
Møtet
Etikken springer ut av det grunnleggende i møter mellom mennesker. Det er naturlig å oppleve andre menneskers sykdomssituasjon som et krav om hjelp og ivaretakelse. Det er naturlig å bli berørt når viktige verdier står på spill, og det er naturlig å forsøke å forstå andre menneskers situasjonsopplevelse som syke eller hjelpetrengende.
Trond Berg Eriksen skriver at «på et visst nivå som går forut for språket og begrunnelsene finnes det åpenbart en sympati». Det gir mening å gjøre andres liv meningsfullt.
Skjer stadig
Møtet mellom sykepleieren og pasienten skal skjerme både verdigheten og den skjøre sårbarheten. Men stadig dukker små og store fortellinger om krenkelser opp i etikkarbeidet. De bekrefter at ukloke valg og respektløs atferd stadig skjer. Det ser jeg også blant henvendelsene vi får til Rådet for sykepleieetikk. Her er flere eksempler:
Er det etisk å vekke to pasienter klokken 05 om morgenen for å gi morgenstell? Bemanningen hos oss tilsier at dagvaktene ikke rekker å stelle.
Er det etisk holdbart å sette sprøyter gjennom klærne på pasientene slik at det går fortere?
Er det uverdig å mate tre personer samtidig?
Jeg gruer meg til å ringe på for å få bekken. Nattevakten er så aggressiv. Jeg merker så godt når de steller meg at de ikke bryr seg. Jeg føler meg som en ting, ikke som et menneske. Det er ikke heis til min fastleges kontor, og jeg er ikke sterk nok lenger til å komme meg opp trappa. Uten beklagelse eller gode begrunnelser ble jeg strøket fra operasjonsprogrammet tre ganger, samme dag som jeg skulle ha stor hjerteoperasjon.
Til refleksjon
I vårt verdihefte «Å komme hverandre i møte» ved St. Olavs Hospital står følgende refleksjonstekst:
Du krenker meg ikke. Du er helsearbeideren. Du har lært noe om folkeskikk. Du har evne til å respektere og forstår hvordan du skal unngå å krenke andre. Du valser ikke over meg med din faglighet, din profesjonalitet og din mangel på tid. Du ser menneskeverdet hos det for tidlig fødte barnet. Stoltheten hos det større barnet, ukrenkeligheten hos den funksjonshemmede, og både sårbarheten og selvstendigheten hos den voksne er synlige for deg. Du ser den eldres og den døendes verdighet.
Verdighet
Det er grunn til bekymring hvis verdighet forbindes mer med døden enn med livet. Verdighet (dignity) har mye med hvordan man blir sett på. Verdighet i møtet har betydning for både indirekte og direkte behandlingseffekt. Sykepleiere har et terapeutisk mandat. Ordet terapi betyr blant annet «å legge nøye merke til», og det handler mer om relasjonen enn intervensjonen. Kommunikativ etikk er terapi. Behandlerkulturer ser ut til å være lite flinke til å gi livet og enkeltmennesker plass, og skaper trange rammer for det respektfulle møtet.
Eric Casell, professor i helsevitenskap, bruker begrepet «Dignity Therapy» knyttet til bruk av livsfortellinger. God brukermedvirkning og bevisste omsorgskulturer skaper rom for de grunnleggende livsvilkår som altfor ofte kommer i skyggen. Vi vet det er stor forskjell på instruerende og inviterende tilnærming. Det viktigste er invitasjonen til å få komme med sin fortelling.
Individuell helse
Lydhørhet er et sentralt ord i verdighetsarbeid. Hvordan kan vi fremme medfølelsen for det mest elementære? Enhvers lidelse er først og fremst individuelt utformet og unik, enten den synes å passe inn i en anerkjent diagnostisk kategori eller ikke. Det er ikke mulig for en sykepleier å se det den andre ser eller fullt ut forstå den andres forståelse.
Sykepleietjenester skal både basere seg på brukerens forståelse, valg og ansvar, og kravene til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Brukerne er trengende - de er hjelpetrengende. Når vi standardiserer tjenester og individualiserer ansvar kan de mest sårbare rammes.
Sett språk på dilemmaene!
Å møte etiske dilemma hører med til profesjonelt arbeid. I slike situasjoner blir den enkeltes dømmekraft avgjørende. Når våre faglige verdier, ikke er mulig å ivareta, velger vi det minste av flere onder. Grunnlaget for all sykepleie skal fortsatt være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Det går an å bli blind i tause kulturer.
Jeg er redd stadige krenkelser kan ha blitt en akseptert del av omsorgskulturer flere steder, og at de etiske dilemma sjelden blir formulert. Hvis hverdagskulturen venner seg til å gå på akkord med verdighetskravene, kan det bidra til å sette krenkelser i system.
Travelhet som grusomhet
Jeg tenker ofte på hvorfor mange eldre ikke vil på sykehjem. Det er jo så godt å bli ivaretatt og så mye som er flott der. Hva skyldes det stadige negative omdømmet, og hva skal til for å snu det? Er det de stadige små og store krenkelser som vedlikeholder et dårlig rykte? Travelhet kan bli grusomhet, og vi må erkjenne at det finnes ondskap i trange pleiekulturer. Vi vet at moralsk praksis fremmer arbeidsglede, og at det er helsefarlig både for pasienter og ansatte å gå på akkord med respektfull praksis.
Makt i en rolle
Refleksjonen i praksis skal hjelpe oss til å være oppmerksomme. Oppmerksomme på alt som kan hemme oss i å se om vi gir plass til det grunnleggende menneskelige og helhetlige. Vi trenger en stadig bevissthet om makten i våre roller fordi likeverdstanken er truet i all praksis. Der makt og avmakt møtes er årvåkenheten helt avgjørende. Både posisjonsmakten, den faglige og språklige makten og ikke minst godhetsmakten kan såre, krenke og gi sterk opplevelse av avmakt. Den reflekterende praktiker kan bare fungere i de rette handlingsrom. I den nasjonale etikksatsingen i norske kommuner er refleksjonsrommene det mest sentrale. Se på hjemmesiden til KS, www.ks.no/etikk, og les mer om temaet «etikk i helse og omsorg». Det er store behov for å utvikle etikkompetanse og dømmekraft i praksis.
Månedens dilemma:
Til refleksjon med kolleger oppmuntrer jeg igjen til å stoppe opp ved følgende spørsmål om menneskeverdet: Hvilket menneskesyn preger vår hverdagskultur? Hvordan skjermer vi den enkeltes verdighet her hos oss? Hvis det skjer krenkelser i vår enhet, hva må vi snakke om da? Hva opplever vi som respektløst? Hva skal til for å styrke verdighetsarbeidet hos oss?
0 Kommentarer