Sykepleie på Facebook

 Kan jeg som kreftsykepleier holde kontakten med kreftpasient på Facebook mellom cellegiftkurer og sykehusinnleggelser? Hvorfor er ikke Facebook en fin måte å holde kontakten med langtidspasienter på, disse som stadig veksler mellom sykehusinnleggelser og hjemmetid? Er det forskjell på når det er personer vi kjenner fra før og har en relasjon til, og når den eneste relasjonen vi har er gjennom et pleier/pasientforhold?

Man kan tenke seg at Facebook kan egne seg som kommunikasjonsverktøy for helsepersonell. Men om vi egentlig trenger det, og om det kan fremme kvalitet og effektivitet i pasientarbeidet er et annet spørsmål. Kanskje kan Facebook være et godt samhandlingsverktøy mellom helsepersonell både internt og ekstern? 

Rådet for sykepleieetikk har fått flere henvendelser, og jeg møter stadig spørsmålene om sosiale medier på etikkseminarer. Jeg er kjent med at noen sykehus har sagt et klart nei til Facebook som kommunikasjonsverktøy for ansatte, uansett relasjon og innhold. Reaksjoner har vært sterke når dette regelverk ikke overholdes. En sykepleierstudent mistet sin praksisplass på dagen på grunn av noen bilder fra et sykehus på Facebook. Andre institusjoner har nylig sagt ja til å bruke Facebook som internt samhandlingsverktøy mellom helsepersonell på ulike enheter (St. Olavs Hospital i Trondheim).

Facebook er et delvis lukket medium. Jeg er personlig ingen erfaren bruker, men har forstått at det i utgangspunktet er den enkeltes venner og disses venner igjen som kan lese tekster og se bilder. Innholdet ligger altså ikke så åpent som det ville gjort på en åpen nettside, men flere enn nære venner kan se det som legges ut. Svært mange mennesker, og særlig ungdom, bruker nå Facebook nærmest som en blogg eller dagbok hvor de daglig deler hendelser i sine liv med sitt vennenettverk. Det er også svært vanlig å legge ut bilder som er tatt med mobiltelefon.

Spørsmålene er mange og refleksjonene ofte mangelfulle.

Viktig fortrolighet

Jeg inviterer til styrket refleksjon over bruk av Facebook i sykepleie med særlig fokus på spørsmålet: Er kommunikasjon med pasienter på Facebook etisk forsvarlig? Hva slags grunnsyn og hvilke etiske dilemma ser vi? Hva sier vår profesjonsetikk?

Sykepleiens grunnlag omhandler respekten for pasientens liv, verdighet og integritet. I punkt 1 i yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (YER) heter det:

Sykepleieren ivaretar pasientens rett til vern om fortrolige opplysninger.

Helsetjenester er å betrakte som fortrolige. Pasientkommunikasjon skal preges av fortrolighet og tillit. Fortrolighetsinformasjon skal vernes mot uvedkommende. Møtet med brukere og nære pårørende skal skjermes både i institusjoner og hjemme. Sårbare mennesker som ofte ikke er i stand til å ivareta sin autonomi trenger beskyttelse mot innsyn og uønsket åpenhet. Personlige og private opplevelser og fortellinger skal vernes av en streng etisk og juridisk taushetsplikt.

Truer tillit

Aktiviteter som skjer i helsetjenesten er stadig under press med krav om større innsyn og åpenhet begrunnet med både organisatoriske og faglige forhold. Vi ser stadig bilder fra åpne sykehusmiljøer i ulike media og vet at reality TV er en populær trend som bekymrer mange. Personvernet er på prøve både i møte med media og nye sosiale kommunikasjonsverktøy som Facebook, og både tekst og bilder kan oppfattes som respektløst og krenkende.

Formuleringene i YER om at sykepleieren ivaretar pasientens verdighet, rettigheter og sikkerhet ved bruk av teknologi, og at sykepleieren unngår relasjoner som kan føre til utnyttelse av pasienten, hører med i denne refleksjonen. "Føre-var-prinsippet" kan være viktig i møte med fristende og enkle kanaler for informasjon og kommunikasjon.

Facebook, Twitter og lignende sosiale medier når langt, egentlig altfor langt til å sikre fortrolighet. Kommunikasjonen involverer oftest langt flere parter enn intendert. Facebook er i sin nåværende form derfor etter mitt syn uegnet til pasientkommunikasjon. Kommunikasjonsmåten når altfor langt og involverer ukjent mange. Verktøyet truer både fortrolighet og nødvendig tillit.

Habilitet

Sykepleieren har et faglig, etisk og personlig ansvar for egne handlinger og vurderinger i utøvelsen av sykepleie, og sette seg inn i det lovverk som regulerer tjenesten.

Sykepleiere har et personlig ansvar for faglig forsvarlighet og kvalitet. Profesjonalisering av sykepleie forutsetter en særlig reflektert praksis og etisk dømmekraft. Tydelighet i rolle og ansvar tilsier at vi ikke takker ja til å være venn på Facebook med pasienter som vi stadig står i et faglig ansvarsforhold til. Vi har sett mange eksempler på at utydelighet i sykepleierollen får uheldige konsekvenser. Dette gjelder både når det er personer vi kjenner fra før og nye relasjoner vi har gjennom et pleier/pasientforhold. Å være sykepleier overfor nære venner kan gi habilitetsproblemer som krever andre mulige løsninger for det profesjonelle ansvaret.

Sykepleieren setter seg inn i arbeidsstedets visjon, verdier, mål og gjeldende retningslinjer, og er lojal mot disse så langt de er i samsvar med sykepleiens grunnlag.

Stygge eksempler

Flere sykehus og helseinstitusjoner har som nevnt utarbeidet retningslinjer for bruk av nye elektroniske media. Skrevne retningslinjer og god implementering for denne type spørsmål hører med til forvaltning av taushetsplikten. Sykepleiere skal både sette seg inn i arbeidsplassens retningslinjer og bidra til at det utvikles tydelige normer for praksis på dette felt.

Sykepleieren medvirker ikke til virksomhet som kan påvirke pasientens og samfunnets tillit til sykepleien.

Jeg kjenner til eksempler på at sykepleiere fra samme arbeidsplass har brukt Facebook til å drøftet sin egen leder med svært betenkelige utsagn. Lederen selv kunne lese personalets betraktninger og illojale drøftinger på Facebook, og det er gode grunner til å tro at mange flere har sett dette. Denne type eksempler fremmer ikke troverdighet og tillit.

Til refleksjon:

Har du brukt Facebook til pasientkommunikasjon?

Har dere reflektert grundig over bruk av Facebook på din arbeidsplass?

Har din arbeidsplass egne retningslinjer for bruk av Facebook?

Hvilke etiske argumenter mener du/dere kan begrunne bruk av Facebook i pasientkommunikasjon?

Er det områder av sykepleie dere mener særlig kunne egne seg for å bruke Facebook?